Plankekjøring

Plankekjører

En kjent språkmann forklarte en gang – i Språkteigen på P2 – at plankekjøring var noe man drev med på Vestlandet, der det ofte kan være vått og trått å kjøre trillebår: Da la man, aldri rådløs, en planke over myra eller på det rotblaute jordet, og så gikk trillebåren så lett og fint, det var rene plankekjøringen!
Kommentatoren røpet med dette at han aldri hadde lest Asbjørnsens beskrivelse av plankekjørerne, en klassiker i østnorsk litteratur. Disse bøndene som kjørte lass på lass med planker inn til hovedstaden, de var et råbarket folkeferd. De hadde ingen lett og behagelig jobb, men den var ikke verre enn at de kunne utføre den i fylla. De kunne slippe tømmene og sove ut rusen underveis. Hesten fant veien, det var rene plankekjøringen. Et ensformig, lite utfordrende arbeid.

Filologi er et fag, og leksikografi en spesialitet, men etymologi er åpenbart en hobby. Vi har alle våre sære teorier om hvor ordene stammer fra, og hvordan de er beslektet. Rett som det er har vi også våre helt subjektive oppfatninger av hva de betyr. Her kan det være stor forskjell ikke bare på øst og vest, men også fra høyre til venstre side av gata. Bror kan stå mot bror, og sønner mot fedre, og særlig kan gamle stå mot unge.
De unge er, som vi vet, både tankeløse og giddeløse. De tar seg ikke bryet med å lese historien om den tamme bjørnen som ville gjøre sin eiermann en tjeneste. Det er dumt av dem. De ville straks ha skjønt hva en bjørnetjeneste er. Eller rettere sagt, hva det var. Ordet betyr nå det motsatte av seg selv.
Akkurat som ordet forfordele, som jo alltid har vært nokså uforståelig. Lenge hadde det likevel en fastlagt betydning. Da ble man fornærmet hvis man ble forfordelt. Dagens ungdom vil snarere bli fornøyd og med lett hjerte innfinne seg i det, som de kanskje tror det heter.
Verdens største og tyngste etymologiske ordbok på norsk ble lansert tidligere i høst. Ved den anledning var det noen som uttrykte bekymring for at dette ville bety slutten for alle selskapelige diskusjoner om ordenes opprinnelse og betydning. Den frykten tror jeg er overdrevet. Språket er en historie uten ende. Folk kommer til å stå på sitt, samme hva et leksikon sier.

Dikteren Mallarmé hevdet en gang at verden er til for å munne ut i en stor bok. Det kan det sikkert være noe i. Men jeg kan ikke tro at han mente en ordbok.

Etymologi for alle

Etymologi for alle

I begynnelsen var det bare ett ord, og det ordet var hos Gud, og det ene ordet inneholdt all verdens betydning. Siden ble de mange, hver og ett med sin lille betydning, og alle skiftet mening gjennom århundrene, og det oppsto en babelsk forvirring. Dette har vi leksikografer til å holde rede på; de har sine metoder. Vi andre, hjemlige etymologer, kommer langt med vår bare intuisjon. Ofte ser vi sammenhenger der vitenskapen har gitt tapt.

Nylig har en autodidakt utlending utgitt et 2,7 kilos norsk etymologisk oppslagsverk, der han allerede på første omslagsside påstår at ordet skipsrederi kommer av verbet å ri.

Boka koster 220 kr kiloen, det er i grunnen ikke så dyrt til god bok å være, men det er nok til å utsette handelen til en vakrere dag. Jeg har altså til gode å slå opp ordet ”rederi” i det nyutkomne verket. Men vi vet jo fra før at man ligger som man reder. Ikke som man rir.

Og redere ligger godt. Det har de råd til. De har folk til å re opp for seg. En skipsreder er (opprinnelig) en som utruster skipet med årer, seil og mannskap, for det er jo en skips-utruster han er. Ikke en ridder, ikke en rytter. Det er bare ordene rede og ride som er i slekt, som språklige fettere og femmenninger.

Å skipa, det er å reida. Til sammen blir de to verbene et skipreide. Kongen påla alle kystdistrikter å stille et mannskap og gjøre klar et skip til krigstjeneste. Kysten ble delt opp i skipreider, som utrustet de norske kongenes krigsflåte. Det var på sett og vis kommunale skipsrederier, for ikke å si reiarlag. I senere tid ble både ordet og virksomheten privatisert med tanke på profitt og akkumulering av kapital.

Når Yann de Caprona, mannen bak Norsk etymologisk ordbok, påstår at den maritime virksomhetens navn er avledet av det landlige verbet å ri, har han nok sitt på det tørre. En sjømann er ofte en forhenværende landkrabbe. Båten er en hest på bølgene. Det ser ut som et paradoks at ordet ekvipasje, som kommer fra fransk og betyr skipsmannskap, lånes inn i norsk med betydningen hestekjøretøy. Også om denne sammenhengen har jeg en egen teori, men det får bli en annen gang. Det blir ikke slutt på diskusjonene rundt hjemlige etymologers middagsbord med dette.

PS

Etter at ovenstående sto på trykk på baksiden av en riksdekkende dagsavis, har en leser (ja, bare én, men muligens på vegne av vanvittig mange) etterlyst en utredning av det franske ordet équiper, som kommer av det norske (nåvel, det norrøne) å skipa. Fra fransk kommer det tilbake til oss, påpeker leseren, både som ekvipasje og ekvipering.

Leseren har et poeng, og han har rett. Og med dette bekrefter han påstanden i innlegget. Diskusjonene går videre.
PS2
Bildet av en minimal truse dukker opp når man søker ("googler") på Etymologisk ordbok. Man spør seg hvorfor. Ordet er beslektet med mar. trosse og eng. trousers. Det franske verbet trousser er, ved idéassosiasjon, beslektet med det norske subst. truse.

Lite nytt er dårlig nytt

Min forhåndsdom var løst fundert. Gjett om jeg ble lang i maska – eller fikk jeg bare lang nese? – da den analoge papirboka ”I Norge 1845” av Immanuel Ross åpnet seg på side 147, kapittel XI: Wergelands Bortgang!

Det er en avskrift, så å si en ordrett gjengivelse av det tilsvarende kapittel i Olaf Skavlans Wergeland-bok fra 1892. Og én ting hadde jeg rett i: Ross oppgir ingen kilder. Han kompilerer, henter noe herfra og derfra, bidrar ikke med noe nytt. Og er overhodet ikke interessert i baron Wedel Jarlsberg.

Prof. Olaf Skavlan

I spidsen for sørgetoget gikk Jægerkorpsets musikkorps. Jægerkorpset var fremmødt og fordelt på den hele strekning, nærmest kirken var kavalleri, skriver Skavlan.

Hos Ross blir dette: I spidsen for toget gikk jægermusikken, mens jægerkorpset var fordelt på den hele strækning; nærmest kirken var kavalleri.

I Norsk forsvarshistorie (2001), med henvisning til Ross, får vi: [Wergeland] ble fulgt til graven av militærmusikken, mens jegerkorpset paraderte under ledelse av den samme general Wedel Jarlsberg som hadde kommandert kavaleristene i 1829.”

Og i NBL_2, av samme forfatter: 1845 ledet Wedel prosesjonen i Wergelands begravelse. Det var et symbolsk uttrykk for at krigsmakten var blitt nasjonal.

Det eneste alle er enige om, er musikken. Og jegerkorpset var utkommandert, men paraderte de? Etter alt å dømme sto de oppstilt langs sørgetogets rute, som vaktmannskaper. Heter det å paradere? Det kan tenkes. Men var de virkelig under direkte ledelse av kommanderende general Wedel? – Jeg har lett der jeg trodde det var å finne noe om baronens tilstedeværelse i gravferden, men intet funnet. Allerminst har jeg oppdaget noe som tyder på at den høye offiser og adelsmann – Armeens fader, som Wergeland kaller ham til slutt – faktisk ledet prosesjonen. Det er ikke dermed motbevist, men jeg vil si at bevisbyrden heretter påhviler min ærede motpart.

Halfdan Kjerulf

Det heter seg at lediggang er roten til alt ondt. Jeg har gått ledig lenge nå, og noe ondt kom det saktens ut av det. Selv hadde jeg her tenkt å kaste inn håndkledet, men oppdager i siste øyeblikk at det ikke er et håndkle, det er jo en hanske. 

PS: Men én ny ting lærte vi på lesesalen i dag, takket være Immanuel Ross. Studentenes sangforening ble stiftet den 13. juli 1845 med Halfdan Kjerulf som sin første instruktør. Koret debuterte fire dager senere med kantate og sang ved dikterens kiste i domkirken. Dirigert av Halfdan Kjerulf? Denne gretne gamle ungkaren (30) var fra gammelt av Wergelands svorne uvenn. Ikke noe sted står det skrevet at det var Kjerulf som dirigerte; det er ikke dermed bevist at han ikke gjorde det.

http://grassator.blogspot.no/2013/09/et-liktog-gjennom-sommerdagen.html

http://grassator.blogspot.no/2013/09/klappe-dikterens-hund.html

http://grassator.blogspot.no/2013/09/general-baron-wedel-jarlsberg_9504.html

http://grassator.blogspot.no/2013/09/tampen-brenner-sa-det-svir-i-ynene.html

I Norge 1845

Boka har feil i en av metadatafilene slik at den ikke kan vises fram, får jeg opplyst på NB. Så mens vi venter på at den samme boka, men nå som fysisk gjenstand med trykksverte på papir, blir hentet opp fra magasinene på Solli plass og gjort tilgjengelig i lesesalen, kan vi bruke noe av tiden til å sjekke hvem forfatteren var. Immanuel Ross er ikke et navn man finner på Wikipedia. Det er ikke et navn vi kan huske å ha støtt på før.

                    Heller ikke broren hans, Hans, får klokkene til å kime. Men det skulle det nok helst ha gjort. Hans Ross var en flittig og dyktig målmann i Ivar Aasens fotefar, en metafor (”fotefar”) som kommer skjevt ut, ettersom Ross gikk litt andre veier. Men hovedsaken er at han samlet inn et norsk ordtilfang, og kom hjem med mange flere ord enn Aasen hadde funnet. Ross er en viktig mann i norsk språkhistorie og  vies langt mer spalteplass i gamle leksika enn lillebroren, Immanuel, som tross alt er mannen vi er ute etter.

                    Brødrene Ross er siste og nestsiste oppføring i bind 11 av Norsk biografisk leksikon (NBL_1). Man finner dem også, begge to, med enda fyldigere omtale i Norsk Forfatter-Lexicon, som er redigert og utgitt i brødrenes levetid. Begge disse oppslagsverkene kan man sitte hjemme og studere i godt lesbart format (forutsatt at metadatafilene er i orden, og det er de).

                    De var prestesønner fra Mandal, begge studerte filologi. Vår mann, Immanuel, ble gift i Stokke med en frøken Nordrum, datter av en kjøpmann, tre år eldre enn ham. Det er ikke så mye. Hun ble med ham vestover da han ble ansatt som lærer ved Tanks skole i Bergen. Der ble han visstnok værende hele sitt liv. Han publiserte endel, ikke minst i aviser og periodika, men også i bokform, bl.a lærebøker og fortellinger for ungdom. Han var også en ivrig arkeolog. Hans biograf i NBL, professor Haakon Shetelig, kremter liksom litt og sier at hans arbeide innen fortidsminneforskning nok skulle få varigere betydning, tør en vel si, enn hans litterære virksomhet. Hm. ”I Norge 1845” er vel litterært sett det betydeligste i Ross’ mangesidige produksjon, sukker Shetelig til slutt.

                    Den nevnte boken, utgitt på Aschehoug forlag i 1899, er nå på vei opp fra magasinene i NB på Solli plass. Her står det noe om Henrik Wergelands begravelse, og noe ellers uhørt om general baron Wedel Jarlsbergs rolle i gravferden. Vi vet ennå ikke hva det står, men har en anelse.

