Steinen or berget

Was soll es bedeuten?
Ich weiss nicht!
Ein Märchen kommt mir nicht aus dem Sinn...

På ungdomsskolen i eldre tider lærte man enkelte ting utenat. Med årene kan det man lærte bli forvrengt. Ovenstående er en kortversjon av Heines dikt (er det Heine?) om Die Lorelei. En slags innlandsversjon av Homers sirener: Lorelei lokker elvebåtskipperen ut av kurs bare ved å sitte på toppen av den bratte elvebredden og gre sitt lange hår.
"Jeg får det ikke ut av hodet": Es kommt mir nicht aus dem Sinn!

Etter at jeg for noen måneder siden fikk en fot innenfor i steinbransjen - et utsatt sted å sette foten! - er det et annet dikt som ikke gir meg fred. Det ser ut til å handle om en stein. Den trer ut av fjellet, sånn begynner det. Nei, det begynner med et spørsmål, kanskje i forferdelse: Hva skjedde? Diktet er skrevet av Paul Celan:

Was geschah? Der Stein trat aus dem Berge.

 Wer erwachte? Du und ich.

 Sprache, Sprache. Mit-Stern. Neben-Erde.

 Ärmer. Offen. Heimatlich.

 Wohin gings? Gen Unverklungen.

 Mit dem Stein gings, mit uns zwein.

 Herz und Herz. Zu schwer befunden.

 Schwerer werden. Leichter sein.

I steinbransjen er det nettopp det de driver med: De får stein til å løsne av fjellet. Likevel er dette neppe et dikt om steinbrytere. Du og jeg lå og sov. Vi våknet av et brak (antagelig). Hvordan gikk det? Steinen falt. Den faller kanskje ennå? I hvert fall har vi ikke hørt klangen av stein mot fjell.

Unverklungen! Et gåtefullt ord. Et gåtefullt dikt. Steinen falt hen i det uavklungne.

Jeg forsøkte å oversette det. Øyvind Berg hadde allerede gjort det, så jeg, men jeg syntes ikke han fikk det til. Det gjorde ikke jeg heller. Jeg måtte ty til sidemålet.

 Kva hende? Steinen gjekk or berget.

 Kven vakna? Du og eg.

 Språket, språket. Stjerna med. Jorda under.

 Armare. Åpnare. Heimeleg.

 Kvar gjekk han? Uavklungen hen.

 Greitt med steinen. Så og med deg og meg.

 Hjarte, hjarte. Tungt er for tungt.

 Tyngre vert det. Lettare å vera.

Jeg overveier å sende det inn til Dag og Tid. Det er i hvert fall det beste diktet jeg har skrevet på nynorsk.

Lambda er nesten ingen

Vi vet at Lambda er det underfundige navnet på et gebrokkent høybygg som sterke krefter ønsker å sette opp i vannkanten i Bjørvika. Partiet Høyre, visstnok også partiet Venstre, går inn for å få reist dette arkitektoniske makkverket, noe den mektige tomteeieren Hav (en forkortelse for det kommunale Havnevesenet i privatkapitalistisk smoking) ser på med den største velvilje. Et kjempemessig, ruvende, ravende høybygg bekostet av det offentlige er akkurat hva dette nybyggerstrøket trenger. Især hvis man fyller det med kommunens kulturelle arvegods etter Edvard Munch, som har et kjent og respektert navn utenlands.

Nå var det ikke meningen å si så mye om det politiske spillet og de økonomiske interessene i Bjørvika og Oslo Høyre og Oslo Venstres plutselige omsorg for Edvard Munchs malerkunst. Heller ikke hadde jeg tenkt å legge mye vekt på hvor stygt dette bygget blir, hvis det noensinne blir reist, eller hvor uegnet det later til å være for alle gode museumsformål. Heller ikke mye om hvor energikrevende og miljøfiendtlig et sånt høystrakt glassbur nødvendigvis må bli. Det var navnet, dette klengenavnet, dekknavnet eller kjælenavnet, jeg hadde lyst til å si noe om.

Lambda er en bokstav i det greske alfabetet. Det er de gamle grekernes rørende forsøk på å skrive en L. Den store bokstaven ser ut som en V på høykant. Den lille minner mest av alt om en primitiv fyrlykt av den typen du kan se på Verdens Ende, ytterst på Tjøme. Det er kanskje bare en idéassosiasjon. Fyret signaliserer i hvert fall at her bør du styre unna. Det er et signalbygg for sin tid.

Den greske bokstaven kan se ut som en liten L med sving på, en svungen strek som truer med å falle overende, bakover, men holdes oppe av en rett, edru og hardtarbeidende støttestrek. Dette til forskjell fra det prosjekterte høybygget. Det ser ut som om det når som helst kan bikke over og plaske i havnebassenget som den stupfulle mannen det også har en viss likhet med. Like før han spyr og går på trynet.

Jeg vet ikke hvordan det er på spansk, men det vet sikkert arkitekten. På fransk er lambda en noksagt. En hvemsomhelst. En som ikke på noen måte skiller seg ut. Og sånn kan det bli på norsk også. Denne duknakkede skyskraperen skiller seg riktignok ut fra enhver ønskelig form på et byggverk. Men ser man på rekken av meningsløse høybygg som har fått lov til å reise seg under kodenavnet Barcode, alle disse halvhjertede, odde høyhusene, så skjønner man jo at Lambda bare er en apestrek. Den etteraper alle de andre og står der, på tegnebrettet, som en forvrengning av alle talentløse arkitekters samlede talentløshet. En karikatur som ikke skiller seg ut fra det den karikerer. Une construction lambda, tout à fait lambda.

Django under stein fra Larvik

Django Reinhardt, jazzgitaristen, sigøynerjazzen, Hot Club de France. Han fikk ødelagt venstre hånd i en brann og spilte videre med to fingre. Ofte sammen med Stéphane Grapelli. Og broren sin, som også spilte gitar, men i bakgrunnen. Django var stjernen. Han spilte med alle de store. Han døde tidlig, 43 år gammel. Graven hans er en familiegrav. Den er prydet med et prektig gravmonument av lys larvikitt.

Under en utflukt til Fontainebleau - slottet, parken og skogen omkring med de underlige kampesteinene - tok vi en avstikker ned til Samois-sur-Seine, der Django har ligget begravet siden 1953. Vi, det var Daniel og hans lyseblå metallic Peugeot 406 Coupé, en herlig bil, og jeg. Det var Daniel som visste om graven. Han vet mye om jazz: Musikken, miljøet, folket. Han hadde jobb i Unesco på denne tiden, Avdeling for verdensarv.

Seinen flyter stille forbi med sine lektere og sine svømmefugler, flere av de sistnevnte med en stilig egrett på hodet. Vi tok et glass i en av kneipene ved elvebredden, så fant vi kirkegården og den mektige graven. Jeg tok et bilde av den. Graver på katolske kirkegårder er ofte litt mer monumentale enn vi er vant til i det protestantiske nord. Og kanskje særlig blant sigøynerne er det ikke uvanlig at de levende kommuniserer med de døde. Små oppmerksomheter, små gaver, legges igjen på graven.

Jeg tok et bilde av musikerens blankpolerte gravminne, uten å reflektere videre over denne blanke, blåskimrende steinen. Den minnet litt om den spreke lyseblå metallic franske bilen med alle hestekreftene. Jeg tenkte ikke over det da, men i det siste har jeg vært litt mer enn normalt opptatt av geologien i den nederste delen av Oslo-feltet, der den blå larvikitt-steinen kommer fra.

Det blå skjæret i feltspatkrystallene skyldes Schiller-effekten, har jeg hørt. Og Django Reinhardts levninger ligger trygt forvart under et tonn blå stein fra Tvedalen i Brunlanes per Larvik. Vårt bidrag til verdensarven.

Nun lachen sie wieder...

H. Lotherington
(Kobberstikk, 1966):

Nun lachen sie wieder... 


Kunne ha vært en illustrert kommentar til 22. juli i år.

Skjønnhet brenner i vårt syn

Opp av kaos i Regjeringskvartalet rager en uforstyrrelig skikkelse i irrgrønt kobber. Det er Knut Steens "Aurora". Slik besunget ved avdukningen i ca 1984 (?) av Harald Sverdrup:

Til tider er hun likevel en loddrett rankhet,
en søyle mot heroisk blinde kriger,
en fortvilet statue som løfter haken mot
de ærekjæres marsj bak faner, flagg og myldrende logikk.

Kyss henne, ta sjansen før det er for sent.
Se, solstøv pipler ut av hennes hud.
Hør, mann og maktmenneske, jeger, gjeter,
hør med din indre hørsel, hør at solen
synger om et felles Eden, her og nå. 

Diktet er langt. Dette utdraget får holde for i dag.
(Harald Sverdrup: Lysets øyeblikk. Aschehoug 1985)

Gutten med mensen (fransk aksent)

Ny mann i ledelsen av Fritt Ord, Georg (”Goggen”) Fredrik Rieber-Mohn, sikkert en utmerket bestyrer for den rauseste pengesekken i norsk kulturliv, lar seg intervjue i lørdagens DN, og brister plutselig i latter. Det viser seg at den tidligere høyesterettsdeommeren og riksadvokaten er interessert i fotball, men mindre begeistret for en spiller som heter Carew. Strengt tatt ligger dette med ballspill utenfor mitt interessefelt, men interessen vekkes av den hikstende latteren, som ser ut til å oppstå av en filologisk spissfindighet.

Fotballspiller Carew er ikke filolog på sin hals, forstår man.

Av en eller annen grunn har han likevel fått seg et skriftlig budskap på halsen. Han er sånn sett en uventet del av skriftkulturen. Mens andre kan finne et motto til visittkortet sitt, for ikke å si russekortet, eventuelt våpenskjoldet, har denne dribleren etset inn en devise i huden på halsen. Men meldingen han løper omkring med, skal være så feilskrevet at det får Rieber-Mohn til å hikste av latter.

”Ma vie, mes régles” står det med blått blekk på mørk hud. Det er fransk. Og det er komisk nok. Men dommeren ler på feil sted.

Ordet ”règles” er feilskrevet, aksenten står feil vei, men det er nok tatovørens skyld. Man kan forestille seg at han ikke fulgte så godt med i fransktimene på skolen. Men klarte seg bra i livet likevel, med egen sjappe og berømte klienter. Denne aksenten er i alle fall ikke meningsbærende, det er ikke den som gjør utsagnet komisk.

Slike skrivefeil er så utbredt at alle skjønner hva det egentlig skulle stå: ”Ma vie, mes règles.” Problemet er at ordet ”règles” er mangetydig, især i flertallsform, som her.

Dagens Næringsliv (DN) har noen av landets best skrivende journalister. Særlig får de utfolde seg i helgene. Dessverre er det slik at det ondskapsfulle er en nødvendig egenskap for all god skrivekunst. Vi skulle jo så gjerne være gode mot hverandre, men kunsten er nådeløs. Derfor klandrer jeg ikke intervjueren, som infamt gjengir riksadvokatens forfeilede anklage mot fotballspillerens motto.

Istedenfor det hovmodige slagordet ”Mitt liv følger mine egne regler” leser man faktisk, overraskende nok: ”Mitt liv er menstruasjon”. Eller ”Mensen er mitt liv”.

Men det har ingen ting med aksentens helning mot høyre eller venstre å gjøre. Skrevet med accent aigu har ordet ingen mening, Med accent grave kan det saktens bety regler. Men primært er det mensen som melder seg for tankene, når ordet står i flertall med eiendomspronomen foran.

Og så kan vi se bort fra at ”mes règles” også kan bety ”linjalene mine”. Ingen vil falle på å tro at Carews liv er i linjalene. Fotballen er rund, sa man i min barndom. Hva skal man da med linjaler.

Dame med husbondskar

 

Midt ute på Nøtterøy ligger den mellomstore gården Stangeby. Opp av historiens mulm og mørke dukket en mann som het Hartvig Stangebye, da trodde jeg straks han måtte komme der utefra. Når det sto at han som enkel gutt av allmuen giftet seg med den velvoksne frøken Elise Wolff på Nedre Blindern og straks solgte gården hennes og tok med seg bruden hjem til et sted på Tønsberg-kanten, da så jeg for meg at de to, dette umake ekteparet, endte sine dager der ute, like utenfor Borgheim, der jeg selv i noen år for lenge siden gikk på skolen. Var det ikke noen der på Borgheim skole som het Stangeby? De måtte jo da være etterkommerne etter Hartvig og Elise. Kanskje de ikke visste det selv? De nedstammet rett og slett fra Wergeland, i hvert fall fra Wergeland-tiden og Wergelands ånd. Og om ikke han, så i hvert fall hun.

Elise Wolff, om hennes lærdom og intelligens gikk det gjetord, hun skal også ha vært en absolutt skjønnhet, og så eide hun altså en praktfull storgård like utenfor Kristiania. I sin ungdom ble hun oppvartet av Henrik Wergeland. Han skrev et tyve siders frierbrev til henne, og fikk svar tilbake. Mer enn dette svarbrevet – det var forresten et vennlig og velbegrunnet avslag – skrev ikke den lærde og språkmektige Elise Wolff. Til gjengjeld bidro hun med inspirasjon til noen av Wergelands villeste himmelstormende dikt om kjærligheten.

For Elise var Stella, Stella var Elisa, det evig kvinnelige, det himmelske kvinnelige i Wergelands unge og fyrige, villstyrlige diktning. Og da er det fort gjort å tenke seg at Elise og hennes unge ektemann, i sin tid på ytre Nøtterøy, må ha kjent og pleid omgang med Olaf Knudsen, Wergelands enbårne sønn, som bodde enda litt lenger ute, på Torød, der han av yrke var skolelærer. Hans mor, Henrik Wergelands sporadiske elskerinne på Eidsvoll, senere omskolert til jordmor, hun kom og bodde hos sin sønn på sine gamle dager.

Så da var de vel i noen år samlet der ute på ytre Nøtterøy, tenkte jeg meg, dikterens åndelige elskerinne Elise Wolff, og hans kjødelige sådanne, Gunhild Larsdatter, samt frukten av hans lenders lyst, denne gutten Olaf som ble en høyt aktet skolelærer, en mann det gikk frasagn om på Torød helt opp til vår tid. Lærer Knudsen var så flink med blomster. Han lot elevene dyrke skolehager, på det feltet var han en pioner og sin fars utvetydige sønn. Gunhild Larsdatter og Elise Wolff var omtrent av samme generasjon; Olaf Knudsen var bare ti år yngre enn Hartvig Stangebye. Med Henrik Wergeland som felles referanse kunne de etter våre dagers tenkemåte ha blitt omgangsvenner. De hadde jo også det til felles at de hver på sitt vis var skandaløse.

Men venner ble de selvsagt ikke. Det er mange grunner til at det aldri ble noen sammensveiset gjeng av disse fire. La meg bare nevne den enkleste av dem: Jeg tok feil. Jeg var på villspor. Det var ikke Nøtterøy de kom til.

Det står om det skandaløse paret at de ble utstøtt av sosieteten i Kristiania og dro til hans hjemtrakter og kjøpte seg en mindre eiendom. Men Hartvig Stangebye kom ikke fra Nøtterøy; han selv var født i Hof. Men det var heller ikke i Hof de slo seg ned. Det var i Stokke. Og gården de kjøpte, var slett ikke det man kaller en mindre eiendom. Det var en stor gård, et gammelt herresete. Den hadde vært i Hartvig Stangebyes slekts eie før, så langt tilbake som til junkeren Preben von Ahnen på sekstenhundretallet, og nå kom gutten tilbake til bygda og hadde vunnet en litt tilårskommen prinsesse og hele hennes kongerike. Han var blitt en holden mann, fullt i stand til å overta denne storgården i Stokke med innmark og utmark, mølle og sag. Dette var i 1853, og gården var Fossnes.

Det var i grunnen hele poenget. Lørdag om noen uker skal noen av oss møtes på denne gårdens grunn.

Elise Wolff, som Wergeland beilet til og diktet om, og som gikk for å være Kristianias lærdeste dame, døde her på gården femten år senere. Hartvig Stangebye levde videre, men det er en annen historie, i hvert fall et annet kapittel, i tilfelle det skulle bli en bok av det.

Bilder: Nedre Blindern, nå Oslo biskops husvære.
H:Wergeland.
Skjee kirke, der Elise Wolff sannsynligvis ble gravlagt.

Surr før sengetid

Forleden kveld, som vi voksne tillater oss å si, det er neppe noen født etter la oss si 1970 som sier forleden kveld, og da selvfølgelig heller ikke forleden aften. Vet de i det hele tatt hva det betyr? Forleden, lissom? Jeg prøver igjen: Her om dagen, utpå kvelden – da kan man kanskje si her om kvelden?

Jeg har tenkt å fortelle om noe skikkelig surr. Det er nok derfor det surrer seg til allerede i innledningen, før jeg kommer i gang. Dette skriver jeg for å nøste opp alle de løse trådene som viklet seg i hverandre den kvelden (forleden), slik at det oppsto en vase av misforståelser, feilerindringer og kontrafaktiske påstander. Det gjaldt Sonja Wigert, Knut Wigert, Arnulf Øverland og skipsreder Olsens datter.

Det dreier seg om personalhistorie, men også kulturhistorie. I Universitetsgaten 14 eller 16 (jeg husker ikke) hadde rederiet Olsen Daughter sitt hovedkontor. I et tilstøtende lokale lå redaksjonen i riksmålsorganet Frisprog. Dette var et kamporgan og en kulturavis som jeg leste med stort utbytte i unge år. En ukentlig konkurranse av typen ”Klok på bok” (konseptet er i våre dager overtatt av Dag og Tid, som ellers er et tvert motstykke til Frisprog) bød på bokpakker i premie. En gang lå det en hilsen fra Arnulf Øverland i pakken. Det var litt stas.

Øverlands kone var redaktør av Frisprog. Det forklarte dikterens håndskrevne hilsen ”til Frisprogs nøtteknekker”.

Skipsreder Rudolf Olsens datter het Sofie Helene Wigert. Hun var redaktør av Frisprog. Ergo var Øverland gift med Sofie Helene Wigert. Men hun var jo kona til Knut Wigert, skuespilleren? Nei, sa min samtalepartner, hans kone het Sonja. Sonja Wigert, en vakker skuespillerinne. Og dobbeltagent! En norsk Mata Hari! Men bodde ikke hun i Sverige? Og Wigert var jo sammen med hun derre, til slutt, hva var det nå hun het, hun var mye yngre enn ham.

Sånn holdt vi på. I våre dager er det Vidarforlaget, Bokvennen og Transit forlag som har kontorer i Olsen og Wigerts ærverdige bygård, som forresten også er Harald Sverdrups barndomshjem. Det er ikke sant at alt henger sammen med alt. I virkeligheten er det fullt kaos. Dette kan også sies på denne måten: Det er fullt kaos i virkeligheten.

I forbindelse med den store Landbrukstellingen i 1969 var jeg innom den praktfulle eiendommen på Dirhue på Tjøme som var i Olsen Daughter’s eie. Der ble jeg møtt på trappen av en gentleman i ridebukser, høye støvler og tweedjakke. Han svarte på spørsmål som jeg stilte på vegne av Statistisk Sentralbyrå om stedets arealbruk, antall ripsbusker og epletrær, prosentvis plen og naturtomt. Da jeg minst tretti, nesten førti år senere opptrådte på et arrangement i Drammen teater sammen med bl.a Knut Wigert, kunne han ikke huske dette møtet. Jeg bebreider ham ikke. Det rente nok mange slags folk på dørene der nede i de tider, og det begynte dessuten å bli lenge siden.

Men dette minnet skulle vel være nok til å bevise at Knut Wigert ikke var gift med noen annen enn Sofie Helene née Olsen? Sonja kan jo ha vært et tidligere ekteskap, men problemet var Øverland. Hvor mange var han egentlig gift med? Noen av oss hadde lest Willy Dahls ikke helt minneverdige dikterbiografi. Men husket vi det vesentlige? Var ikke denne tilsynelatende tørrpinn av en mann litt av en bedårer? Et mangegiftet sjarmtroll i Grotten.

At vi i det hele tatt fikk sove den kvelden forleden med så mange kortslutninger i hodet, kan vi antagelig takke all rødvinen for.

Brystbilde

Under en bedre middag nå i helgen ble det snakk om et bestemt bilde, et maleri fra eldre tider, rettere sagt en detalj i dette maleriet - en kvinnes venstre hånd som kniper en annen kvinnes nakne brystvorte mellom tommel og pekefinger, mens de tre øvrige fingrene spriker påfallende, nesten naturstridig til værs. Bildet viser ellers de to nakne damers overkropp, lettere stilisert, med underkroppen trolig nedsenket i vann i et badekar av eldre modell, begge med pent oppsatt hår, som altså ikke er til vask i denne omgang. Det er ikke et erotisk bilde, ikke primært. Det er først og fremst underlig.

Ingen av oss kom på hva bildet heter eller hvem som har malt det. Jeg foreslo Cranach, men ble nedstemt, og så kom maten på bordet. Marinert blåkveite under en dyne av eksotisk salat. Fruktig hvitvin fra Languedoc. Bildet henger i Louvre, påsto jeg, men det hjalp oss ikke videre. Jeg tror de var søstre, sa jeg da lammecarreen ble servert, nå med en rødvin fra Languedoc. Hvem? sa borddamen min. Hun var fra Stavanger. Jeg tenkte at Ernst Orvil skulle ha vært der, han kunne ha skrevet et dikt om dette.

Her er i hvert fall en detalj av maleriet. Legg merke til at søsteren som blir beknepet, også har særegen fingerstilling. Hun har en ring i venstre hånd.

Til kaffen tok jeg en Larsen og ble stående i en liten gruppe der den yngste fremviste et like sprudlende humør som inntagende utringning, og jeg tenkte på den første gangen jeg var i Louvre og fikk se dette rare bildet. Hun med den kledelige kjolen var neppe født den gangen. Nå ergret det meg at jeg ikke kunne huske hvem som hadde malt det. Kort etter brøt jeg opp fra selskapet.

Hva gjorde vi før vi fikk søkemotorer? Jeg har noen kunstbøker, noen oppslagsverk, men hva skal du slå opp på? Renessansen er et stort og vidt felt. Jeg fant ikke bildet i papirbøkene. Men her er det, i ramme:

Jeg er ikke alene om ikke å vite hvem som har malt det. Bildet er usignert. Man antar at det forestiller Henrik 4.s elskerinne, og at de rare gestene betyr at hun er gravid. Det skal være hennes søster som diskré, med tegnspråk, gjør oppmerksom på de lykkelige omstendighetene. I bakgrunnen sitter noen og syr, det skal vel bli barneklær. Det er fyr på peisen. Og dusjforhenget deres ser ut som et sceneteppe.

Bildet er fra slutten av femtenhundretallet. Og middagen vår fant sted i Oslo militære samfund, av alle steder. Der henger det bare gamle offiserer i uniform og en og annen kronprins på veggene.

Æresrett og urett

Selvsagt er det uhyrlig at Den norske Forfatterforening umiddelbart etter krigen opprettet sin egen dilettantiske domstol, kalt Æresretten, for å sette seg til doms over meningsmotstandere og utrenske kolleger med avvikende verdisyn – samtidig med at det norske rettsvesen, noe mindre dilettantisk, men like hevngjerrig, gjennomførte et strengt oppgjør med landsforrædere og medløpere av alle avskygninger, fra Quisling og Hamsun og frontkjempere og helt ned til menige, passive medlemmer av partiet NS. Det såkalte rettsoppgjøret har også sine uhyrlige sider.

            Mange forfattere ble dømt av sine likemenn i året 1945. Straffen gikk ut på inndragning av mottatte stipend og honorarer, eksklusjon av foreningen og ett eller flere års karantene, dvs forbud mot publisering. Man kan lure på hvor denne retten fikk sin myndighet fra. Svaret er antagelig: Fra det store flertall, fra seiersstemningen og hevnlysten i frigjøringens år, ofte forvekslet med folkets rettsbevissthet.

