Kråkemål

Å blogge er litterært sett tilsvarende 
å fyre for kråkene. 
Man vet aldri om de setter pris på det.

Det unyttige

Alle som har lest De velvillige av Jonathan Littell, vil ha fått med seg at forfatteren driver med sampling, i tillegg til alt annet han har på sitt program. Allerede romanens første setning er en allusjon til middelalderpoeten François Villon (han med De hengtes ballade…), et halvsitat som oversetteren i sin tid strevde med å finne en ekvivalent til. Det samme diktet finnes i flere norske og ikke minst nynorske versjoner, men ingen av dem passer i denne konteksten. Den til døden dømte dikteren Villon henvender seg til sine medmennesker, men dette ordet var ikke oppfunnet ennå, så han sier noe i nærheten av: Mennesker! Brødre!

Rent oversetterteoretisk og prinsippielt er problemet det at de fleste lesere på originalspråket straks kjenner igjen dette anslaget og tenker: Villon, middelalder, omstreiferliv, dødsdom, hengning – og så denne appellen til menneskenes brorskap og forståelse. Ikke alle franske lesere husker Villons dikt utenat, men alle får assosiasjoner ved denne åpningslinjen: Frères humains …
Problemet er altså at ingen norsk versjon vil kunne vekke de samme assosiasjonene i den hjemlige leser, med mindre hun er spesielt bevandret i eldre fransk diktning.

Men nok om det! Jonathan Littell driver med utstrakt sampling i denne svære boka, som ellers har langt mer alvorlig ærend. Eksemplene kunne forfleres, men nå i kveld vil jeg bare gjøre rede for den store lettelse som inntraff da jeg endelig, for en time siden, fant ut av en sammenheng jeg lenge har smågrublet på, som er helt uten betydning, slik en verkebyll er uten betydning, men likevel plagsom.

            I det innledende kapittelet skriver jeg-personen, den forhenværende SS-offiseren, at han egentlig helst ville blitt pianist, og at han nå nylig hadde vært på en konsert, der en kvinne i moden alder hadde spurt: Er ikke De pianist? Hvorpå han må svare: Nei, dessverre, frue.

            Mer er det ikke.

            Denne nokså ubetydelige scenen har jeg slitt med lenge. Ikke at den var vanskelig å oversette, enn si forstå, men det var liksom noe så unødvendig med det hele. SS-mannen er ikke pianist, nei vel, men han ser kanskje ut som en? Han skulle ønske han hadde vært pianist, men nei, skjebnen ville det annerledes. Jo, de to replikkene kan saktens forsvares i det store skjebnedrama som her skal utfoldes. Men sant å si virker det litt malplassert, litt overflødig, hvis det da ikke er satt inn som en minnelse om noe annet.

            I tre års tid har jeg lurt på om jeg ikke en gang for lenge siden hadde lest nesten nøyaktig den samme replikkvekslingen. Jeg husket en ung mann med langt hår et sted i landlige omgivelser, der han møter en kvinne som sier: Er De kunstner? Og han må svare: Nei, dessverre, frue …

            Og så har jeg forestilt meg at Littell i all underfundighet har tenkt på den samme passasjen og satt den inn for alt den er verdt. For å betegne noe, bety noe, eller bare for å glede den som kjenner igjen denne ordvekslingen fra sin tidligere lesning. Mye intertekstualitet har jo først og fremst den funksjon at den får leseren til å kjenne seg igjen og føle seg som kjentmann, noe som inngir en behagelig fornemmelse av overlegenhet, for ikke å si oversikt og beherskelse, som også er behagelige fornemmelser.

            Vagt sto det for meg at jeg i unge år, før jeg begynte å lære grunnbegrepene i det franske språket, hadde lest en del fransk litteratur på engelsk, i Penguin Classics. Det var nok der det var: Are you an artist? Unfortunately not, madam.

            Men hvem sa dette? Nei, det er ikke en quiz. Spørsmålet er så perifert og uviktig at jeg aldri har plaget noen andre med det, ikke på mange år. Men da jeg i går under en opprydning på loftet kom over en tynn gammel fransk paperback av typen Livre de poche med et snølandskap på omslaget: La symphonie pastorale av André Gide, der en bokhandlermedhjelper har skrevet 4.90 med blyant på forsatsen, uten å presisere om det er sveitserfranc, franske franc eller norske kroner (neppe) – da slo det meg at jeg før dette leste denne lille romanen på engelsk, i Penguin Classics, der den var utgitt sammen med en annen lang novelle eller kort roman, hva nå den het.

