Kjell Nupen var allerede død da intervjuet med ham kom på trykk. Der snakker han om den blåfargen han liker best: Det er noe som heter ”Nupen-blått”, sier han, det viser til en farge som på fransk heter ”l’autre mer”, som betyr ”det andre havet”. Slik jeg leser dette intervjuet, er det for ham en metafysisk lengsel i denne fargen. Det andre havet er en parallell til landet som ikke er. Dit kan man lengte, men aldri dra. Jeg forstår det slik at Nupen har villet uttrykke lengselen etter et annet hav, når han så ofte har brukt denne mørke dypblå, intense fargen i sine bilder.
Problemet er at fargen autremer ikke finnes. Det er en misforståelse, eller en feiloppfatning, det kan se ut som en trykkfeil. Fargen heter outremer. Den kalles ultramarin på norsk. Det slår meg at mange kunstnere kan ha et skarpt blikk for form og en utsøkt sans for farge, men likevel en tendens til å blingse på bokstaver, kanskje også ta feil av språklyder. Det er kort vei fra autre til outre. Det hjerteskjærende, tenkte jeg, var at Nupen tilsynelatende hadde bygd sin palett på en språklig misforståelse, som en kunstnerisk livsløgn, og at han døde uten å få oppklart saken. Jeg kjente ikke Nupen, men jeg tror han var typen til å sette opp en kraftig latter, hvis noen hadde påpekt dette mens han ennå var i live. Fargens navn forandrer ikke bildets karakter. Men nå til de tørre fakta. Outre-mer er ordet man bruker om oversjøiske besittelser. Bleu outremer er fargen på havet rundt palmeøyene i det fjerne. Ultramarin er latin for det samme. I denne sammenheng betyr det franske outre og det latinske ultra nokså nøyaktig det Nupen sier. Det er blåfargen bortenfor, hinsides blått.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar