Metropolitain

Rushtid i metroen er ikke alltid forbundet med lyst. Man står i en folkemengde og duver i takt og skubber til hverandre, og det kan oppstå gnisninger, mens man farer i høy fart gjennom et hull i jorden langt under bakken. Jeg hang i stroppen ikke langt fra en av skyvedørene, og for hvert stopp ble det litt ekstra skubbing av folk som skulle av, og andre som kom på.
Slik jeg sto med ryggen til kunne jeg ikke se hvem det var som steg på og klemte seg inntil meg bakfra. Hun valgte seg ett av mine ben og klemte knærne om det, etter hvert også lårene, og jeg kunne nok ha klart å vri på hodet for å se hvem det var, men det var plutselig blitt moralsk umulig, liksom uanstendig. Det ville være å avsløre henne. Jeg levde i sølibat på denne tiden og syntes i grunnen det var godt med litt nærkontakt.
Da metroen stanset og vi måtte vri litt på oss for å slippe av folk, tenkte jeg at hun nå sikkert ville finne en mindre klemt posisjon, men så snart dørene klappet sammen igjen, var hun innpå meg med lårmusklene sine.
Til da hadde jeg kunnet tenke at det var noe jeg innbilte meg, det var så trangt at hun ikke kunne stille seg annerledes enn med ett ben på hver side av mitt slik at skrittet hennes kom til å gnisse mot mitt lår hver gang metrovognen ristet, og det gjorde den hele tiden. Men da hun kom tilbake i samme stilling, ble jeg sikker i min sak og merket en rødme stige meg opp i hårroten. Det var da også temmelig varmt i trengselen. Det var ikke ubehagelig.
Muligheten for at det kunne være en mann med homoseksuelle tilbøyeligheter, falt meg knapt inn. Det manglet mye på at det skrittet jeg kjente presse seg mot låret kunne tilhøre en manns kropp. På neste stasjon motsto jeg ikke lenger fristelsen til å kikke. Jeg mener ennå jeg var i min fulle rett. Hadde jeg ikke krav på å vite hvem det var som brukte meg som erotisk stråmann eller substitutt for et kjærlighetsliv? Stor var min forbauselse da jeg oppdaget en ung, vakker jente av nordafrikansk type, svøpt i tradisjonell gråblå kjortel og med en lys, nesten hvit hijab. Et sekund møtte jeg blikket hennes, så slo hun sitt ned og vendte seg bort, trakk seg unna.
Allerede på neste skulle jeg etter planen gå av. Siden hun tydeligvis hadde vendt seg bort fra meg, fulgte jeg planen, ellers kunne jeg tenkes å bli stående med henne til terminus.
Dette skjedde i Paris for snart to år siden. Jeg hadde nesten glemt hele episoden, da jeg i dag leste at enkelte muslimske samfunn nekter kvinnene sine å dra til Mekka, da faren for at det i trengselen kan oppstå sammenstøt mellom kvinner og menn, er overhengende, og derved ville begge parter gå glipp av den rituelle renhet som er nødvendig for å få det rette utbytte av pilegrimsreisen. Jeg skjønte umiddelbart poenget.

Åndenes makt

En gammel oljelampe ligger og slenger i veikanten, og du tar den opp, selvfølgelig, selv om du ikke har noen tro på at det er en ånd i den. Du gnir litt på den likevel, liksom distré, later som du ikke gnir i det hele tatt, for du er jo et moderne menneske, men når ingen ting skjer, kaster du den fra deg igjen og går videre.
Ingen grunn til å være skuffet. Eller hadde du likevel et håp om å bli Aladdin? Siden eieren har kastet fra seg lampen, er den nesten sikkert i ustand. Uten noen iboende ånd, og ute av stand til å lyse, da er det strengt tatt ikke en lampe lenger. Det er bare noe skrap. Du kunne tatt den med til skraphandleren, den er tross alt av kobber, men ærlig talt, hvor finner man en skraphandler når man trenger en?
Vel … Men hva om det var en bok? Ikke en lampe, men en bok som ligger og slenger langs stien der du går. Tar du den opp? Gnir du litt på den? I boken skal det være en ånd. Hvis ikke, er det bare noe skrap.
Med mindre du er vitenskapsmann av littviter-arten. I så fall vil du være skeptisk til enhver teori om at det skulle befinne seg en ånd mellom de to permene. Litteraturvitenskapen er kommet ganske langt i våre dager. Den har påvist at mellom to bokpermer er det bare papir med tegn på. Det finnes for eksempel ingen personer i litteraturen, og ingen forteller, dermed heller ikke noen fortellerstemme. Noen kan strekke seg til at det er figurer der, figurer som handler og leverer replikker, men de ekstreme holder fast ved at det kun er tegn. Bokstaver, skilletegn og mellomrom – noe annet står det ikke i bøker (vi ser da bort fra billedbøker).
Om man går disse fundamentalistene på klingen, vil de nok innrømme at bokstavene danner ord, og ordene setninger, og at setninger heter meninger på svensk. Altså at det i hvert fall i svenske bøker presenteres en hel rekke meninger. Men derfra til å hevde at det i litterære verk bor en ånd, er det et langt sprang.