            Den unge lyrikeren André Bjerke var blant dem som ble rammet av Æresrettens bannstråle. Det skjedde for over 65 år siden og er kanskje noe vi kunne være tilbøyelige til å glemme. Men det er hans egen datter, Vilde Bjerke, som minner om saken i dagens avis (Aftenposten 20.02.). Der går hun langt i å velte skylden over på sin bestefar, Ejlert Bjerke, samtidig som hun bagatelliserer hele forbrytelsen. Den var da heller ikke særlig grov, sett med dagens øyne, altså i historieløst perspektiv.

            André og Ejlert Bjerke ble anklaget og dømt for å ha gjendiktet Runebergs epos Fänrik Ståls sägner fra midten av 1800-tallet. ”En harmløs eventyrbok,” kaller Vilde Bjerke det. Hun hevder at faren fikk en knekk for livet av denne ”riv ruskende gale” dommen: Den ”førte til at han ble alkoholiker”!

            Om dette er det såpass mye å si at jeg bare skal si litt.

Fenrik Stål er ikke en eventyrbok, og den er ikke harmløs. Det er et patriotisk heltedikt om tapre finske krigere. Selv om handlingen er lagt til tidligere tider, har verket en betydelig overføringsverdi til Finlands historiske situasjon i annen verdenskrig. Boken ble faktisk delt ut gratis til soldatene i vinterkrigen, til støtte for moralen. Vi minner nye lesere om at Finland på denne tiden var alliert med Hitler-Tyskland og i erklært krig med Sovjet. Fenrik Stål var i denne situasjonen brukbar som propaganda for krigen på Østfronten, den kunne motivere norske gutter til å verve seg som frontkjempere.

Nå er det ikke akkurat noen feltutgave det norske forlaget presenterte, det er snarere en coffetable-book for møblerte NS-hjem. Men det er klart at utgivelsen ikke er ideologisk nøytral, like lite som Stenersens forlag var ideologisk nøytralt. Parolen blant norske forfattere under krigen gikk ut på å boycotte de nasifiserte forlagene, det gjaldt selvsagt også Gunnar Stenersens forlag. Far og sønn Bjerke kan ikke ha vært uvitende om den parolen.

Gjendikternes navn er ikke oppgitt noe sted i den norske utgaven.

Det er ikke med dette sagt at far eller sønn sympatiserte med tyskerne eller NS, men det må sies, når det først bringes på bane, at de opptrådte holdningsløst. Det ble de altså straffet for, av den selvoppnevnte æresretten. Det gikk på æren løs, om ikke også helsa. Men når æren skal gjenopprettes, spørs det hvor smart det er å overlate prosedyren til en velmenende datter.

På familiebildet peker André Bjerke ut det lille landet Norge: "Her bor vi!" Dagens artikkelforfatter (i mors armer) får sin første virkelighetsorientering. Bildet er kreditert "Privat" i Aftenposten i dag.

Fornebu, delt løsning

Trivsel, sa rederen i fistel

Under en befaring på den nedlagte flyplassen Fornebu, en skipsreder på land og hans nyansatte, spesielt dataukyndige konsulent:

• Fugleflokken som bilde på åpent kontorlandskap: Det er kollegaens vingespisser som styrer flukten, den samstemte flukten. Arbeidsplassen er vår ene felles vilje, den enkelte er viktig, men ubetydelig.
• Hva med trivselen, spurte Tønder.
• Trivsel! sa rederen i fistel, tror du fuglene trives der de flyr? De presterer, de leverer – se denne perfekt koreograferte oppvisning av luftakrobatikk! – de lykkes sammen, men trives kan de gjøre når de ligger på eggene, trivsel hører hjemme i reiret.

Min naturlige beskjedenhet burde hindret meg i å si dette, og det skal være sagt: Den forsøkte. Men lyktes ikke, denne gangen. Nå skammer den seg. En beskjedenhet som skammer seg? Det er som det skal være, falsk som den er. 

I suksessromanen Delt løsning (Aschehoug 2009) avsløres skandalen som i disse dager rulles opp i Aftenposten. Lørdag også med lederartikkelen Skandaløst samrøre på Fornebu   – en artikkel som neppe kunne ha vært skrevet uten påvirkning fra den nevnte suksessromanen – og motstående Kåre Valebrokks som alltid bedrevitende kommentar om at politikere ikke bør blande seg i næringslivet, det lever helst sitt eget liv. Mye tyder på at Valebrokk ikke har lest, eller i hvert fall ikke tatt lærdom av, den omtalte romanen. Her er et utsnitt:

Hallen virket tom, mye på grunn av romklangen, og fordi den var stor og høy under taket. I en krok sto det faktisk et par utrangerte passasjerfly som ingen hadde tatt med seg i flyttesjauen. Noen nedslitte, orange anleggsmaskiner og brøytebiler med skjemmende rustflekker på karosseriet var også parkert slik at de virket tilfeldig henslengt. Likevel var det rikelig med gulvplass.

Silicon Valley, sa rederen begeistret, Silicon Valley ble til i trange garasjer; tenk hva vi kan få til i en flyhangar!

Resten av boken er dessverre ikke tilgjengelig på Mammutsalg.

Apokryfe grisedikt

Alf Prøysen forteller i noen enkle vers om sin første befatning med Wildenvey. Det ble en skuffelse. Han hadde ventet seg grovere saker:

Fysst fór det ei skrøne og slang gjennom bygda

om en som sku skrive så gørrfæle dikt,

hæin klistre tapeter og sang om a Eva

om leg-prædikæinter og brennvin og slikt.

Det dreier seg om et ungdomsminne, kanskje fra rundt 1930. Verset er skrevet i 1957 eller litt før. Mannen bak Musevisa var allerede den gangen, av de voksne som hadde greie på det, anerkjent som noe mer enn en barnetimeonkel. Da det skulle lages et stort festskrift til Herman Wildenvey, var det naturlig å spørre Prøysen om han ville bidra.

