Proust med passer

Mye snakk om Proust for tiden (uten forkleinelse for Jan Jakob Tønseths Prosten, som også er god). Hvis jeg skulle prøve meg som Proust-oversetter, ville jeg begynne med dette avsnittet, som jeg synes er interessant:

”I Veien til Swann var det enkelte, endog meget lesekyndige personer, som overså den strenge om enn tilslørte komposisjonen (som det kanskje er ekstra vanskelig å få øye på fordi den er laget med stor passeråpning og fordi det er stor avstand mellom det stykket som er symmetrisk til et første stykke, årsaken og virkningen) og trodde at romanen min var en slags minnesamling, satt sammen etter idéassosiasjonenes vilkårlige lover. Til støtte for denne usannheten siterte de noen sider der smulene av en ”madeleine”, dynket i et urteavkok, minner meg (eller i hvert fall fortelleren, som sier ”jeg”, og som ikke alltid er meg) om en hel periode i mitt liv, som i første del av verket er glemt. Men uten å si noe mer om hvilken verdi jeg tillegger disse ubevisste gjenerindringene, som jeg i siste (ennå ikke utgitte) del av verket, bygger hele mitt kunstsyn på, og for å holde meg til poenget med komposisjonen, tok jeg som overgang fra et plan til et annet, ikke i bruk en faktisk hendelse, men et mye renere og mer kostelig bindemiddel, altså dette erindringsfenomenet.”

Med bare noen små kompromisser er setningsbygningen beholdt, men passasjen blir tyngre å lese på norsk enn den var på fransk , kanskje fordi vi (våre lesere) ikke er vant til å følge en tankes sakteflytende meandre på denne måten, med stadige tilsig av motforestillinger og presiseringer.

Avsnittet er hentet fra et innlegg i tidsskriftet La Nouvelle Revue Française, januar 1920. Dette bildet med stor passeråpning bruker han også i en annen tekst, så jeg i Karin Gundersens fortreffelige nye bok om å lese Proust: ”Proust sammenligner sin romans struktur med en sirkel risset opp med ekstremt vid passeråpning, der siste side av Den gjenfunne tid lukker seg nøyaktig omkring første side av Veien til Swann.”  

Dette i et privat brev fra 1922. Han må ha vært riktig godt fornøyd med denne geometriske metaforen. Det interessante er at forfatteren ser for seg strukturen i verket før det er skrevet, det foreligger  som en projeksjonstegning i tankene, lenge før romanverket blir oppført setning for setning, og altså med bestemte bindemidler mellom sekvensene.