                    Jeg ser for meg at Ross ikke har laget et vitenskapelig verk med fotnoter og kildehenvisninger. Snarere er boken skrevet som en begeistret fortelling om et år i Norge, et ungt land på vei mot myndighetsalder, en gammel nasjon i en ny forfatning, med institusjoner som stadig går frem i visdom, der hærsjefen selv leder nasjonens fremste dikter på hans likferd…

                    Spørsmålet er: Hvor har han sine opplysninger fra?

                    Og neste spørsmål, hvis han ikke kan henvise til troverdige vitner: Kan vi tro på ham?

                    Dette blir spennende! Eller bare trist og kjedelig.

(Forts.)

Tampen brenner så det svir i øynene

Vi har vært gjennom alt som finnes av kjent og ukjent materiale om Henrik Wergelands død og begravelse – uten å finne det vi har vært på leting etter, nemlig general baron Wedel Jarlsbergs alibi for den 17. juli 1845. Vi har lest oss til at kisten ble båret av studenter fra Hjerterum i Pilestredet til Domkirken. Jegerkorpset gikk foran og spilte en sørgemarsj, komponert for anledningen. Hvem var komponisten? Hvor ble det av notene?

Det har vi ikke fått vite. Kisten ble satt ned i koret. Pastor Biørn ytret noen smukke ord om den avdødes store betydning, og studentenes sangforening fremførte en sang. Ingen husker hvilken sang det var. Eilert Sundt talte på vegne av studentene og nedla en laurbærkrans. Deretter ble liket med sørgemusikk i spissen ført gjennom den tette folkemengden oppover Grensen og Akersgaten til Vår frelsers gravlund, der pastor Biørn foresto jordpåkastelsen. Alt som var av politi var utkommandert. Det samme gjaldt jegerkorpset – ikke bare musikantene blant dem. Ved kirken var det vissnok også stilt opp kavaleri.

Men ingen av våre hjemmelsmenn nevner hærsjefen selv, kommanderende general Wedel. Vi begynner kanskje nå å bli overbevist om at han simpelthen ikke var der. Han ville ellers ha vært lett å få øye på. Minst en av våre kilder fremhever hans sans for ordenstegn og galoner. Det ville ha glitret og gnistret i uniformsbrystet på den høyreiste adelsmannen i den strålende sommerdagen, og øyenvitnene ville ha bemerket det. Og noen ville ha påpekt den historiske ironi i dette at det var baronen selv som ledet vei for sin gamle plageånd og erkefiende gjennom folkehavet til den oppkastede graven.

Vår hypotese har hele tiden vært at det må foreligge en feilkilde, en historisk misforståelse av dikterisk eller løgnaktig art. Og forleden, under en kursorisk gjennomgang av Norsk forsvarshistorie, bind 2, ble vi nokså sikre på å ha lokalisert påstandens opphav. Her leser vi:

”Henrik Wergeland døde i 1845. Under Torgslaget 17. mai 1829 hadde han fått ødelagt sin frakk av kavaleristene. Seksten år senere ble han fulgt til graven av militærmusikken, mens jegerkorpset paraderte under ledelse av den samme general Wedel Jarlsberg som hadde kommandert kavaleristene i 1829.”

Her gjenkjenner vi fra Biografisk leksikon den lille slurvefeilen med frakken. Det er en kjent sak at Wergeland ikke gikk med frakk i det fine været på 17. mai 1829, heller ikke utpå kvelden. Han var iført sin egen merkelige studentuniform (med grønne broderier på fløyel). Et sabelrapp over ryggen satte merker i fløyelen, og han anså etter dette uniformen for å være krenket, slik han selv følte seg krenket av baron Wedels soldater.

Det er ellers ikke overraskende at forsvarshistorien og leksikonartikkelen stemmer overens, da de er skrevet av en og samme mann, nemlig historikeren Roald Berg. På direkte spørsmål svarer forfatteren at han så lenge etterpå ikke kan huske hvor han har disse opplysningene fra, men i Forsvarshistorien finner vi til vår glede en sluttnote som henviser til ”Ross 1899”.

Det dreier seg om Immanuel Ross: I Norge 1845, et historisk essay eller monografi. Boken er tilgjengelig for alle i digitalisert form på NB (sies det på nb.no). Man kan altså sitte hjemme i ro og mak og lese denne over hundre år gamle boken, der det antagelig står noe interessant og feilaktig om Wergeland og Wedel. Det er bare et par tastetrykk unna.

Men den gang ei! Menneskelig svikt eller teknologisk uhell – noen har glemt å trykke på Enter, hva vet jeg. Vinduet er tomt. Teksten lar seg ikke laste ned eller leses i noe format. Tampen brenner fortsatt, men uten flamme; det lukter svidd.

(Forts.)

General baron Wedel Jarlsberg

Hoffsjef, kommandant, general og øverstkommanderende for den norske armé – i Norges land var det bare stattholderen som hadde enda høyere posisjon enn baron Ferdinand Wedel Jarlsberg, og stattholder var broren hans, greven. Sistnevnte, grev Herman, var også begavet med politisk innsikt og diplomatisk teft, i tillegg til at han giftet seg med Norges rikeste enearving. Gjennom ekteskapet med Karen Anker kom han blant annet i besittelse av Nordmarka og Bogstad gård. Under Bogstad lå Vækerø som et herskapelig anneks. Der lot han sin lillebror baronen holde hus med sin baronesse og sine nesten like adelige barn; der tok baron Ferdinand imot kongelige og andre høyvelbårne gjester.

Wergeland mente han var dum som en stut, eller altså studedum. Følgende versestump er myntet på baronen:

Men naar han engang taer herfra,  

(Det maa han dog for Fanden!)  

Man skrive paa hans Gravsteen da:  

Her hviler ei Forstanden.

Til og med baronens mest ærbødige biograf må innrømme det, selv om han uttrykker seg med omsvøp: Han gjaldt ikke for å være hva man i daglig tale kaller en begavet mann.

I tillegg til sine mange ærefulle verv var han sjef for direksjonen i Christiania Theater, med andre ord teatersjef. Det passet Wergeland dårlig å ha en erkefiende i en slik maktposisjon, men det skal sies til baronens ros at han misbrukte ikke sin stilling. Wergeland fikk oppført sine stykker. I ytringsfrihetens navn inneholdt de gjerne et spark eller et stikk til ”den blodige baron”.