            Og det ville han altså. Wildenvey hadde helt sikkert betydd mye for den unge, landsens proletaren med dikterdrømmer, selv om det første møtet med hans diktning tydeligvis var en skuffelse:

Så spara vi pæing, så kjøpte vi boka,

og vårbekken gikk og var kjipin og yr,

men ingenting fæinn vi ta det som vi tenkte

og da vart vi flate, for boka var dyr.

Hva var det han hadde ventet, som han ikke fant? Mens vårbekken rant og var kjipin og yr, den også. Sto det ikke noe om Eva: Jeg så deg på stranden i dag, i en drakt som Eva en gang skal ha båret…? Jo, og dommedagspredikanter kunne han ha funnet mer om, saktens også brennvin og slikt, selv om det kan være vanskelig å bestemme innholdet i dette tillegget: og slikt. Hva er ”slikt”?

            Men først og fremst: Hva har det med tapeter å gjøre? Klistre tapeter?

            Tilfeldigvis vet vi det.

            Det er en gammel historie. Det handler om dikt som Wildenvey fraskrev seg ansvaret for, de var pornografiske og slibrige, han ville ikke ha dem heftende ved seg. Problemet var bare at de lignet, slik et uekte barn ofte ligner på sin far.

            Helt opp til våre dager har det hendt at noen i lystig lag kommer og siterer noen linjer eller hele strofer og påstår at dette er umiskjennelig Wildenvey. For eksempel dette, som jeg bare husker sluttstrofen i, men som jo også ser ut som en signatur:

… oppå piken ligger jeg

Herman Wildenvey!

Det rimer jo, så sannelig. Det med tapetklistringen kan jeg derimot utenat, det vil si uten at jeg har lest det noe sted. Det lever bare på folkemunne, og det har det trolig gjort siden det ble skapt, en gang rundt 1909. At Wildenvey offisielt fornekter det, behøver ikke bety at han ikke … I alle fall har ingen annen opphavsmann meldt seg:

Jeg drømte i natt at jeg klistret tapeter.

Jeg klistret og kostet, meter på meter!

Jeg våknet om morgenen, sulten og gnaven –

med kosten i hånden og klisteret på maven!

Dette var det altså den unge Alf Olafsen, senere kalt Prøysen, gikk glipp av. Til gjengjeld fikk han stifte bekjentskap med den egentlige, den kanoniske Wildenvey: Men takta var finfin, og den vart vi gla ti …

            Ifølge nokså obskure hjemmelsmenn skal det forefinnes et manuskript til en hel samling slike dikt, skrevet av Wildenvey eller ikke, i en bortgjemt krok av Nasjonalbiblioteket. Mye tyder på at dette er et rykte, eller ei skrøne, som Prøysen kaller det. Det finnes bevislig noen wildenveylignende dikt av denne art (”lubricae”) i omløp i utrykte medier, i forbausende liten grad gjenspeilt på nettet. Men at de virkelig er skrevet av Wildenvey og virkelig ligger deponert på Drammensveien, er mer enn tvilsomt. Til det motsatte måtte bli bevist.

Mystisk bokutgivelse

En piratutgave? Men hvorfor det, liksom? Forfatteren døde for seks hundre år siden, hans verk er falt i det fri, som det heter. Hvem som helst står fritt til å øse av åndsverk som en gang for alle har foretatt dette fallet, ned i det fri. Boccaccio døde i 1375, med god margin til våre dagers 70-årsregel, i hvert fall hva originalteksten på italiensk folkespråk angår. Oversettelsen, derimot. Den norske versjonen av Decameronen tilhører oversetteren så lenge han lever, og enda 70 år.

            Men hvem var oversetteren? Når døde han? Og hvorfor har han ikke navnet sitt på tittelbladet?

            Decameronen på norsk, så vidt jeg kan se fullstendig, med ti ganger ti historier, mer eller mindre vovede (som min bestemor sa), i to fyldige bind, illustrert med pennetegninger. Ingen påkostet utgivelse, billig innbinding (men dog innbundet), tiltalende store fonter som nesten kunne leses uten briller, litt falmet på bokryggen som forgjeves forsøker å pynte seg med liljer og border i gull. Solgt for en slikk og ingenting på et loppemarked eller Fretex, etter alt å dømme praktisk talt ulest. Også av meg, som så mange uleste anskaffelser.

            Jeg leste Decameronen i unge år, da i fire bind, trolig med de samme pennetegningene som i dette eksemplaret. Syns jeg drar kjensel på dem, men var ikke streken finere? Jo. Det var en bryllupsgave til mine foreldre, fra en onkel, det vil si fra brudgommens noe eldre og mer erfarne bror. Jeg forestiller meg at gaven var tenkt som inspirasjon til det uskyldige brudeparet den gangen i 1945. Et mer poetisk supplement til Karl Evangs tobinds Seksuell opplysning, som i mine unge år sto i samme bokhylle. Mye å hente der også.

            Men tilbake til min relativt nyanskaffede dekamerone. Ikke noe oversetternavn, enda vi vet at Boccaccio ikke skrev på norsk. Heller ikke noe forlagsnavn, noe som er enda rarere. Ikke noe årstall for utgivelsen. Ikke noe Utgiverens forord. Men likevel: et ISBN-nummer! Og et lite copyright © Nasjonalforlaget, igjen uten årstall, et for lengst nedlagt forlag. Og trykkeriet: Østlandsposten, av alle.

            Språket i boka virker nokså sært, lett arkaiserende, men ikke gammelmodig. Så hva er dette? En piratutgave? Mysteriet sto lenge uløst i hylla for uleste klassikere.

            Under et arrangement til ære for dikteren, gjendikteren og oversetteren, kort sagt åndsmennesket Henrik Rytter her i hovedstaden nylig, kom det frem at hans oversettelse av Dekameronen i 1930-årene, til bokmål, i sin tid ble utgitt uten oversetters navn, nettopp fordi nynorskmannen Rytter ikke ville ha det sittende på seg at han skrev bokmål.

            Bokvennen forlag, som utgir mye rart, har også utgitt en samling essays om hedersmannen Henrik Rytter. Jeg leser Kristin Gjerpes forvitnelige innlegg om Dekameronen, og puslespillets biter begynner å avtegne seg i sine svingende og bulende konturer, uten at de dermed faller på plass. Aha, navnløs oversetter. Nasjonalforlaget. Aha.