Internett og dette nettets søkemotorer er en av menneskeåndens store landevinninger. Så snart jeg husket at Pastoralesymfonien var utgitt sammen med en annen kort roman av André Gide i Penguin, var det bare å søke og finne og laste ned. Jeg har ikke tatt meg tid til å lese hele Isabelle, men hadde jeg hatt et lesebrett, skulle jeg gjort det. Der står det nemlig – og jeg kan nøye meg med å søke på ”artiste?” – og finner da, underhånden av meg oversatt: – Er De kunstner? – Nei, dessverre, frue, svarte jeg og smilte.

Som å få hull på en byll. Tilfeldig sammentreff er selvfølgelig en mulighet, altså mellom Gide og Littell, men det nekter jeg å tro på. Og jeg som hadde glemt at jeg leste Isabelle av André Gide for førti år siden, og bare husket en ung mann i bløt hatt og med langt hår og som gjerne ville ha vært kunstner, men måtte si dessverre …

En annen gang skal jeg tenke på om det er noen mening med alt dette.

Når Goethe tar feil

Det er en gammel, akademisk karikatur, en ofte gjentatt studentvits, der man ser for seg dosenten under gjennomgang av det geniale dikterverket, fra kateteret stikke hånden i været med dirrende pekefinger for å påpeke, som i triumf: Hier irrt sich Goethe!
Vitsen ligger i misforholdet mellom den geniale dikters store visjon og dosentens forstand på detaljer. Selv store forfattere gjør feil i farten, men lesere flest legger ikke merke til det. Man leser videre, opptatt av hvordan det går. Annerledes da med dosenter og oversettere. En oversetter leser så sakte at faktafeil og inkonsekvenser springer en i ens allerede blodsprengte øyne. Og fristelsen er da sterk til å påpeke feilen, ikke bare for å frelse leseren fra villfarelse, men også for å minne om at man i all beskjedenhet er en skarpsindig og kunnskapsrik person.
Et sted i Reisen til nattens ende, opprinnelig av Céline, på norsk av Axel Amlie, står det en liten fotnote, apropos en perifer hendelse i foregående århundre: ”Årstallet er feil, muligens med hensikt. Hendelsen fant sted året …”
Oversetteren kunne altså ikke dy seg. Céline kan ha husket feil, eller han kan ha satt inn feilen med hensikt; i alle fall vet oversetteren bedre. Og i folkeopplysningens navn kan man ikke la det passere. Ici, Céline se trompe. Eller kanskje vi skulle si: Céline se goure. Han tryner. Bare for å bli i stilen.
Axel Amlies versjon av Reisen er forøvrig et eksempel på en gjendiktning og et godt argument for at vi trenger dette ordet, selv om de fleste kulturspråk klarer seg uten. Det er som om det norske språket, og altså folkesjelen, har skjønt at det ikke bare er å sette noe over; det må diktes om igjen. Etter Amlie blir Céline aldri den samme, i hvert fall ikke på norsk.
Det er et spørsmål, ofte et dilemma, hvor mye vi skal tilføye den opprinnelige teksten av realia, etter først å ha ribbet den for poetiske kvaliteter, noe vi ikke kan unngå å gjøre. Språket er ånd og materie, og materien må dø for at ånden skal kunne gjenoppstå. Sånn sett er det reinkarnasjon vi jobber med. Men mer om det en annen gang.

Kule til en trønder

Det var visst ingen i panelet i Nytt på nytt i går, selv ikke trønderske Skei Grande, som visste hvor uttrykket stammer fra. Vel, det var Wessel. I et av de små diktene sine: 

Engang en ret forvoven Jyde

Med Hagel på en Thrønder vilde skyde,

Men fik hans Pande ei i sønder,

Nei, der skal Kugle til en Thrønder!

Diktet er tilegnet J. R. Bull, antagelig fra Trøndelag.

