Blåfargen hinsides

Kjell Nupen var allerede død da intervjuet med ham kom på trykk. Der snakker han om den blåfargen han liker best: Det er noe som heter ”Nupen-blått”, sier han, det viser til en farge som på fransk heter ”l’autre mer”, som betyr ”det andre havet”. Slik jeg leser dette intervjuet, er det for ham en metafysisk lengsel i denne fargen. Det andre havet er en parallell til landet som ikke er. Dit kan man lengte, men aldri dra. Jeg forstår det slik at Nupen har villet uttrykke lengselen etter et annet hav, når han så ofte har brukt denne mørke dypblå, intense fargen i sine bilder. Problemet er at fargen autremer ikke finnes. Det er en misforståelse, eller en feiloppfatning, det kan se ut som en trykkfeil. Fargen heter outremer. Den kalles ultramarin på norsk. Det slår meg at mange kunstnere kan ha et skarpt blikk for form og en utsøkt sans for farge, men likevel en tendens til å blingse på bokstaver, kanskje også ta feil av språklyder. Det er kort vei fra autre til outre. Det hjerteskjærende, tenkte jeg, var at Nupen tilsynelatende hadde bygd sin palett på en språklig misforståelse, som en kunstnerisk livsløgn, og at han døde uten å få oppklart saken. Jeg kjente ikke Nupen, men jeg tror han var typen til å sette opp en kraftig latter, hvis noen hadde påpekt dette mens han ennå var i live. Fargens navn forandrer ikke bildets karakter. Men nå til de tørre fakta. Outre-mer er ordet man bruker om oversjøiske besittelser. Bleu outremer er fargen på havet rundt palmeøyene i det fjerne. Ultramarin er latin for det samme. I denne sammenheng betyr det franske outre og det latinske ultra nokså nøyaktig det Nupen sier. Det er blåfargen bortenfor, hinsides blått.

Camilla på trappa

Enkefru Collett

Camilla Collett-året var i fjor, men det er aldri for sent å kolportere noe gammelt sladder. Det handler om den godt voksne Camillas hysteriske forelskelse i en ung dikter, Bjørnstjerne Bjørnson. Her tror du kanskje jeg går surr i store dikternavn? Det var jo Welhaven Camilla svermet for, kan du si.

                Og du har rett. Men det ble aldri noe med Welhaven, og Camilla fikk en Collett isteden, og så døde han, og dermed ble hun enke. Det er noe alle vet.

                Enkens forhold til den mye yngre Bjørnson er mindre kjent. Edvard Hoem, som er den som vet mest om dikterhøvdingen, og som har fortalt nesten alt han vet i fire store bind, nevner ikke noe om det. Camillas biografer har også fortiet saken, enten av bluferdighet, av pietetsfølelse eller av uvitenhet. Andre grunner finnes det vel ikke til å holde tett om en såpass pikant affære.

                ”Hun hadde forelsket seg i far. Og sendte ustanselig brev og blomster og bilder av seg selv.”

Bjørnson jr.

Det er Bjørnsons sønn, Bjørn, som er vår kilde. Han anslår seg selv til å være ni år den dagen den forelskede enkefru Collett kom på døren og ville inn. Det tidfester episoden til  året 1868. Enken var da 55 år, mens Bjørnstjerne må ha vært 36. Som fremadstormende dikter og teatermann var han sjelden hjemme hos kone og barn på dagtid.

                Det var bare fru Karoline, piken og niåringen Bjørn, kanskje noen mindre søsken, som var hjemme da enkefru Collett, født Wergeland, forlangte å bli sluppet inn. Da hun ble avvist, la hun seg på matten som en hund, og ble liggende. Bjørnsons bodde i Akersgaten, i tredje etasje. En venn av huset kom på visitt og fikk se den kjente kristianiadamen ligge på dørmatten.

                Er De syk? spurte han, men hun svarte bare: Jeg vil inn! Da han spurte om hun var gal, svarte hun det samme. Den 55 år gamle damen: Jeg vil inn! Jeg vil inn!

Trappegudinne

Den unge Bjørn så ikke hva som skjedde, han bare hørte det gjennom entrédøren. Skrik og leven, og plutselig et vindu som ble revet opp … Så lå Camilla Collett nede i gården og jamret. Hun hadde brukket benet, mente hun, og forlangte å bli båret opp til Bjørnson. Men Karoline sto i vinduet og nektet henne adgang.