Jeg tenkte på dette i forbindelse med Hamsun. Problemet Hamsun. Hvis Hamsuns ånd lever videre i Hamsuns bøker, må man omgås dem med varsomhet. Siden vitenskapen ikke forsker på ånder, vet vi ikke noe sikkert om deres makt. Men det kan vel ikke utelukkes at bokens ånd tar bolig i leseren. Det ville nesten være leit, sett fra et forfattersynspunkt, om ikke bøker hadde såpass utsikt til betydning. Bare den leser som allerede har en sterk ånd boende i seg, kan stå imot angrep fra Hamsuns ånd, slik den er nedlagt i hans romaner, kunne man tenke seg.

Papiravisen

Heder, hyllest og ære til dagsavisen Klassekampen! I dag døde Knut Hamsun for mange år siden, og dermed innledes Hamsun-året 2009. Det er jo ikke uproblematisk. Klassekampen feirer jubilanten (jubilerer man på dødsdagen?) og belyser problemet han representerer ved å trykke et litterært essay fra 1936 - på hele forsiden!
Essayet er skrevet av Nordahl Grieg. Jeg er ingen uforbeholden beundrer av denne forfatteren, men likevel. Hamsun-artikkelen er knakende god!
Og Klassekampen beviser at papir er det beste underlag for aviser.

Utholdende motstand

En hund som uler mot månen, vet nok innerst inne at det ikke nytter. Den fortsetter å ule, og månen er like rund. Tenker hunden kanskje på solidaritet, massemobilisering: Hvis alle skogens ulver og alle byens løsbikkjer og alle skjødehunder, jakthunder og prakthunder satte seg på bakbeina og ulte? Da måtte vel månen vike!

Ulingen er hundens protestvise. Hunden bekjemper fullmånen med sang. Men lar månen seg affisere? Ulingen fortsetter, måne etter måne, uten at hundene teller sine nederlag. Det som var ment som en protest, en kamp, et engasjement for det rette (mot det runde i månens rundhet), blir etter hvert til et uttrykk med egenverdi. Ulelyden er budskapet. Hunden uler kunst, et ul for ulets skyld.

En hund som har levd en stund, vet dessuten at månen må gi seg til slutt. Den viker litt, trekker seg sakte tilbake, blir mindre for hver natt som går. Så det er bare å stå på. Uten hundenes engasjement er det ikke godt å si hvordan nattehimmelen hadde sett ut.

Kvalifisert skuffelse

Ikke at jeg tar det hele og fulle ansvar for at regjeringen er rødgrønn her i landet, men et visst medansvar må jeg tilstå. For tre og et halvt, snart fire år siden, ga jeg min stemme til ett av de rødgrønne partiene. Alternativet var å sitte hjemme. Det alternativet kommer jeg antagelig til å benytte neste gang. En regjering som går inn for lovfestet vern mot kvalifisert religionskritikk, kan jeg ikke støtte.
Jeg har allerede skrevet under på et opprop. Og alle landets vettuge lederskribenter og kommentatorer har skrevet og kommentert. Men det er én ting de ikke har fått med seg, av gode grunner. Det er min troskyldighets skuffelse.
Politikk er det muliges kunst. Kameler er til for å slukes rå. Idealer bes innlevert i skranken. Sammen med prinsippene, takk!
Men at ytringsfrihet kan være et verdiløst kort i regjeringens uopphørlige kabal! At våre liberale, radikale, kanskje til og med litt sosialistiske politikere i regjeringsposisjon kan være villige til å ofre dette kortet for husfredens skyld, eller altså bare for å få en håpløs kabal til å gå opp!
Det skuffer meg. Og det er ikke å si det mildt. Skuffelse er en sterk følelse.
Jeg trodde for godt om de politikerne jeg ga min stemme til. Det er kanskje det som svir verst. De gir meg følelsen av å være troskyldig, altså dum.
Det minner om å våkne midt på natten og kjenne at dobbeltsengen er forlatt. Din ektefelle foretrekker i all stillhet en annens sengeleie. Da føler man seg dum. Hvis det er første gang det skjer, vil jeg ikke nøle med å kalle det en kvalifisert skuffelse.