Røtter og luft

André Malraux – eller var det Roland Barthes? – bemerket en gang at kunstner blir man ikke overfor en vakker kvinne, men overfor avbildningen av en vakker kvinne. Han tenkte åpenbart først og fremst på mannlige kunstnere; det er mulig de kvinnelige må finne andre inspirasjonskilder. Det er altså bilde som avføder bilde, bøker som avføder bok. En nyskrevet tekst er en kommentar til verdenslitteraturen, enten forfatteren vet det eller ikke. Og vet han det ikke, er det antagelig en dårligere tekst enn om han hadde visst hva han gjorde. Den store bunken manuskripter, den som går ulest i retur, den er anelsesløs.

Kunsten har to kilder, grovt sett, og de to skal helst flyte sammen. Det er tradisjonen, hvori opptatt samtidskunsten, og kunstnerens egenhet. Når vi sier at verket må forholde seg til tradisjonen, betyr ikke det at tradisjonen skal imiteres, at kunstens oppgave er å etterligne det som allerede er gjort. De betyr heller ikke at det er obligatorisk å bryte over tvert. Begge disse strategier er en måte å forholde seg på, og de er ytterpunkter. Mellom ytterpunktene finnes det mellomløsninger, men hovedsaken er at en kunst som ikke kjenner sitt forhold til tradisjonen, enten er en ”art brut” eller et uttrykk for en ulidelig naivitet. Disse diktene jeg nå har fått i hus, de ligger der et sted. De er ikke engang det som heter et document humain.

For det er jo en annen sak. En viss formell ubehjelpelighet, en anelsesløshet overfor tradisjonen, begge deler kan være tilgivelig og passabelt når produktet skal leses som et document humain: et vitnesbyrd om menneskelivet, autentisk og gjerne helt rått. Ofte vil likevel redaksjonen gripe inn og rette de verste skrivefeilene, kanskje til og med redigere litt. Helt rått får det ikke være. Men akkurat rått nok til å virke helt rått, det er kunsten. Helt rått er kunstfremmed og nærmest uleselig. Det orker vi ikke. ("Art brut" betyr egentlig "rå kunst".)

Man vil kanskje tro at størst originalitet oppstår der ingen anelse finnes om hva kunsten forlanger, men dette viser seg å være en feilslått antagelse. Folk som ikke vet hva de gjør, og heller ikke hvorfor de gjør det, de gjør omtrent det samme alle sammen. Hvis man samlet alle landets bygdeoriginaler til kongress, ville man bli forbauset over hvor like de var. Det er ikke dermed sagt at de nødvendigvis ville forstå hverandre. Deres originalitet er basert på et brudd med den gjengse kode for kommunikasjon. De svarer gjerne økseskaft når noen sier goddag. Man kan tenke seg en slik kongress der alle holder innlegg om sine økseskaft, der det nødvendigvis må bli taust under plenumsdiskusjonen, fordi alle har snakket om det samme, likevel uten å skjønne hva forrige taler mente. Det hender nok ofte at man forveksler kreativitet og originalitet, i betydningen særegenhet.

Vi tror kanskje på naturbegavelsen. Men er det noen som har sett et geni komme gående ut av skogene i det siste? Eller: noensinne? Med granbar i håret? Ethvert bygdegeni har gått i lære. Det gjelder treskjærere, felespillere og rosemalere så vel som diktere, og de dikterne som ikke har hatt lærere over seg, de har hatt det likevel, for de har lest. Verdenslitteraturen, gjerne i et lite, subjektivt utvalg, er en professor med kateter overalt.

Du kan neppe skrive din hjembygds historie uten å vite at Herodot skrev sin. Jo, det kan du nok beviselig gjøre, men det blir ikke så bra. Det blir beviselig ikke så bra.

[Ovenstående og nedenstående betraktninger har avstedkommet merkelig heftige reaksjoner i et annet nettforum. Det ser ut til at tekster publisert elektronisk og lest på skjerm har lettere for å bli misforstått og feillest (enn papirbaserte tekster). Det tegner ikke godt for vår alles e-future.
Teksten hensettes her for de rolige omgivelsenes skyld.]

Dødshjelp for manuskripter

(Publisert på forfatterbloggen.no forrige uke; gjengitt her til glede for nye lesere.)

