Vestfold Sisters

Gunnar Bull Gundersen bodde egentlig på Nadderud i Bærum, men hadde fått seg en rødmalt dikterstue på et jorde langt inne i skogen i Ramnes. Hjemme i Bærum hadde han en vakker kone og to søte, små døtre, og han pendlet nok stadig mellom hjemmet og dikterstuen, slik hans hjerte pendlet mellom det faste og kjære på Nadderudjordet og det frie og fristende livet i kjærleiksfylket Vestfold. Den rødmalte dikterstuen i Ramnes ble mer og mer innrettet som helårsbolig. Den ble basen i hans rastløse liv. Han samlet mange av kortprosastykkene sine i en liten bok han kalte nettopp: Fortellinger fra et rastløst liv. Skal man lese bare én bok av Bull Gundersen, bør man ta denne.

Gunnar var forfatter. Men før det hadde han vært sjømann. Han seilte ut som ganske ung og skrev senere en sår liten bok om en førstereisgutt som det gikk ille med i livet. Boken het Martin. Den vakte stor debatt om førstereisgutters lavalder – dette var en tid da mange norske gutter dro til sjøs rett etter folkeskolen og fikk møte den store verden der ute, som jo var full av synd og fristelser. Martin ble brukt som argument av moralistene som ville skåne de altfor unge og ubefestede guttesinn. I tillegg innbrakte den forfatteren Kritikerprisen for 1959.

Den samme prisen hadde Harald Sverdrup fått året før. De to ble venner under den svært fuktige feiringen av Gunnars kritikerpris.

Harald påsto han aldri senere hadde hatt gleden av å se Gunnar så full som han ble den kvelden. Og det stemmer nok. Gunnar hadde noen drabelige fylliker som Aksel Sandemose og Jack London blant sine forbilder, og kunne selv se ut som en av dem, men i virkeligheten var han forsiktig. Han beholdt kontrollen. I motsetning til Harald, som veldig gjerne drakk seg fra sans og samling når det passet seg sånn. Det var en del av Haralds eksistensielle og kunstneriske program. Man måtte kle av seg den lette drakten av sivilisasjon og dannelse og få frem den ærlige råskapen i seg. Gunnar var ikke helt med på dette programmet. Han ville av forskjellige grunner beholde kontrollen.

Gunnar Bull Gundersen var forfatter, dramatiker, radio- og teatermann, og ikke minst kåsør. Han var en entusiastisk formidler av jazz og ble æresmedlem av Molde Jazzfestival. Han skrev også noen tekster som egnet seg for muntlig fremføring og leste inn en  plate med Ole Paus. De to dro på turné med noe de kalte Ole Bull Show, og vinylplaten var et biprodukt av turneen. Den er i dag et ettertraktet samleobjekt.

Ellers opptrådte han gjerne sammen med sin venn Harald Sverdrup. Da leste de hverandres mest utadvendte, humoristiske og satiriske tekster i kor og duett. De kalte seg, i hvert fall uformelt, The Vestfold Sisters. De var en etterspurt duo og lå på topp av Norsk Forfattersentrums formidlingsstatistikk i lange tider.

Vennskapet ble satt på prøve da de dro til Hellas for å skrive bok sammen. Da hadde Gunnar tatt med seg en nær venninne, rent ut sagt en kjæreste, under påskudd av at ekspedisjonen trengte en fotograf. Han giftet seg med fotografen kort etter. På den tiden var han altså blitt skilt og definitivt bosatt i Ramnes for alvor, men verre var det at han hadde fått diagnosen Parkinsons sykdom. Det er en nervesykdom som angriper deler av hjernen og det autonome nervesystem. Gunnar sto inne i et kapell på Lykabettos-høyden. Den venstre armen hang rett ned med hånden vippet ut, pekende bakover; det var sånn Parkinson ville ha det. Det var påske og de ortodokse kom for å tenne lys. Plutselig er det noen som legger to mynter i den utstikkende hånden. Noen må ha trodd at mannen med hånden diskret stikkende ut, står der for å ta imot penger for lysene. Ifølge Haralds realistiske beretning kom Gunnar forundret ut av kapellet med to drakmer i hånden. Ifølge Gunnar, som ofte ble omtalt som en ”fabulerende” dikter, kom han ut med lommene fulle, så fylt av mynter at det ble tungt å gå. Det er den magiske realismen på norsk. Den har hentet impulser fra sjangeren skipperskrøner.