Da baronen til slutt ”tok herfra” – tolv år etter Wergeland, i hvis gravferd han skal ha påtatt seg en ledende rolle – fikk han en lang og omstendelig nekrolog i den konservative avisen Christiania-Posten. Den er ført i pennen av brødrene Andreas og Frederik Ludvig Vibe, som kjente baronen særlig godt fra arbeidet i teaterdireksjonen. Forfatterne utbrer seg ikke om avdødes åndsevner eller begavelse, men sier mye om hans karakter: Han var ikke en klokskapens,  men en sannhetens mann. (Dette er en kompliment.)

Han var streng, men ingenlunde barsk eller hard. Aldri heftig eller oppfarende. Viljesterk. Nidkjær og detaljorientert. Strengt opptatt av plikt og kontroll. Osv.

Alt dette er godt ment, men ser likevel ut til å underbygge Wergelands oppfatning av en rent militær despot som ikke har noe i et teaterstyre å gjøre.

 

Hans navn er uløselig knyttet til Torvslaget 17. mai 1829 – Norges Tien an men, 160 år før Peking fikk sitt eget. Det var baronen som satte inn kavalleri og fotsoldater med skarpladde våpen mot en ubevæpnet sivilbefolkning denne maikvelden på Stortorvet. Og det var vel bare en lykke, denne lykken som til enhver tid vil være bedre enn baronens forstand, som avgjorde at ikke liv gikk tapt.

Mange år senere er det militærhistorikeren Carl Johan Anker som skriver baron Wedels biografi. Det skjer i form av en føljetong i ukebladet Ny Illustreret Tidende sent på høsten 1883. Om denne Anker, som selv var høyere offiser, advares det i et skriv fra Militære Samfund: Han er ikke alltid pålitelig i alle detaljer, sies det fra hans egne. Dessuten, føyer vi til for egen regning, er han på innviklet vis i familie med objektet for sin biografi. Man kan i alle fall anta at han er velvillig og ikke kritisk innstilt til den biograferte. Og at han forøvrig har tilgang til Wedel-familiens krøniker og muntlige tradisjoner.

Jeg mistenkte lenge C.J. Anker for å være opphavsmann til (den sannsynligvis feilaktige) opplysningen om Wedels plass i Wergelandstogets fortropp. Men jeg ble skuffet. Jeg konsulterte først hans visstnok litt upålitelige oppslagsverk med den omstendelige tittelen: Biografiske data om 330 norske, norskfødte eller for nogen tid i den norske armé ansatte generalspersoner : 1628-1885, Kristiania, 1885.

Dette verket kan man sitte hjemme og bla i, takket være Nasjonalbibliotekets digitale tjenester. Det står endel om general baron Wedel Jarlsberg der, naturligvis, men ingenting om hans opptreden i dikterbegravelsen av 1845. Spent til det ytterste går man da videre til 1883-årgangen av det ovenfor nevnte ukebladet. Det fins på mikrofilm hos det vi før kalte UB, men som nå, nota bene, heter NB.

Den ærekjære baronen led under den ublide stemning han var utsatt for – på grunn av fadesen på Stortorvet og etter et par historier om straffanger som var blitt pisket til døde under hans kommando; Wergeland insinuerte til og med at baronen var grusom mot dyrene – men lot ikke folkemeningen influere på sin fremferd. Recte faciendo, nihil timeas var hans valgspråk, det er utlagt: Gjør det rette og frykt intet!

Og det vidunderlige skjedde, skriver Anker, at stemningen med årene snudde, slik at baronen på sine gamle dager fikk oppleve å bli meget avholdt: ”Selv Henrik Wergeland, der i mange år hadde været en svoren fiende av general Wedel, og endog hadde skrevet smedeviser om ham, blev til sist en beundrer av den gamle general.”

Denne påstanden belegges med sitater fra Wergelands Hasselnøtter, et selvbiografisk verk preget av den særegne avskjedsstemning  og vilje til forsoning som kan oppstå når en stor og stridbar sjel ligger i lange tider og skal dø.
Anker vier et langt avsnitt til Wergeland og hans forhold til Wedel, men sier ingenting om den merkverdige triumf det måtte ha vært, om generalen skulle ha ledet sin gamle fiendes siste ferd. I betraktning av at Anker ellers meddeler stort og smått – de ubetydeligste og mest poengløse anekdoter får plass – er det påfallende at generalens befatning med den store gravferden overhodet ikke nevnes.

(Fortsettes...)

Klappe dikterens hund

Begravelsen var pragtfuld, skriver Gunnar Heiberg (1908), der var uniformer og der var honoratiores, men især myldret der frem fra de små gater, fra de usle forstæder, tusener som kjente akkurat så meget til litteratur, at de forstod at Wergeland var et digt …

            De fleste andre som skriver om gravferden, fremhever tvert imot fraværet av uniformer og honoratiores. Men også Halvdan Koht (1908) nevner det offisielle Noreg: statsraadar og stortingsmenner gjekk med i fylgje, skutene paa hamna flagga paa halv stong. - Alle gatene var svarte av folk, og so stort eit fylgje var aldri sett i Kristiania.

Ennå har vi ikke sett noe til sjefen for den norske armé, kammerherre og baron, general Ferdinand Wedel Jarlsberg. Han skal ha ledet prosesjonen, ifølge en moderne leksikonartikkel. Det er bare så pussig at ingen av de vitnesbyrd vi kjenner til, nevner generalens rolle i toget.

Heibergs ”uniformer” behøver ikke bety militære. Alle embetsmenn gikk i uniform på denne tiden. Vi har jo også sett bilde av riksantikvar Wergeland i stram uniformsjakke, for ikke å glemme at han allerede som student gjerne iførte seg en selvkomponert uniform med broderi på grønn fløyel. Det var jo den som ble skjendet av baron Wedels kavalleri.

Hvor befant baronen seg den 17. juli 1845? Er det noen som har sett ham foran i sørgetoget? Gatene var svarte av folk – og så er det ingen som legger merke til at det er avdødes erkefiende som leder kistens ferd til graven?