En fryktelig sanselig natur

”Fra den dag av drakk både mannen og konen på Hellemyren.” – Det kaller jeg prosa! Legg merke til at det ikke står: Fra den dag hadde de et alkoholproblem begge to… Heller ikke: Fra da av var de begge uforbederlige alkoholikere. – Det er her vi ser forskjell på god og dårlig prosa. Det er også forskjellen mellom avisreferat og roman. Eller mellom sosiologi og skrivekunst. Jeg mener, for å utdype forrige innlegg, at ”plutselig ble de bestevenninner” er en slags sosiologi, eller et referat, som ikke blir bedre av at klisjeen utdypes med en tautologi. Men nok om Le Clézio.
Jeg har fått en plutselig og uventet sans for Amalie Skram. Hittil har jeg bare lest en novelle av henne (hennes debutarbeid), og det skjedde for noen dager siden, men jeg har de beste forsetter. Hellemyrsfolket neste!
Denne nyvakte begeistring kan jeg takke Liv Køltzov for. Hennes bok om den unge Amalie Skram – en diskutabel tittel, ettersom den unge Amalie het Alver, og deretter Müller. Skram blir hun hetende først på bokens siste sider, og da er hun ikke lenger ”den unge” – Køltzovs bok er ikke ny, men den kom meg nylig i hende, og så begynte jeg å lese den.
Køltzov gjør noe eget med biografisjangeren. Første side handler om regnet i Bergen. Det blir nesten for meget, men det holder akkurat, og denne stilistiske balanseringen på stupkanten er direkte nervepirrende. De fire hundre resterende sidene er ikke alle like spennende, men de gir et fasettert bilde av et kvinnemenneske som jeg hittil i livet ikke har interessert meg for.
Den manglende interessen skyldes en typisk fordom, og fordommen stammer fra kvinnekampens tid i 70-årene, da Skrams forfatterskap ble brukt som dokumentasjon for mannekjønnets evig undertrykkende karakter. Forfatterinnen fremsto den gang som seksualfiendtlig, frigid og grunnleggende uvennlig innstilt til mannens seksualitet. Jeg tenkte at dette kunne jeg spare meg for. Seksualiteten var vanskelig nok som den var, om man ikke også skulle la seg fordømme av en frustrert og smågal skipperkone fra Bergen.
Liv Køltzov har overbevist meg om at jeg tok feil. Hun siterer Bjørnson, som bidrar til å korrigere mitt fordomsfulle førsteinntrykk. Bjørnson sier til Amalie, like før hun blir Skram: ”Du er en frygtelig sanselig natur, i mat, i farver, i drik, i kønslyst – og later som du ikke er det!”
Bjørnstjerne Bjørnson dementerer dermed alle rykter om frigiditet. Hun bare later som! I ekteskapet med Erik Skram, en utpreget damevenn, fikk trolig hennes fryktelig sanselige natur utfolde seg, men der stopper denne boka. Jeg har tenkt å lese videre.

Verdensmester i romanskriving

”Og så, plutselig, ble de bestevenninner. De gikk ikke fra hverandre mer, de var sammen bestandig.”
Går det an å skrive to sånne setninger etter hverandre, og likevel få Nobelprisen i litteratur? Jeg hadde to nyttårsforsetter i år, og det andre var at jeg skulle prøve å gi Le Clézio en ny sjanse. I dag åpnet jeg den siste romanen hans, La ritournelle de la faim (”Sultens runddans”), og den begynte meget bra. Det var en effektiv, stram skildring av å være sulten som barn, kjenne sult over lang tid og så plutselig få noe næringsrikt å spise, for eksempel tørrmelk (pulver, inntatt med skje), eller oljen i den tomme sardinboksen, eller amerikansk Spam (nei, ikke elektronisk søppelpost, men daumann-på-boks!). Det var så man kjente smaken av disse egentlig ganske ekle, men i dette tilfellet livgivende næringsmidlene. Det virket autentisk, selvopplevd. Den hvite, hjemmebakte formloffen kjenner jeg ennå lukten av.

Videre fortelles det om en ung jente i Paris lenge før krigen, ca 1930, tenker jeg, og jeg lar meg forbause over Le Clézio. Sist jeg leste denne forfatteren, var han ingen epiker, han var en dveler. Han skrev en hel diger roman om Sahara! Jeg kom aldri til nærmeste oase. Men her forteller han både bredt og skarpt – og levende! Avanserte litteraturvitere fra Horten får ha meg unnskyldt, men denne fortellingen lever. Man vet ikke hvem fortelleren er, men det er jo nærliggende å mistenke forfatteren, som kanskje bruker sin egen mor som modell. Jeg vet ikke. Jeg har bare lest til side 38. Der sto de to setningene jeg siterte.

Hvis noen ba meg gjette hvilken nobelprisvinner det var som hadde skrevet noe sånt, ville jeg kanskje ha tenkt på Pearl S. Buck. Ikke alle som har fått denne prisen i årenes løp, er verdens beste forfattere. Atten svensker kan også ta feil. Men jeg skal lese videre, spent på hvordan det går med bestevenninnene…