Som ekstern konsulent for diverse forlag har jeg ikke fått innblikk i den aller største manusbunken, den som går rett tilbake til forfatterne med standardrefusjon. Det dreier seg om litteratur så slett at den hyggelige damen i resepsjonen får myndighet til å refusere. Dette stoffet skal man ikke belemre forlagets redaktører med! Kanskje det likevel kommer så langt som til redaksjonssekretæren. Hun har i alle fall en bunke ferdigskrevne refusjonsbrev, som hun hefter ved manuskriptet før hun lar det ligge og godgjøre seg noen uker, mens forfatteren går der hjemme og venter på gratulasjoner, blomster og champagne. Denne ventetiden er bare ment å gi inntrykk av at manuskriptet får seriøs behandling på forlaget.

Som konsulent har jeg stort sett fått manuskripter som befinner seg et par ledd høyere opp i den litterære næringskjeden, på nivået for den betingede refusjon. Her går oppgaven i hovedsak ut på å gi en overbevisende begrunnelse for refusjonen, i beste fall med forslag om strykninger og andre endringer, i verste fall uten slike forslag. Som regel er det manus fra håpefulle, ennå ikke publiserte forfattere, men det kan også forekomme uferdige verker av folk som har utgitt en bok eller to, men som ikke riktig får det til. Manus fra vel etablerte forfattere går rett til forlagets fast ansatte redaktører, konsulenter eller til og med direktører.

Vi kunne kalle oss refusjonister, for det er det vi er. Mens redaktørene kan skryte av å være litteraturens fødselshjelpere, må vi anonyme gjøre jobben som manuskriptenes dødshjelpere. Aktiv dødshjelp for dødfødte manuskripter. Godt betalt er det heller ikke.

Nå er ikke jeg knyttet til noe forlag eller annen institusjon i det litterære liv, jeg er ren og skjær privatmann, men likevel sitter jeg her, på ett rom og kjøkken, med en stor bærepose full av en for meg ukjent kvinnes manuskripter. Det forventes at jeg skal lose dem videre inn i systemet og gjerne frem til utgivelse. Det dreier seg om store mengder dikt, skrevet av en og samme opphavsperson, som etter alt å dømme har en tragisk livshistorie, eller i hvert fall en trist og lei historie, men som velger å skrive om alt annet enn egen tragedie.

Nei, forresten, ikke alt annet. Det kunne jo blitt interessant: Boken om alt annet. Det handler ikke om alt annet, det handler praktisk talt ikke om noe som helst, unntatt noen tanker hun gjør seg. Hadde det enda vært observasjoner! Men nei, det er tanker hun gjør seg, forestillinger, ideer, hvorav den ene ikke fører til den andre ved tankens makt, men tvunget frem av et enderim. Til alt overmål er det også rimede vers, og rimnøden dikterer innholdet.

Dette er et manus som ville blitt sortert ut i forlagets postmottak og sendt rett tilbake, kanskje med de to ukenes ventetid, som skal illudere seriøs behandling.

Men hva er det ved dem, eller hva er det de mangler, som gjør at jeg nesten ved første blikk kan si (kunne ha sagt, skulle ha sagt): Beklager, dette kan ikke bli utgitt… ?

(Forts.)

Måsungen

Den satt blant gråstein i samme farge som den spraglete fjærdrakten og vi var først i tvil om hva slags fugl det kunne være; kanskje noe sjeldent. Den var stor som en rype og hadde mye dun på hodet, sikkert en sjelden fugl. Den beveget seg ubehjelpelig på stavrende føtter og prøvde ikke å fly, kanskje en slags dronte. Lyd ga den ikke fra seg på lenge, så kom det et pip, et klagende, langtrukkent pip. Vi observerte den fra vinduet i rorbua, den sto på fem-seks meters hold i steinrøysa da en måke kom på stille vinger og stilte seg rett foran den. De to fuglene så på hverandre. Den lille begynte å fortelle noe, og kanskje den forlangte noe; det lød som den hadde mye å klage på, og den store hørte på i taushet. Vi skjønte etter hvert at det var en ungmåke, en måsunge. Den var foreldreløs. Den voksne var etter alt å dømme en tante, kanskje en onkel.
Muligens en fadder i foreldrenes sted. Men mat fikk den ikke, og heller ingen trøst. Den voksne fløy av gårde ut av vårt synsfelt, og den lille virket ytterlig forlatt. Vi kastet brødbiter til den, slik vi ofte har matet endene i Akerselva, men den eide ikke matvett. Selv reagerte den knapt på dette bombardementet av matvarer, men måkenes storsamfunn lot til å oppfatte det som en fiendtlig handling. De kom til fra ingen steder, mange på en gang, flakset i ring rundt den lille og skrek så stygt de kunne. Måker kan skrike forferdelig stygt.De vørte ikke brødmaten de heller; det var ikke derfor de kom. De var der for å forsvare slektens avkom.
Vi skjønte at måker i Lofoten nødig spiser brød, siden de har havet fullt av fisk, som de foretrekker. Til alt hell hadde vi en røkt makrell. Den hadde vært med oss hele veien, uåpnet i vakuumpakning, en gang for lenge siden innkjøpt på Storo. Det er en fisk så mør at den kan smøres på brødet som et pålegg. Vi mente det måtte være ideell kost for en sulten måsunge.