Ustvedt nevner en ung gutt, Daniel Thrap. Han skal ha diltet etter da kisten ble båret ut fra Hjerterum i Pilestredet. Hvor finner vi hans vitnesbyrd? Har han observert en general og baron?

Daniel Thrap vokste opp til å bli en flittig skribent, hans verkliste er drøyt uoverkommelig. Men en liten artikkel i tidsskriftet For Kirke og Kultur fra 1910 – med den lovende tittelen Wergelandiana – ser ut som et spor. Årgangen står innbundet i hylla på Nasjonalbiblioteket på Solli plass. Der finner vi ganske riktig et barndomsminne fra 12. juli 1845, Wergelands dødsdag. En mørk, regnfuld aften, forteller Thrap, som da var 13 år og på besøk hos dikterens lege, doktor John Lie: Denne aften kom doktoren alvorsfuld ind til bordet, vendte sig til mig og sa: ”Nu er Henrik Wergeland død.”

Videre kan han fortelle at han en gang hadde fått anledning til å klappe dikterens hund, Bella: ”Det var en lykke, der en gang faldt i min lod.”

Og der stopper beretningen! Et utpreget blindspor. Det er forresten noe underlig ved det at gutten først fikk dødsbudskapet utpå kvelden. Ryktet om dikterens død skal ellers ha fløyet ut over byen fra tidlig morgen av. Men det får være.

Mye tyder på at vi ikke finner baronen nevnt i noen av de mange beretningene om Wergelands død og begravelse. I Lassens samling av aktstykker står et omforent utdrag av de to hovedstadsavisenes referat under overskriften Henr. Wergelands Jordefærd. Heller ikke her er vår krigsmakts øverste sjef verdiget omtale. Men dampfartøyet Christiania og alle de øvrige skibe på havnen hadde flagget heiset på halv stang. En overordentlig folkemasse oppfyldte de gater, hvorigjennom toget dro frem, og overalt såes tegn på almindelig rørelse.

Jeg tror vi må lete videre i Baronens egen biografi, i den grad denne foreligger skriftlig.

Bildene viser Wergeland i embetsuniform, Bella hvis øyne kan drukne sorger,

og Bella som preparat, testamentert til Naturhistorisk museum.

Et liktog gjennom sommerdagen

Den 17de Juli 1845 blev Henrik Wergelands Lig jordfæstet paa Vor Frelsers Kirkegaard, ledsaget af et Følge saa talrigt, at man vel aldrig før havde seet det i Kristiania. Det var Folket, der fulgte sin Ungdoms Digter til Graven, skriver Hartvig Lassen, som selv var til stede. Han nevner ikke baron Wedel, men han navngir heller ikke noen andre, utenom Folket. Heller ikke dette er nok til å gi baronen alibi.

Var han virkelig der – i spissen for sørgetoget, til fots? til hest? I gallauniform med epåletter og ordener på brystet? Den mannen som Wergeland hadde tiltalt som ”du blodige baron” og harsellert med under kallenavn som Uedel-Skarnsberg og Baron Verdig-Juling – er det sannsynlig at den mannen, kommanderende general for den norske armé, ledet prosesjonen i dikterens gravferd?

Plutselig stod høysommeren frem i sin fulle prakt akkurat denne dagen, opplyser Odd Arvid Storsveen. Det er han som har skrevet den grundigste og mest kildekritiske Wergeland-biografien hittil. Beskrivelsen av været i Kristiania torsdag den 17. juli 1845 har han dobbeltsjekket med Morgenbladet og Den Constitutionelle samt Chr. Tønsbergs opptegnelser og Olaf Skavlans Wergeland-bok fra 1892. Jeg tror vi kan stole på at detaljene er riktige i Storsveens bok Mig Selv (Cappelen Damm, 2008). Han nevner ingenting om baron Wedel Jarlsbergs rolle i Wergelands begravelse.

                Det var noen ikke navngitte studenter som bar kisten – til tonene av en sørgemarsj fra militærmusikken, ifølge Storsveen. Det militære var altså likevel med i toget. Kan det ha vært baron Wedel som dirigerte militærmusikken? Han var kommanderende general for hele den norske hær, og som sådan også øverstkommanderende for musikkorpset. Men oppgaven med å svinge taktstaven foran hornblåserne lå nok under hans verdighet.

                En dikters gravferd ligger egentlig utenfor litteraturvitenskapens emnefelt. Sammenhengen mellom liv og diktning kan være av interesse, men når livet opphører, er det ikke lenger noen slik sammenheng. Begravelsen har ingen innvirkning på diktningen, naturligvis. Derfor står det litt om døden, men ingenting om gravferden, i Harald Beyers monografi fra 1945.

Av samme grunn kan vi hoppe over Aage Kabells to bind om dikteren (1956-57). Kabell er en engasjert og velskrivende litteraturhistoriker, opptatt av Wergelands levned, men begravelsen opptar ham ikke. Med omtrent samme bemerkning kan vi i denne omgang forbigå Geir Uthaugs entusiastiske studie Et Verdensdyp av Frihet.

                Ikke uventet er det mer å hente hos Hans Heiberg (Så stort et hjerte, 1972): ”I spissen for sørgetoget gikk jegerkorpsets musikkorps. Jegerkorpset var fremmøtt og fordelt på hele strekningen, nærmest kirken var kavalleri. Politi var overalt anbrakt for, om det behøvdes, å holde mengden i age.” Her er altså både jegerkorps og kavalleri, men ikke et ord om at selveste hærsjefen ledet det hele.

I Yngvar Ustvedts Wergelandbok fra 1994 skildres gravferden på nært hold, basert på et øyenvitnes beretning (Daniel Thrap). Det var tett av folk langs hele ruten. En statsråd og en stortingsmann deltok i følget, står det her, ellers ingen fra storting og regjering. Om landets militære toppledelse står det ikke noe. Men kan vi dermed anse det for bevist at baron Ferdinand Wedel Jarlsberg ikke ledet prosesjonen i dette liktoget?

                Ja, hva må til for å avsanne en historisk hendelse?

(fortsettes...)