(Foto fra celebre møter i Athen med henholdsvis Melina Mercuri og Andreas Papandreou. Fotograf Elisabeth Sann.)

Kjærleiksfylket

Gribenille i Nordbyen 3 fikk ord på seg for å være litt av et hasjreir. Ryktet var overdrevet. Når frikerne kom og ville kjøpe brukerutstyr, avlørte innehaversken sin uskyld.

Har’u shilummer? mumlet kunden.

Nei, skiluer, det fører ikke vi!

Derimot solgte hun afghanske pelser, indiske skjorter, røkelse og en slags fyrstikktynne minisigarer som bidro til å skape en orientalsk og passe mystisk atmosfære. Hippie-tiden levde videre i dette lille butikklokalet. Vareutvalget besto ellers av mye norsk keramikk – laget av bl.a innehaverskens eksmann, Ivar Tandberg, som bodde i Kiøsterudgården i Åsgårdstrand. Men også av Ingrid Mortensen, Åsgårdstrand, Chris Bould, Borgheim, og flere andre som jeg ikke husker spesielt.

Innehaversken og hennes medarbeider var begge dyktige sydamer, på hver sitt vis – den ene faglært og nøyaktig, den andre selvlært og desto mer kreativ.

På bakrommet sto det symaskiner, en manuell strikkemaskin, tekoker og et rundt spisebord. Der var møtestedet. Hvis det fantes noen Vestfoldkrets eller Vestfoldgjeng av kunstnere, så møttes den rundt dette svartmalte bordet. Bakrommet i Gribenille fungerte som en uformell salong. Tobakksrøyk og høy latter sto ut i butikken. Kunder som ville prøve et plagg, måtte forbi det glade selskapet og kunne risikere å få med seg et erotisk dikt av Harald Sverdrup på veien inn til prøverommet.

Utsikten til slike opplevelser var nok til å skremme bort de mest fintfølende. Mange Tønsbergfruer var belemret med fine fornemmelser og holdt seg klokelig borte. Andre lot seg derimot lokke av det eksotiske. Kundekretsen besto av sosionomer, lærerstudenter og damer fra det liberale borgerskap. Butikken gikk ganske bra, men forretningsdriften var usunn. Innehaversken skjelnet ikke mellom omsetning og fortjeneste. Hun pleide å stappe dagens kassebeholdning i vesken ved stengetid og be med seg gjestene på Håndverkeren. Regninger likte hun ikke å betale, med unntak for restaurantregninger. Denne vennekjære pengestrømmen gikk hardt ut over leverandørene hennes. Noen av dem prøvde seg med inkasso. Namsmannen holdt til et kvartal lenger oppe i gaten. Han ble også en fast gjest, men han pleide ikke å bli sittende.

De andre faste gjestene var Aasmund Brynildsen, Harald Sverdrup, Gunnar Bull Gundersen og Knut Steen. Og Turid Veber, Karin Bang, Astrid Hjertenes Andersen. Mathis Mathisen, Ida Christie, Snorre Andersen.

For den oppvoksende slekt er dette bare navn, og for de voksne er det kanskje navn som er i ferd med å bli borte i glemsel. Jeg skal si litt mer om hvem de var.

Det var aldri noen krets i egentlig forstand, de hadde ikke noe felles program, og utenom Gribenille i Nordbyen i Tønsberg hadde de heller ikke noe fast møtested. De var kunstnere som holdt på med sitt, hver for seg rundt omkring i fylket. Ingen stamkafé, ikke noe felles program, ingen diskusjonskvelder, ingen felles plattform eller forum – man kan trygt argumentere for at Vestfoldmiljøet ikke eksisterte i det hele tatt.