            Med lupe tyder jeg signaturen på de, hva skal jeg si, de tidstypiske? middelalderske? historiserende? erotiske? illustrasjonene. Arent Christensen? Googling på navnet fører rett i mål: Han illustrerte Dekameronen i 1934. Og gjorde seg ellers fortjent til vår aktelse ved sitt langvarige kunstneriske virke med penn, pensel og blyant, før han døde i 1982, mett av dager.

            På et sted i noosfæren kan du også søke på isbn-nummer, og få svar. Det viser seg at det var noe som het Forum forlag som, i samarbeid med noe som het Ring bok, utga en bearbeidet versjon av Rytters tekst i 1990, i to bind. Der har vi den.

            Henrik Rytter døde i 1950. Ennå skal det gå ti år fra nå før hans oversettelser faller i det fri. Men om Forum forlag og Ring bok bryr seg om immaterielle rettigheter, eller brydde seg, den gangen for 20 år siden, det vet vi heller ikke. Uproft og useriøst i alle fall å utgi bøker uten forlagsnavn, årstall og oversetternavn, og med dårlige reproduksjoner av Arent Christensens faktisk ganske sensuelle tegninger, som synes å bevise at nakne unge kvinner allerede dengang var en fryd for øyet.         

Flatulenser

Fisen er et ikke-tema. Om man er så dum å ta det opp, vil man lett bli utsatt for mistanke, jfr. det folkelige fyndordet: Den som fisen først ble var, han er fisens rette far. Det klokeste man kan gjøre med fisen er altså å holde kjeft.

            Eller skulle vi si prompen? Et lydhermende ord, barnsligere og mer fisefint enn fis. Fis er også lydhermende, men da er lyden lavere, helst uhørlig. En streng borgerlig oppdragelse innebærer oppøvelse av lukkemuskelen til kontrollert utslipp av tarmgass. Lydløse utslipp er idealet i godt selskap. Luktfrie hadde vært enda bedre, men slik er ikke verden.

            De fisefine er folk som er så fine at de later som de aldri fiser. De ser en annen vei og snakker om noe annet, hver gang lukten truer med å røpe dem.

            Jeg er nesten sikker på at Fløgstad har skrevet noe klokt og gjennomtenkt om fisen i en eller flere av sine romaner. Noe med arbeiderklassens uproblematiske versus borgerskapets hykleriske forhold til kroppsfunksjonene. Er ikke sikker på om jeg har lest det hos Fløgstad, men det virker sannsynlig. I hvert fall husker jeg Truls Øhras freske debutroman, der en arbeider har pustet inn så mye gass under arbeidet i en oljetank at toalettskålen eksploderer under ham da han er så ubetenksom å ta en røyk på do. Men da snakker vi om andre gasser.

            Tarmgassen er likevel eksplosiv nok. Harald Sverdrup forteller i sine memoarer om et ufrivillig opphold på Møllergata 19 under krigen, der han som ung gutt ble sittende noen uker sammen med en arrestert fagforeningsmann. Tiden kunne falle lang, med uvisshet og engstelse og et jevnt over stimulifattig miljø. Det var den voksne mannen som fant på at de skulle more seg med fisen. De tente på den så flammen sto blå ut av buksebaken, til stor fornøyelse for dem begge.

Den voksne fangen døde senere i tysk fangenskap, han var altså en krigshelt. Familien protesterte, da dette sto på trykk, mot den uverdige fortellingen om heltens brennende promp. Prompen er et ikke-tema.

Alt dette rant meg i hu da jeg i går leste en rettskraftig dom i et fransk blad, der forfatteren og utgiveren av en bok om fisens historie fra antikken til våre dager ble pålagt å betale en betydelig erstatning samt bekoste innrykk av den annonsen jeg satt og leste.

Det første bildet som melder seg, er av dommerens ansikt idet han leser opp den høytidelige dommen: Utgiveren av verket Fisens historie fra antikken …

Kan det tenkes spredte fnis i salen? Tilløp til uro? Trekninger i dommerens munnviker?

Min neste tanke var: Er dette et nødvendig verk? En viktig utgivelse?

Disse spørsmålene unnlot jeg å svare på for isteden å lese videre. Det viste seg at to forfattere av sakprosa for noen år siden hadde samarbeidet om fisens historie og utgitt bok om saken. Den gikk vel ikke så verst, tenker jeg, siden det noen år senere ble besluttet å utgi en ny, revidert versjon. I mellomtiden var den ene medforfatteren død. Av den grunn glemte man å føre opp hans navn på tittelsiden, og dermed unnlot man selvfølgelig også å dele honoraret med avdøde. Dette, viste det seg, skulle straffe seg.

Vi får nesten håpe at boksalget tok av, for den gjenlevende medforfatteren og hans forlegger ble dømt til å betale den avdøde medforfatterens enke en sum på 15.000 euro samt saksomkostninger, i tillegg til pålegget om å rykke inn annonsen til 5000 euro. Mange penger for en promps skyld.

Jeg ble nysgjerrig på dette bokverket. Hvilke kilder har disse historikerne gravet i, spør jeg meg. De fleste fis går ikke over i annalene, for å si det på den måten. Enkelte spesielt interesserte dagbokforfattere fører logg over avføringen sin; neppe noen gjør det samme med gassutslippene. Det ville også være mye å holde rede på og kreve mye oppmerksomhet på bekostning av andre, presumptivt mer verdifulle menneskelige produksjoner. Ellers er det vel med dette som med mer litterære ytringer. Til dels ubehagelig for omgivelsene, men viktig for opphavsmannen å få ut.

Mer om bokhandler Dahl

Mitt forrige blogginnlegg ble ikke så engasjert og poengtert som det var tenkt; det kan stå som et eksempel på at ting sjelden blir slik vi vil ha dem. Jeg prøver igjen.