Det var nå blitt sent på natt, men det så vi bare på klokka. Vi kunne også se det på vinflasken, som begynte å minke, men det var ingen andre tegn på natt. En av oss gikk ut med litt makrell på en asjett.
Da kom måkenes flyvåpen på sekunders varsel. De sirklet rundt inntrengeren, stupte som stupbombere mot hodet, men slapp heldigvis ikke bombene sine. De oppfattet heller ikke dette som en vennligsinnet handling. Det ble mye skrik. Matmor satte fra seg makrellen i bakkehøyde og kom seg i hus.
Vi måtte åpne en ny flaske. Vår unge venn glante fortapt og uten interesse på matfatet. Heller ikke dens foresatte brydde seg om tilbudet. Da skjønte vi at det er stor forskjell på måker i sør og nord. I Sør, for eksempel i Vestfold, ville det blitt rift om en godbit som dette, det ville blitt kamp med høye skrik og hakking med nebb. I Nord kaller de seg måser og virker mer blaserte.
Det så ut til at ungen måtte gå til sengs uten nattmat. Den la seg ned på berget og vippet over på siden, som i et stabilt sideleie, og vi mente å forstå at det var noe galt med den. Eller noe rart, kanskje noe helt spesielt. Det slo oss som en mulighet at den kanskje var måkenes Dalai-lama.
Den kunne være syk og utstøtt fra flokken, satt bort for å dø. Men hvorfor skulle de da beskytte den, som de vitterlig gjorde? Det kunne faktisk hende at den var sett ut til å bli den nye måsenes Dalai-lama i Stamsund, og at det vi var vitner til var en av dens mange prøvelser, en manndomsprøve eller simpelthen en test av fuglens guddommelighet. Hvis den overlevde denne natten alene på berget mellom rorbua og steinrøysa ned mot vannet, kunne det være et bevis på at ungen var en verdig kandidat, en hellig måse. Det var en teori.
Det var ikke slutt på dens prøvelser. Vi var nede i den tredje vinflasken da min reisefelle ved vindusposten satte i et skrik. Måkene skrek også opp. Jeg kom for sent til å se hva det var. Hun fortalte om to raske dyr med lange haler og lange snuter, nesten som elefanter. Jeg så fra henne til skvetten på den siste flasken og foreslo at det kanskje var tid for å køye. Hadde det vært elefanter, ville jeg også ha hørt dem dundre forbi. Hun sa de var mye mindre enn elefanter, men lignet litt på grunn av snabelen. Jeg hadde vondt for å feste lit til denne forklaringen. Det var to av dem, påsto hun, men måkene jagde dem bort. De var ute etter den lille. Køyene er ovenpå, sa jeg.
Da fikk jeg syn for sagn. Riktig nok bare én denne gangen, og ingen elefant, men en mår, et pelsdyr, en oter. Den var  halvmeteren fra sitt bytte da en hærskare av flaksende, skrikende måker klarte å skremme den vekk. Langstrakt kropp og like lang buskete hale, et halvt hoppende, halvt bølgende ganglag; ryggen buet seg når den sprang, som en lynrask åme. Den stupte i vannet uten et plask, svømte delvis under vann, kom mye slankere opp på den andre siden, stadig med en eskadron av illsinte måker etter seg, ganske sikkert en oter. Der forsvant den mellom steinene.
- Den kommer tilbake. De kommer nok tilbake begge to. De sniker seg usett gjennom steinrøysa og slår plutselig til, før måkene rekker å reagere. Han er jo så dum, den ungen.
- Hellig enfold, kanskje, beskyttet av sin guddommelighet, eller kanskje bare heldig. Hva vet vi om fuglelivet.