Men sett på avstand, fra kafébordene og atelierene i hovedstaden, fremsto de likevel som en sammensveiset gjeng. De hadde slått seg ned i Vestfold, om de da ikke også var født der i fylket, og hadde visst fått noe vidunderlig vestfoldsk over sitt vesen. Knut Steen snakket seg varm om dette vestfoldske kunstnervesen mange år senere, da han satt som plommen i egget eller som fisken i vannet, som billedhugger i Carrara, Toscana. Han fremhevet særlig generøsiteten, vennligheten og fraværet av misunnelse som noe særegent for Vestfold-miljøet. I kunstnerkretser forøvrig er dette visstnok en uhyre sjelden kombinasjon. Se bare hvordan det går når en altfor fremgangsrik kunstner får i oppdrag å lage monumenter til minne om en massakre! Da er det ikke den kollegiale rausheten eller mangelen på misunnelse som utpreger miljøet. Men det gjorde det altså i Vestfold den gangen, på 70-tallet. Det var et inkluderende miljø.

Vestfold er eit kjærleiksfylke, sa Tore Ørjasæter. Han var selv fra fjellbygdene i Oppland, men hadde antagelig mange hyggelige minner fra kystfylket og lavlandet lenger sørpå.

Jeg har hittil av blygsel og beskjedenhet unnlatt å nevne at jeg selv fant kjærleiken i Vestfold. Hun het Sidsel Tandberg født Døviken. Det var hun som startet butikken Gribenille i Nordbyen i Tønsberg, den pittoreske, trange gaten med gammel trehusbebyggelse under Slottsfjellet, jeg tror det må ha vært i 1970. Selv ble jeg ført inn i denne butikken av Harald Sverdrup en dag i oktober 1972, samtidig med at min første diktsamling kom fra trykkeriet. Innehaversken var på det tidspunkt en nyskilt og livsglad person med åpent sinn og godt humør. Jeg var altså debutant og nyslått kollega av Harald Sverdrup, og sånn kom jeg inn på bakrommet i Gribenille og dermed inn i Vestfoldmiljøet som yngstemann. Jeg giftet meg inn i det, kunne man si.

Vestfoldmiljøet

Motivet er fra Nordbyen i Tønsberg. Tegningen er risset inn på kobberplate og trykt i 150 eksemplarer. Dette er Nr 56. Kunstneren heter Halvard Storm.
Nordbyen 3 er første hus på høyre side med oppmurt sokkeletasje. Her lå Gribenille fra 1970 til ca 1976.

Mannen til høyre er Harald Sverdrup, fotografert av Tom Martinsen, 1983. Jeg tror det er tatt i anledning av dikterens 60-årsdag. Men det er noe som ikke stemmer. Regnet det ikke den dagen?
Kanskje reportasjen i Dagbladet ble laget noen dager i forveien.

Gunnar Bull Gundersen med parkas, skjerf og lue. Lua kan være en souvenir fra Sovjetunionen, en nå nedlagt statsdannelse som forfatteren hadde æren av å bli invitert til. Gunnar var ellers ikke veldig snobbete i klesveien.

Harald Sverdrup som Solkongen. Karikatur risset ned på papir av Hans Gerhard Sørensen.


Det skal handle om "Vestfoldkunstnerne". Det kan komme til å bli en serie. Uten vitenskapelige ambisjoner. Bare noen pinner til en demning mot den alt oversvømmende glemselen.

Parisminne III

Så fant jeg notisboken, der episoden er nedtegnet i sanntid. Det er interessant å se hvordan hukommelsen har bearbeidet minnet. Her er teksten fra en dag i mai 2008 (udatert):

Place de l'Emir Abd El-kader: det er bare et gatekryss i Paris med en øy i midten, der det vokser noen trær og busker. Buskene er frodige, noen av dem blomstrer (rosa-lilla rhododendron, en fuchsiarød flamme, mange nyanser av grønt. Og så er det gateløpene. Det går fem gater ut fra denne lille plassen. Inne i det grønne står en klokkeskive på en lyktestolpe i art nouveau-stil. Den viser fem over fire, den går riktig. Abd El-kader var/er en algerisk nasjonal helt, opplyser gateskiltet.
En eldre dame, lut i ryggen, går forbi med sakte, forsiktige skritt. Hun spør ved nabobordet om noe, men de vet ikke, så spør hun meg. Om jeg vet hva den blomsten der borte heter?
Er det ikke en rhododendron? spør jeg, litt usikker på uttalten.
Jo, kanskje det. Den er magnifique! konstaterer hun og stavrer videre. (Jeg må ta bilde av den før jeg går videre.)