Baron Blod følger Wergeland til graven

Da Henrik Wergeland var død, i juli 1845, ble han fulgt til graven av en umåtelig stor folkemengde. Byen hadde knapt 30 000 innbyggere. Det sies at 10 000 var på bena for å følge kisten det siste stykket. De fleste var almuesfolk. Embetsstanden glimret mest ved sitt fravær. Hele byens politikorps var mobilisert som sikkerhetsvakter. Politimesteren selv gikk i toget. Han siteres på sin ikke spesielt morsomme replikk: Hvis det nu skjer en forbrytelse et annet sted i byen, har jeg ingen å sette inn!

Det var visst Christian Tønsberg, forleggeren, som snappet opp politimesterens bekymringsmelding. Han observerte også statsråd Vogt i prosesjonen. To prester er dessuten registrert. Den ene var gamle prost Wergeland, dikterens far. Den andre var pastor Biørn, som skulle forrette i kirken. Han skulle også, noe senere, ta seg av sin avdøde venns unge enke. Videre nevnes den unge Eilert Sundt, en sann Wergeland-beundrer, som skulle holde en tale på studentenes vegne.
I alle beskrivelser av gravfølget har denne manglende deltagelsen fra dikterens egne rekker vært fremhevet, gjerne for å minne om at Wergeland var elsket av folket, men mindre godt likt av sine standsfeller. At ikke regjeringen og andre offentlige myndigheter stilte opp på annen måte enn ved statsråd Vogts frivillige oppmøte, har gjerne vært sett som en demonstrativ uteblivelse. Avdøde hadde tross alt hatt en høy stilling i staten – som riksantikvar – i tillegg til at han som dikter, folkeoppdrager og samfunnsdebattant vel hadde gjort seg fortjent til en viss honnør.
Eller er det hele en legende? 10 000 arbeidsmenn, ingen embetsmenn ved den folkekjære åndskjempens grav. Elsket av almuen, forhatt av maktens menn? Dette er jo en konstituerende del av diktermyten. Selve myten kan tenkes å ha bidradd til å fortegne skildringen av Wergelands siste ferd. For hva leser vi ikke i et anerkjent oppslagsverk om baron Wedel Jarlsberg, kommandanten på Akershus, Wergelands gamle fiende: ”1845 ledet Wedel prosesjonen i Wergelands begravelse. Det var et symbolsk uttrykk for at krigsmakten var blitt nasjonal.”

Hvis dette er sant, er det mye annet som er usant. Men nei, det er ikke Wikipedia. Påstanden står på trykk i Norsk biografisk leksikon, utgitt av Kunnskapsforlaget. Den er ført i pennen av en professor i historie. Det skulle borge for sannhetsgehalten. Feilaktig eller ikke – jeg har forsøkt å finne ut hvor opplysningen stammer fra. Jeg finner det overveiende sannsynlig at det dreier seg om en løgn, en feilerindring eller en misforståelse. Men hvordan har den oppstått?
La oss først se på hvem denne Wedel var, som skal ha ledet prosesjonen. Det kan tenkes han var glad for å se sin gamle plageånd av gårde og red foran i toget for å være sikker på å få sett kisten forsvinne ned i et hull i jorda. Wergeland hadde ertet og plaget ham i skrift og tale helt siden natten til 18. mai 1829, etter det såkalte Torvslaget. Baron Ferdinand Wedel Jarlsberg var kommandant på Akershus den gangen folk i Kristiania feiret 17. mai ved å promenere gjennom gatene og samles på Stortorvet, mens gateguttene ropte hurra.
Denne feiringen ble det slått ned på med sterke midler. Baronen kommanderte ut kavalleri og soldater med skarpladde våpen, og disse gikk hardt til verks mot sivilbefolkningen. Det fløt blod, mange kom til skade, men til alt hell ble det ikke avfyrt skudd. Det kunne ha endt med massakre, og det var ikke kommandantens fortjeneste at dette ble forhindret. Student Wergeland fikk et rapp av en sabel over ryggen så det ble et tydelig merke på uniformsjakken hans. Han gikk nemlig i sin egen, grønne studentuniform, som ingen hadde maken til, men som kongen visstnok hadde godkjent.

Wergeland la baronen for hat etter dette og benyttet mange anledninger til å uttrykke sin mening om mannens forstand og åndsevner. Baron Blod var bare ett av navnene han ga ham. Et annet var Uedel-Juling. Så sent som i 1841 skrev han i et brev om den despotiske, rent militære Wedel som han hadde stått ”på fiendtlig fot med” siden studentdagene. Det er ingenting som tyder på at han rakk å skvære opp og bli forsonet med denne sin erkefiende før han døde, knappe fire år etter denne erklæringen.
Så kan vi kanskje tenke oss at baronen var en storsinnet adelsmann som evnet å overse dikterens mange personangrep på hans høye person? At han i bunn og grunn var en stor beundrer av Wergelands geni, og derfor ville hedre ham med sitt offisielle nærvær på hans siste ferd?
– Neppe. Men om så var, ville hans deltagelse i teten av det store toget ha blitt lagt merke til. Baron general Ferdinand Wedel Jarlsberg var nå øverste sjef for den norske armé. Han var i høyeste grad representant for den norske makteliten.

Nettopp den eliten som ifølge alle skildringer vi har lest, valgte å bli sittende på kontoret den dagen, den 17. juli 1845. Ingen kan huske å ha sett forsvarssjefen i trengselen. Hans nærvær, for ikke å snakke om hans ledelse av prosesjonen, ville da også ha vært en historisk ironi, som krønikeskriverne ikke kunne ha unnlatt å bemerke.

Artikkelforfatteren i Biografisk leksikon husker ikke hvor han har denne opplysningen fra, men henviser til kildene. Jeg har begynt å gå  igjennom dem, men mye gjenstår. Følg oss videre i jakten på en sannsynlig feilkilde, her på denne bloggen. Om noen dager eller uker.