                ”De er en djævel! hvinte Camilla W. opp til mor. Og nidskrek. Mor lukket vinduet.”

                Så langt Bjørnson junior. Han ble en betydelig teatermann med sans for drama og kvinnehistorier, ikke ulikt faren. Som voksen traff han fru Collett igjen mange ganger. ”Hun var alltid like nervøs og hysterisk,” slår han fast.

                Og senior, hva sa han? ”For et stort trold hun var,” sa Bjørnson og ristet godmodig på hodet.



Plankekjøring

Plankekjører

En kjent språkmann forklarte en gang – i Språkteigen på P2 – at plankekjøring var noe man drev med på Vestlandet, der det ofte kan være vått og trått å kjøre trillebår: Da la man, aldri rådløs, en planke over myra eller på det rotblaute jordet, og så gikk trillebåren så lett og fint, det var rene plankekjøringen!
Kommentatoren røpet med dette at han aldri hadde lest Asbjørnsens beskrivelse av plankekjørerne, en klassiker i østnorsk litteratur. Disse bøndene som kjørte lass på lass med planker inn til hovedstaden, de var et råbarket folkeferd. De hadde ingen lett og behagelig jobb, men den var ikke verre enn at de kunne utføre den i fylla. De kunne slippe tømmene og sove ut rusen underveis. Hesten fant veien, det var rene plankekjøringen. Et ensformig, lite utfordrende arbeid.

Filologi er et fag, og leksikografi en spesialitet, men etymologi er åpenbart en hobby. Vi har alle våre sære teorier om hvor ordene stammer fra, og hvordan de er beslektet. Rett som det er har vi også våre helt subjektive oppfatninger av hva de betyr. Her kan det være stor forskjell ikke bare på øst og vest, men også fra høyre til venstre side av gata. Bror kan stå mot bror, og sønner mot fedre, og særlig kan gamle stå mot unge.
De unge er, som vi vet, både tankeløse og giddeløse. De tar seg ikke bryet med å lese historien om den tamme bjørnen som ville gjøre sin eiermann en tjeneste. Det er dumt av dem. De ville straks ha skjønt hva en bjørnetjeneste er. Eller rettere sagt, hva det var. Ordet betyr nå det motsatte av seg selv.
Akkurat som ordet forfordele, som jo alltid har vært nokså uforståelig. Lenge hadde det likevel en fastlagt betydning. Da ble man fornærmet hvis man ble forfordelt. Dagens ungdom vil snarere bli fornøyd og med lett hjerte innfinne seg i det, som de kanskje tror det heter.
Verdens største og tyngste etymologiske ordbok på norsk ble lansert tidligere i høst. Ved den anledning var det noen som uttrykte bekymring for at dette ville bety slutten for alle selskapelige diskusjoner om ordenes opprinnelse og betydning. Den frykten tror jeg er overdrevet. Språket er en historie uten ende. Folk kommer til å stå på sitt, samme hva et leksikon sier.

Dikteren Mallarmé hevdet en gang at verden er til for å munne ut i en stor bok. Det kan det sikkert være noe i. Men jeg kan ikke tro at han mente en ordbok.

Etymologi for alle

Etymologi for alle

I begynnelsen var det bare ett ord, og det ordet var hos Gud, og det ene ordet inneholdt all verdens betydning. Siden ble de mange, hver og ett med sin lille betydning, og alle skiftet mening gjennom århundrene, og det oppsto en babelsk forvirring. Dette har vi leksikografer til å holde rede på; de har sine metoder. Vi andre, hjemlige etymologer, kommer langt med vår bare intuisjon. Ofte ser vi sammenhenger der vitenskapen har gitt tapt.

Nylig har en autodidakt utlending utgitt et 2,7 kilos norsk etymologisk oppslagsverk, der han allerede på første omslagsside påstår at ordet skipsrederi kommer av verbet å ri.

Boka koster 220 kr kiloen, det er i grunnen ikke så dyrt til god bok å være, men det er nok til å utsette handelen til en vakrere dag. Jeg har altså til gode å slå opp ordet ”rederi” i det nyutkomne verket. Men vi vet jo fra før at man ligger som man reder. Ikke som man rir.

Og redere ligger godt. Det har de råd til. De har folk til å re opp for seg. En skipsreder er (opprinnelig) en som utruster skipet med årer, seil og mannskap, for det er jo en skips-utruster han er. Ikke en ridder, ikke en rytter. Det er bare ordene rede og ride som er i slekt, som språklige fettere og femmenninger.