Det var alt. Jeg finner ikke noe bilde av blomstrende rhododendron i albumene mine. Men på Google Earth finner jeg andre bilder, bl.a. av den omtalte "urskiven". Plassen ligger like bak Jardin des Plantes og ikke langt fra den store moskeen.

Parisminne II

Neida. Dette er ikke bougainvillaen. Bildene er også blitt borte fra den turen. Dette er andre trær som blomstrer et sted midt i Paris (5. el. 6. arr.) i mai 2007. 
Kirsebærtrær, tipper jeg.

Parisminne

På en av mine vandringer i Paris den gangen jeg bodde der i byen som stipendiat, gikk jeg på lykke og fromme og kom til en liten plass der jeg fant det for godt å sette meg ned, uten annet påskudd enn å nyte livet og et glass vin.
Dette er jeg helt sikker på at jeg har skrevet om i en av mine dagbøker, men nå har jeg lest gjennom alle. Det er sant at det er mange av dem, og dermed vanskelig å beholde oversikten. Men at en hel bok kan ha blitt borte, full av uforlignelige observasjoner, presise formuleringer – det er en tanke så svimlende og vond at jeg nekter å tenke den.

            Jeg er sikker på at jeg skrev om det på stedet. Ja, bokstavelig talt mens jeg satt der og nøt livet og et glass vin i solen og skyggen her på denne plassen, som nærmest bare var et komplisert gatekryss med et utvidet blomsterbed i midten og med en rekke stoler og småbord på fortauet på den ene siden, der jeg satt.

            Det var ingen åpen plass, ikke noe torv, men jeg tror krysset var oppgradert til square – et ord jeg alltid har funnet det vanskelig å uttale på fransk. Jeg behøvde heldigvis ikke si det, siden jeg allerede satt der. Det var en vakker dag i mai. Jeg hadde gjort jobben min på formiddagen. Deretter hadde jeg spist lunsj, og så jobbet litt mer. Akkurat passe. Så var det at jeg gikk ut på en av mine vandringer i Paris.

            Det må ha vært i 5. arrondissement, muligens over i 13. Det sto et arabisk navn på gateskiltet. Plassen var oppkalt etter en algerisk motstandshelt. Eller en annen helt fra Algerie. Jeg husker selvsagt ikke navnet. Jeg sier selvsagt, for det er unødvendig å fortelle meg det. Jeg vet godt at jeg ikke husker navn. Særlig ikke arabiske navn. Eller kan det ha vært et stedsnavn? El-khebir? Til minne om et slag, en massakre, en historisk elendighet?

            Det er blitt mange år siden. Fortauet var smalt, det var bare plass til en trang rekke med bord og stoler. Man satt på én rad og skuet ut over en mildt trafikkert gate til en liten øy av vegetasjon, der det særlig var en blomstrende busk som skilte seg ut i all sin prakt. Fargesprakende bød den seg frem for alskens flygende, pollenkåte insekter og for våre skjønnhetshungrende blikk.

            I øyekroken så jeg en aldrende pariserinne komme krumrygget med stokken foran seg, hun stanset opp og lot til å kikke tankefullt ut over den lille plassen, før hun stilte spørsmålet til mannen som satt ved bordet ved siden av meg: Si meg, hva er navnet på den busken som blomstrer der borte? Nei, det vet jeg ikke, mumlet mannen. Hun snøftet og gikk noen skritt videre, lent mot stokken. Og De da, sa hun utfordrende, kan De si meg hva den busken heter?

            Hun så strengt på meg. Jeg var ikke sikker i min sak, men jeg tok sjansen.

Er det ikke en bougainville? sa jeg prøvende.

            Jo visst! sa hun og stampet stokken i fortauet. Det var en sånn kraft i den gebrekkelige damen: Il est magnifique! utbrøt hun.