Baronen

På nedlagte stier

Det går en sti over myrene og inn i skogen – hvem har anlagt den? Jo det var mannen, mennesket, han gikk her først. Siden kom det et og annet dyr, og en og annen same, glad for å finne en oppgått sti i det ellers uveisomme lendet… Omtrent slik begynner Markens grøde. Det var Isak Sellanrå som gikk frem og tilbake til nyrydningen sin og tråkket opp en sti. Oppfølgeren til denne suksessromanen ble aldri skrevet. Den skulle handle om småbruket som ble nedlagt, det lå for avsides til, der ingen skulle tru at noen kunne bu. Mannen sluttet å gå på stien, dyrene hadde han jaktet på og nedlagt, og da en og annen same kom rekende denne veien, fant han bare gjengrodde stier.

                Det er dette ordet jeg var ute etter: Gjengrodd. Det kan herske ulike meninger om hva det betyr. Altså egentlig. (Da ser vi bort fra at det kan misforstås av den vrangvillige, som tenker på en båt, for eksempel en sculler, som jo blir rodd av en gjeng. En gjengrodd båt. Her er vi på avveie.)

                Uenigheten om betydningen av ordet gjengrodd skyldes ulik oppfatning av hva det er som begynner å gro når stien ikke lenger trafikkeres. Kanskje det ikke er filologene, men heller botanikerne som sitter på fasiten. Det er vel forresten et generelt problem i språkfagene, det at fasiten er ufullstendig, eller helt mangler.

                Den som skal oversette Hamsuns siste sjarmoffensiv av et forsvarsskrift for seg selv, altså På gjengrodde stier (1949), til fremmedspråk, kan i noen tilfeller se bort fra problemet. Til germanske språk er det bare å ta ord for ord-metoden: Auf überwachsenen Pfaden. On Overgrown Paths. Langs overwoekerde paden. Vi kan i forbifarten merke oss at disse språkene anvender forstavelsen over- (og ikke den tvetydige gjen-). Hamsun kunne også ha valgt å skrive På overgrodde stier, men det gjorde han ikke. Av hensyn til rytmen, antar jeg.

                Til latinske språk blir det verre. Det ser ikke ut til at noen av dem har et så enkelt ord som gjengrodd. Ordet er forresten ikke enkelt, det er sammensatt. På fransk har de riktig nok et verb som betyr å vokse ut igjen, men det kan ikke brukes om en sti. Stien kan ikke vokse igjen, stien er ikke organisk på den måten. (Merk at den på norsk kan gro igjen, og altså bli gjengrodd! Dette er vanskelig.)

                På fransk, italiensk og spansk har oversetterne valgt den samme, omstendelige omskrivningen med bisetningen ”der gresset gror på ny” (eller ”der gresset atter gror”):

Sur les sentiers où l’herbe repousse.

Por las sendas donde la hierba crece.

Per i sentieri dove cresce l’erba.

Jeg mener det er helt feil. Men når alle tre gjør den samme feilen, er det kanskje fordi språkene deres ikke gir dem noen annen mulighet. Det kan også tenkes at disse søreuropeiske oversetterne aldri har satt sin fot på en gjengrodd norsk skogssti.

                Dette tenker jeg på hver gang jeg begir meg utenfor allfarvei opp til en ensomt beliggende hytte i skogsterrenget i Sandsvær. Et par ganger i året, ikke nok til å holde stien åpen. For hver gang har blåbærlyngen vokst høyere, røsslyngen tettere. Når det har regnet, er det som å vasse mot strømmen i knehøyt vann. Og unggranene og småbjørkene kiler og pisker, vierkrattet ligger som snubletråder på tvers, mens all denne tette vegetasjonen skjuler feller i form av fururøtter og anstøtssteiner. Sauene går ikke her lenger, elgen har funnet andre veier, og folk har ikke noe her å gjøre. Stien er gjengrodd, nærmest ufremkommelig. Underskogen har tettet seg til og gjenerobret den åpne stien. Men noen gressvekst å snakke om, kan jeg ikke se.

                Nå kan du innvende at det finnes stier i all slags terreng, gjennom forskjellig vegetasjon, for eksempel over åpne jorder og enger, der det bare vokser gress og markblomster. Men dette ville være å innføre en motforestilling, det har jeg ikke plass til i dette formatet. Jeg er bare ute etter å fremlegge mitt standpunkt, en slags kjepphest jeg har fått meg etter mange, men sjeldne turer på den gjengrodde stien opp til hytta i Sandsvær.

                I alle fall mener jeg at i et tråkk som fortjener navn av sti, er jorda så hardtrampet at ingen gressfrø kan slå rot. Det vokser ikke gress, det vokser i det hele tatt ikke noe i en sti. Videre mener jeg at de latin-europeiske oversetterne har misforstått forstavelsen gjen- i gjengrodd. Det betyr ikke at gresset eller noe annet gror om igjen. Norsk Riksmålsordbok har 4 definisjoner av forstavelsen gjen-, og det er den tredje som gjelder her: ”brukt ved verb som lukke, fylle ell. lignende for å understreke at der før har været en åpning, et åpent rum, f.eks gjenlukke, gjenmure.”

               

Vel, vel. Ved en annen sti i det samme landskapet, ennå benyttet som turvei av mange, står det et opplysningsskilt: Gammel ridevei, offisielt nedlagt 1882. Der har vi kanskje løsningen: På nedlagte stier. Sur les sentiers abandonnés.

Puerilitet med geni

I helgen hadde jeg gleden av å lese Alf Larsens bok "Ved Johannes V. Jensens død. Et tidsoppgjør". Nå står jeg så  å si på farten og må pakke kofferten, så jeg har ikke ro til å beskrive denne gleden nærmere. Det dreier seg om en ekte leseglede, så mye kan jeg si. Kanskje iblandet en fryd som noen ganger kan være i slekt med skadefryden.

Boken er et nitti siders essay, utgitt i 1951, antagelig skrevet i løpet av noen uker i desember 1950. Johannes V. Jensen døde i slutten av november. Alf Larsen beundret hans skrivekunst: "Det var en ny og effektiv måte å sette ordene sammen på, sproget formelig fløi henover siderne (sic), og setningerne (re-sic) virket som kniver og sakser og knipetenger, de skar, de flenget og de holdt fast; men de kunde også virke som stormstøt og fuglefløit og som strøk av en bløt hånd, de rev sjelen ut av livet på en, og de vugget en inn i fjerne drømme, de malte paradis for ens øine og utbredte jordens herlighet for ens blikk, så at man følte sig som på en ny klode."