Å skipa, det er å reida. Til sammen blir de to verbene et skipreide. Kongen påla alle kystdistrikter å stille et mannskap og gjøre klar et skip til krigstjeneste. Kysten ble delt opp i skipreider, som utrustet de norske kongenes krigsflåte. Det var på sett og vis kommunale skipsrederier, for ikke å si reiarlag. I senere tid ble både ordet og virksomheten privatisert med tanke på profitt og akkumulering av kapital.

Når Yann de Caprona, mannen bak Norsk etymologisk ordbok, påstår at den maritime virksomhetens navn er avledet av det landlige verbet å ri, har han nok sitt på det tørre. En sjømann er ofte en forhenværende landkrabbe. Båten er en hest på bølgene. Det ser ut som et paradoks at ordet ekvipasje, som kommer fra fransk og betyr skipsmannskap, lånes inn i norsk med betydningen hestekjøretøy. Også om denne sammenhengen har jeg en egen teori, men det får bli en annen gang. Det blir ikke slutt på diskusjonene rundt hjemlige etymologers middagsbord med dette.

PS

Etter at ovenstående sto på trykk på baksiden av en riksdekkende dagsavis, har en leser (ja, bare én, men muligens på vegne av vanvittig mange) etterlyst en utredning av det franske ordet équiper, som kommer av det norske (nåvel, det norrøne) å skipa. Fra fransk kommer det tilbake til oss, påpeker leseren, både som ekvipasje og ekvipering.

Leseren har et poeng, og han har rett. Og med dette bekrefter han påstanden i innlegget. Diskusjonene går videre.
PS2
Bildet av en minimal truse dukker opp når man søker ("googler") på Etymologisk ordbok. Man spør seg hvorfor. Ordet er beslektet med mar. trosse og eng. trousers. Det franske verbet trousser er, ved idéassosiasjon, beslektet med det norske subst. truse.

Lite nytt er dårlig nytt

Min forhåndsdom var løst fundert. Gjett om jeg ble lang i maska – eller fikk jeg bare lang nese? – da den analoge papirboka ”I Norge 1845” av Immanuel Ross åpnet seg på side 147, kapittel XI: Wergelands Bortgang!

Det er en avskrift, så å si en ordrett gjengivelse av det tilsvarende kapittel i Olaf Skavlans Wergeland-bok fra 1892. Og én ting hadde jeg rett i: Ross oppgir ingen kilder. Han kompilerer, henter noe herfra og derfra, bidrar ikke med noe nytt. Og er overhodet ikke interessert i baron Wedel Jarlsberg.

Prof. Olaf Skavlan

I spidsen for sørgetoget gikk Jægerkorpsets musikkorps. Jægerkorpset var fremmødt og fordelt på den hele strekning, nærmest kirken var kavalleri, skriver Skavlan.

Hos Ross blir dette: I spidsen for toget gikk jægermusikken, mens jægerkorpset var fordelt på den hele strækning; nærmest kirken var kavalleri.

I Norsk forsvarshistorie (2001), med henvisning til Ross, får vi: [Wergeland] ble fulgt til graven av militærmusikken, mens jegerkorpset paraderte under ledelse av den samme general Wedel Jarlsberg som hadde kommandert kavaleristene i 1829.”

Og i NBL_2, av samme forfatter: 1845 ledet Wedel prosesjonen i Wergelands begravelse. Det var et symbolsk uttrykk for at krigsmakten var blitt nasjonal.

Det eneste alle er enige om, er musikken. Og jegerkorpset var utkommandert, men paraderte de? Etter alt å dømme sto de oppstilt langs sørgetogets rute, som vaktmannskaper. Heter det å paradere? Det kan tenkes. Men var de virkelig under direkte ledelse av kommanderende general Wedel? – Jeg har lett der jeg trodde det var å finne noe om baronens tilstedeværelse i gravferden, men intet funnet. Allerminst har jeg oppdaget noe som tyder på at den høye offiser og adelsmann – Armeens fader, som Wergeland kaller ham til slutt – faktisk ledet prosesjonen. Det er ikke dermed motbevist, men jeg vil si at bevisbyrden heretter påhviler min ærede motpart.