Johan Dahl begynte i lære i Gyldendal i København på den tiden da firmaet, forlagsbokhandelen, utvidet salgsleddet til også å forhandle bøker fra andre forlag, ikke minst fra utlandet. Sortimentsbokhandelen var født.
Da Jørgen W. Cappelen i 1829 fant på å starte bokhandel og forlag i Christiania, fikk han anbefalt Dahl. Cappelen var fra Skien, av god familie, men bokhandler er man ikke født til; det er noe man blir (som Simone sier). Han trengte en medhjelper med bokfaglig kompetanse.
Det er alltid litt suspekt når sjefen anbefaler en av sine medarbeidere til en kollega. Det kan godt tenkes at Deichmann, som sjefen i Gyldendal het (si fra hvis dette begynner å bli forvirrende!) begynte å bli litt lei av Dahl. En ting er å være flink forlagsmann, en helt annen å være disiplinert og underdanig. Dahl var en kunstnernatur.

Dahl og Cappelen holdt ut sammen i tre år, så begynte Dahl for seg selv. Han var en forfatterorientert forlegger, mens Cappelen tenkte mer på hva publikum ville ha. Børs og katedral ble altså splittet. Cappelens forlag finnes den dag i dag, mens Dahls hadde en kort og intens storhetstid. Han utga det meste av det som ble skrevet av verdifull litteratur, ikke minst sakprosa, i denne kulturelle knoppskytings- og blomstringstiden. Welhavens velynder var han lenge før denne fattigfornemme evige studenten debuterte. Men da han debuterte, var det med Dahl som forlegger, og med Norges demring som førstebok. En brannfakkel i datidens andedam, for å si det litt uheldig.

Lille Dahl var ingen systematiker, han manglet flere av de egenskaper som skal til for å drive forretning. Noen av oss synes dette er sympatiske mangler. Forlaget hans forsvant etter hans død inn i Aschehoug, på et tidlig stadium i dette forlagets liv. Og bokhandelen gikk inn i Grundt Tanums.

Nå er bokhandlerkjeden Tanum slått sammen med Cappelen (-Damm), sortimentsbokhandelen er på vei tilbake til start, til forlagsbokhandelens stadium, forsåvidt som kjedene (og bokklubbene) prioriterer sine respektive eieres utgivelser, og ringen er sluttet. Jeg ser for meg at Lille Dahl slår på ring i sin himmel.

Lille Dahl

Bokhandler Dahl ser ut til å ha vært et  utmerket menneske. Alle kalte ham bare Lille Dahl. Lille Dahl var Welhavens velgjører, utgiver av Norges Demring, Wergelands uvenn, likevel sporadisk hans forlegger, senere også forlegger av Amtmannens Døtre, utgitt anonymt (men vi vet det nå). Han ivret for å stifte kunstforening i Christiania, leseselskapet Athenæum var han også med på å starte (ja, det var den klubben som nektet Wergeland medlemskap), han satte i gang en moderne avis (Den Constitutionelle, eller bare Nella), og det er kanskje litt for mye å si at han grunnla den norske bokbransjen, men i hvert fall var han en foregangsmann i forleggeriet her til lands.

            På et kjent maleri fra 1843 i Oslo Bymuseum ser man to herrer skulder ved skulder midt i en folkemengde omgitt av salgsboder og med kirketårnet ragende opp i bakgrunnen: Det er marked i Christiania, og Wergeland er ute for å se på moroa sammen med Lille Dahl, begge i mørk kappe og høy hatt. ”Erkemotstanderne,” som det står i billedteksten i Oslo bys historie (bd. 3). Det er en ikke helt uriktig, men heller ikke helt presis beskrivelse av forholdet mellom dem. På det tidspunkt var de så å si forsonet og vel forlikte.

            Bokhandler Dahl skrev ned noen erindringer på sine gamle dager. De ble utgitt et par mannsaldre etter hans død, i 1943. Det han skriver om Wergeland er rørende, til dels hjerteskjærende. Vår store dikter kunne virkelig oppføre seg som en bølle. Han lot sjelden anledningen gå fra seg til å forfølge Dahl med skjellsord og ærekrenkelser, hån og hets. Dahl var etter alt å dømme et følsomt menneske; han ble ikke bare krenket, han ble såret.

            Lille Dahl var til stede da Wergeland talte ved avdukningen av Krohg-støtten 17. mai 1833 og noterer at Wergeland var en meget måtelig taler: Hans organ var ikke veltonende, samt den måte han fremstøtte ordene på … meg forekom det ubehagelig og rått. (Her passer det å skyte inn at Dahl var dansk, og kultivert. Men vi minner også om at Wergeland hadde en dårlig dag, det var tidlig formiddag, dagen derpå, og han hadde bare fått eggedosis med konjakk til frokost.). Allerede samme dag lot dikteren sitt danskehat gå ut over Dahl, og det var bare den første av mange ubehagelige episoder.

            Når Wergeland er drukken, tar jeg ingen notis av hans bjeff, han er da utilregnelig! sa Dahl, og føyde til at han virkelig følte medynk med ”denne talentfulle fusentast” som ødela så mye for seg selv.

            Naturligvis hadde Wergeland grunn til å betrakte Dahl som en motstander, og han hadde rett til å forsvare seg mot mobbingen i Dahls avis (Nella), men det var den barnslige og ufølsomme måten han gjorde det på. Særlig grovt gikk det for seg i fylla, men ondskapsfullt og hevngjerrig virket det også i stykkene han fikk oppført på teater. På grunn av Wergelands halvmorsomme fuglemetaforer i disse farsene (om papegøyer og dompapper) gikk Lille Dahl i lange tider under navnet Pappendahl.

Hva annet enn storsinn kan vi da kalle det, når Dahl påtar seg forlagsansvaret for et av stykkene, der hans egen person forsøkes gjort til latter? Er det kanskje prototypen til den moderne forlegger vi her aner omrisset av – en mann som er i stand til å se bort fra alle smålige hensyn for et interessant manuskripts skyld? En profesjonell forlegger, for første gang i Norge.

            Etter hvert hendte det stadig oftere at Wergeland viste seg fra sin beste side. Han kunne jo også være elskverdig. Det ble mer samarbeid mellom de to på profesjonelt plan, og til sist kunne forholdet mellom dem til forveksling se ut som gammelt vennskap. ”De tidligere erkemotstanderne,” kunne det ha stått under bildet av L.W.T. Bratz fra 1843.