            Hvor ettertrykkelig hun slo det fast! Hun var bare rynker og verkende knokler, en mager og krokete gammel kone, sikkert mang en manns enke. Hennes glede over den blomstrende bougainvillaen, paret med, om jeg tør si, paret med gleden over å minnes på buskens navn, en glede, to gleder før alt glir over i glemsel og savn igjen.

            Se det. Jeg har glemt hvor det var i Paris. Jeg har mistet notatene mine. Men det takknemlige smilet da hun lett hoderystende satte seg i bevegelse igjen, stokken først, så de to pipestilkene av noen legger, og til slutt bare et tilfreds smil hengende igjen etter henne, en stor glede for nesten ingenting, en blomstende busk i Paris.

Den bortblåste

Jeg har det ikke ordrett, men jeg hørte noe Marguerite Yourcenar sa om sitt forhold til grunnfjellet: Har vi ikke kontakt med geologien, så er vårt liv bare et blaff.

Jeg antar at jeg skjønte hva hun mente. Steinene er eldre enn oss. De har vært med på mye. De kunne fortalt oss en lang historie, hvis vi hadde vært i stand til å forstå det veldig langsomme språket deres. Vi mangler deres tålmodighet. Men vi har jo heller ikke like god tid som dem.

Jeg leser en bok om berg og stein for tiden. Den er til dels fascinerende, i alle fall interessant. Innimellom er det nesten gripende. Plutselig handler det om Henrik Steffens. Norges bortblæste laurbærblad! (”Laurblad,” sa Wergeland, men vi oversetter det.)

Jeg visste ikke at Steffens var geolog. Han var det også. Filosofen var polyhistor. Begavede folk på 1700-tallet behersket så mange fag. Og skillet mellom humanister og realister hadde ennå ikke oppstått.

Jeg leste altså i Henrik Svensens bok Bergtatt – om Fjellenes historie og fascinasjonen for det opphøyde – at Steffens på en av sine sjeldne reiser til hjemtraktene (han var født i Stavanger) kom innom Sirevåg på sørvestlandet. Der gikk han i land. Det tok ham ikke lang tid å konstatere at det nakne fjellet han betrådte, var ren syenitt. En utpreget dypbergart, men oppe i dagen. Steffens ble rørt til tårer. Han fikk en svimlende følelse av å se inn i jordens urtid, et innblikk i skapelsen.

Det var følsomhetens tid. I dag drives det industrielle steinbrudd der Steffens trådte henført omkring på dette berget fra tidenes morgen. I dag vet vi også at syenittene ikke er blant jordens eldste bergarter, men det er en etterpåklokskap fra vår side. Geologene kaller det visst forresten anortositt nå for tiden. Navnet skjemmer ingen. De som kjøper og selger polerte plater og fliser av slik stein, foretrekker navnet Labrador Antique. Det er en dekorativ stein med litt rotete struktur, brun og beige, med plutselige innslag av blå krystaller. Litt som vingen på en nøtteskrike.

Jeg avbrøt lesningen av Svensens Bergtatt og hentet Ingeborg Møllers bok om Steffens. Jeg hadde jo i alle fall tenkt å lese den en gang. Det er en god, gammeldags biografi, utgitt i 1948. Selv brukte han ti bind for å fortelle ”Hvad jeg oplevet”. Ingeborg Møller korter det ned. Hun nevner ikke episoden i Sirevåg.

Når Wergeland skrev om hvorfor menneskeheten skrider så langsomt frem – og andre essays, hadde han nok Steffens i bakhodet. Likeledes hver gang han grublet på genienes utsatte posisjon blant menneskene. Steffens var romantiker, filosof, vitenskapsmann og selv litt av et geni. Ingeborg Møller er nok en mye glemt forfatter, unntatt muligens av enkelte skjønnånder i Antroposofisk selskap.

Og geniene er ikke lenger iblant oss. Høyåndene, som Wergeland kaller dem, ligger i Melkeveien som svaneegg i Nilens dynn. Der klekkes de en sjelden gang og fødes inn i vår verden som en Napoleon, en Wergeland, en Steffens eller Goethe.

Man forstår behovet for bakkekontakt. Geologien er grunnfjellet. Noe må vi ha å stå på.