Halfdan Kjerulf

Det heter seg at lediggang er roten til alt ondt. Jeg har gått ledig lenge nå, og noe ondt kom det saktens ut av det. Selv hadde jeg her tenkt å kaste inn håndkledet, men oppdager i siste øyeblikk at det ikke er et håndkle, det er jo en hanske. 

PS: Men én ny ting lærte vi på lesesalen i dag, takket være Immanuel Ross. Studentenes sangforening ble stiftet den 13. juli 1845 med Halfdan Kjerulf som sin første instruktør. Koret debuterte fire dager senere med kantate og sang ved dikterens kiste i domkirken. Dirigert av Halfdan Kjerulf? Denne gretne gamle ungkaren (30) var fra gammelt av Wergelands svorne uvenn. Ikke noe sted står det skrevet at det var Kjerulf som dirigerte; det er ikke dermed bevist at han ikke gjorde det.

http://grassator.blogspot.no/2013/09/et-liktog-gjennom-sommerdagen.html

http://grassator.blogspot.no/2013/09/klappe-dikterens-hund.html

http://grassator.blogspot.no/2013/09/general-baron-wedel-jarlsberg_9504.html

http://grassator.blogspot.no/2013/09/tampen-brenner-sa-det-svir-i-ynene.html

I Norge 1845

Boka har feil i en av metadatafilene slik at den ikke kan vises fram, får jeg opplyst på NB. Så mens vi venter på at den samme boka, men nå som fysisk gjenstand med trykksverte på papir, blir hentet opp fra magasinene på Solli plass og gjort tilgjengelig i lesesalen, kan vi bruke noe av tiden til å sjekke hvem forfatteren var. Immanuel Ross er ikke et navn man finner på Wikipedia. Det er ikke et navn vi kan huske å ha støtt på før.

                    Heller ikke broren hans, Hans, får klokkene til å kime. Men det skulle det nok helst ha gjort. Hans Ross var en flittig og dyktig målmann i Ivar Aasens fotefar, en metafor (”fotefar”) som kommer skjevt ut, ettersom Ross gikk litt andre veier. Men hovedsaken er at han samlet inn et norsk ordtilfang, og kom hjem med mange flere ord enn Aasen hadde funnet. Ross er en viktig mann i norsk språkhistorie og  vies langt mer spalteplass i gamle leksika enn lillebroren, Immanuel, som tross alt er mannen vi er ute etter.

                    Brødrene Ross er siste og nestsiste oppføring i bind 11 av Norsk biografisk leksikon (NBL_1). Man finner dem også, begge to, med enda fyldigere omtale i Norsk Forfatter-Lexicon, som er redigert og utgitt i brødrenes levetid. Begge disse oppslagsverkene kan man sitte hjemme og studere i godt lesbart format (forutsatt at metadatafilene er i orden, og det er de).

                    De var prestesønner fra Mandal, begge studerte filologi. Vår mann, Immanuel, ble gift i Stokke med en frøken Nordrum, datter av en kjøpmann, tre år eldre enn ham. Det er ikke så mye. Hun ble med ham vestover da han ble ansatt som lærer ved Tanks skole i Bergen. Der ble han visstnok værende hele sitt liv. Han publiserte endel, ikke minst i aviser og periodika, men også i bokform, bl.a lærebøker og fortellinger for ungdom. Han var også en ivrig arkeolog. Hans biograf i NBL, professor Haakon Shetelig, kremter liksom litt og sier at hans arbeide innen fortidsminneforskning nok skulle få varigere betydning, tør en vel si, enn hans litterære virksomhet. Hm. ”I Norge 1845” er vel litterært sett det betydeligste i Ross’ mangesidige produksjon, sukker Shetelig til slutt.

                    Den nevnte boken, utgitt på Aschehoug forlag i 1899, er nå på vei opp fra magasinene i NB på Solli plass. Her står det noe om Henrik Wergelands begravelse, og noe ellers uhørt om general baron Wedel Jarlsbergs rolle i gravferden. Vi vet ennå ikke hva det står, men har en anelse.

                    Jeg ser for meg at Ross ikke har laget et vitenskapelig verk med fotnoter og kildehenvisninger. Snarere er boken skrevet som en begeistret fortelling om et år i Norge, et ungt land på vei mot myndighetsalder, en gammel nasjon i en ny forfatning, med institusjoner som stadig går frem i visdom, der hærsjefen selv leder nasjonens fremste dikter på hans likferd…

                    Spørsmålet er: Hvor har han sine opplysninger fra?

                    Og neste spørsmål, hvis han ikke kan henvise til troverdige vitner: Kan vi tro på ham?

                    Dette blir spennende! Eller bare trist og kjedelig.

(Forts.)

Tampen brenner så det svir i øynene

Vi har vært gjennom alt som finnes av kjent og ukjent materiale om Henrik Wergelands død og begravelse – uten å finne det vi har vært på leting etter, nemlig general baron Wedel Jarlsbergs alibi for den 17. juli 1845. Vi har lest oss til at kisten ble båret av studenter fra Hjerterum i Pilestredet til Domkirken. Jegerkorpset gikk foran og spilte en sørgemarsj, komponert for anledningen. Hvem var komponisten? Hvor ble det av notene?

Det har vi ikke fått vite. Kisten ble satt ned i koret. Pastor Biørn ytret noen smukke ord om den avdødes store betydning, og studentenes sangforening fremførte en sang. Ingen husker hvilken sang det var. Eilert Sundt talte på vegne av studentene og nedla en laurbærkrans. Deretter ble liket med sørgemusikk i spissen ført gjennom den tette folkemengden oppover Grensen og Akersgaten til Vår frelsers gravlund, der pastor Biørn foresto jordpåkastelsen. Alt som var av politi var utkommandert. Det samme gjaldt jegerkorpset – ikke bare musikantene blant dem. Ved kirken var det vissnok også stilt opp kavaleri.

Men ingen av våre hjemmelsmenn nevner hærsjefen selv, kommanderende general Wedel. Vi begynner kanskje nå å bli overbevist om at han simpelthen ikke var der. Han ville ellers ha vært lett å få øye på. Minst en av våre kilder fremhever hans sans for ordenstegn og galoner. Det ville ha glitret og gnistret i uniformsbrystet på den høyreiste adelsmannen i den strålende sommerdagen, og øyenvitnene ville ha bemerket det. Og noen ville ha påpekt den historiske ironi i dette at det var baronen selv som ledet vei for sin gamle plageånd og erkefiende gjennom folkehavet til den oppkastede graven.

Vår hypotese har hele tiden vært at det må foreligge en feilkilde, en historisk misforståelse av dikterisk eller løgnaktig art. Og forleden, under en kursorisk gjennomgang av Norsk forsvarshistorie, bind 2, ble vi nokså sikre på å ha lokalisert påstandens opphav. Her leser vi:

”Henrik Wergeland døde i 1845. Under Torgslaget 17. mai 1829 hadde han fått ødelagt sin frakk av kavaleristene. Seksten år senere ble han fulgt til graven av militærmusikken, mens jegerkorpset paraderte under ledelse av den samme general Wedel Jarlsberg som hadde kommandert kavaleristene i 1829.”

Her gjenkjenner vi fra Biografisk leksikon den lille slurvefeilen med frakken. Det er en kjent sak at Wergeland ikke gikk med frakk i det fine været på 17. mai 1829, heller ikke utpå kvelden. Han var iført sin egen merkelige studentuniform (med grønne broderier på fløyel). Et sabelrapp over ryggen satte merker i fløyelen, og han anså etter dette uniformen for å være krenket, slik han selv følte seg krenket av baron Wedels soldater.

Det er ellers ikke overraskende at forsvarshistorien og leksikonartikkelen stemmer overens, da de er skrevet av en og samme mann, nemlig historikeren Roald Berg. På direkte spørsmål svarer forfatteren at han så lenge etterpå ikke kan huske hvor han har disse opplysningene fra, men i Forsvarshistorien finner vi til vår glede en sluttnote som henviser til ”Ross 1899”.

Det dreier seg om Immanuel Ross: I Norge 1845, et historisk essay eller monografi. Boken er tilgjengelig for alle i digitalisert form på NB (sies det på nb.no). Man kan altså sitte hjemme i ro og mak og lese denne over hundre år gamle boken, der det antagelig står noe interessant og feilaktig om Wergeland og Wedel. Det er bare et par tastetrykk unna.

Men den gang ei! Menneskelig svikt eller teknologisk uhell – noen har glemt å trykke på Enter, hva vet jeg. Vinduet er tomt. Teksten lar seg ikke laste ned eller leses i noe format. Tampen brenner fortsatt, men uten flamme; det lukter svidd.

(Forts.)