"Her var det som om ordene hadde gripeklør og sugeskiver à la de selsomste naturens vidundere."

Mindre begeistret var han for Jensens tenkning: "Dette vrøvl trodde han på; utviklingslæren som verdensforklaring! Og dog var han et geni! Hvordan er det mulig?"

"Han var et sanseapparat av hittil uante dimensioner, og alt som hadde med sanserne og sansernes verden å gjøre kunde han da også gi uttrykk for som det aldrig før var gjort."

"Sjelens rike var ham et likeså lukket land som åndens, han hadde bare sansninger."

"Den forbandelse som hvilte over ham var å si dumheter med geni."

"Oppspinn er ikke diktning, sann diktning er ensbetydende med sannhet."

"Og likeså glad var han for denne sin åndelige begrensning som danskeren er for at det ikke er en verdensdel han har til fedreland men kun et lille yndigt land."

"Hva har ikke verden gått glipp av, som den just nu hadde trengt til, nu da ingen lut kan tenkes for skarp til dens skabbete hode - og det fordi et av dens største anlegg var stanset i veksten!"

Lut til verdens skabbete hode! Man bør unne seg denne gleden, hvis man finner den. Men også lese Johannes V. Jensen, for eksempel Himmerlandshistorier, puerilt eller ikke, i alle fall genialt.

Combray på avstand

Jeg har aldri vært i Combray, der den unge Marcel tilbrakte feriene i familiens skjød. Marcel, som altså ikke er identisk med sin forfatter, Marcel Proust, og Combray, som er det oppdiktede navnet på småbyen der den virkelige Proust, i likhet med den fiktive Marcel, tilbrakte mye av sin barndom. Her er det flytende overganger mellom diktning, erindring og det som måtte være fakta.

                Man bør ta toget til Combray, gjerne en uke før påskeaften, for å se om man kan oppleve det samme som Marcel: At byen viser seg i det fjerne som en kirke som etter hvert som man nærmer seg, antar skikkelse av en hyrdinne med byens ulne, grå hus som en saueflokk omkring seg.

                Jeg har en gang reist med toget til Chartres, en noe større by, ikke langt unna Combray. Da ser man, opp fra det flate landet med de bølgende jordene, to spir stikke til værs, etterfulgt av to gotiske tårn, etter hvert av en hel katedral. Det er et syn. Byen under katedralen ser man først når toget sakker farten inn mot stasjonen.

                I mindre målestokk må det være noe av det samme som skjer når man nærmer seg Combray. Kirken er det første man får øye på, og den ser ut som en hyrdinne eller gjeterpike med en stor, mørk kappe til vern mot vinden. Vi skjønner at landskapet er flatt og forblåst, slik at flokken hennes, altså husene i byen, søker ly under hennes kappe. Det er en dikters syn på saken.

                ”Combray sett langt borte fra, i fem mils omkrets,” står det i den nyeste norske utgaven. Og man stusser. Det virker merkelig at man kan se stedet på avstand og i omkrets. Og jeg må innrømme det: Jeg mistenker straks oversetteren for å ha misforstått noe. Hva står det hos den første oversetteren?

                ”Combray sett langt borte fra, i en ti mils omkrets, …”

                Jeg går ut fra at leseren er enig med meg i at dette begynner å bli spennende. Avstanden – eller er det omkretsen – er halvert fra den ene versjon til den andre. Mens dette noe paradoksale med avstand og omkrets er beholdt.

                Jeg tenker på at uttrykket ”i mils omkrets” brukes når man ser omkring seg, utover. Mens når man nærmer seg et sted, ser man det bare fra én kant. Omkretsen er ikke i den tilreisendes perspektiv.

 ”Mils omkrets” kan være et ubestemt antall kilometer, det betyr bare store avstander, eller egentlig store områder. Uttrykket er mye eldre enn den moderne norske mil på nøyaktig ti kilometer. Gamle mil var mye kortere.

                Det samme gjelder de gamle franske milene, eller ”lieues”. Hos Proust står det ”à dix lieues à la ronde”. Det er et fast uttrykk. Jeg tror ingen har regnet på hvor stort område dette omfatter. Une lieue, akkurat som en mil, er ikke en fast måleenhet. En gang tilsvarte det en romersk legions tusen skrittlengder. En mils lengde skifter med tid og sted. Når det franske uttrykket har med seg tallordet ti, er det ikke for å presisere, bare for å forsterke inntrykket av betydelig avstand.

                Etter dette henlegger jeg mistanken mot oversetterne som intet straffbart forhold. Den skyldige er Proust. Vi vet at han var opptatt av tid. Men hvordan hadde han det med rom? Er det noe med Proust og geografien?

                Har dikteren fasettøyne, som i en og samme setning kan se Combray fra toget, som ”han selv” eller hans families ”vi” ankommer med, og fra alle andre kanter som man samtidig kan tenkes å nærme seg Combray fra? Og når man da kommer innenfor disse ti milenes omkrets – men på norsk blir ti mil altfor langt, selv i et flatt landskap ser du ikke kirken på ti mils hold, så man forstår behovet for å sette det ned til fem, og fortsatt er avstanden absurd – eller kan det tenkes at vi her har grepet Proust i noe så sjeldent som et språklig feilskjær?

                Combray de loin, à dix lieues à la ronde, vu du chemin de fer quand nous y arrivions…

                Sannsynligvis kan ikke oversetteren gjøre annet enn å ta med dette litt gåtefulle ”à la ronde”, i mils omkrets. De ti eller fem milene er en unødvendig presisering, som bare gjør setningen mer underlig uforståelig. Men hvis det hadde dreid seg om en litt mindre betydelig forfatter, ville det ha vært fristende å tolke uttrykket fritt og i beste mening og sagt noe sånt som ”Combray i det fjerne, på milevis avstand, sett fra toget da vi nærmet oss den siste uken før påske…” For kanskje var det noe sånt forfatteren mente.

                Derfra går man rett over til problemet ”påske”. I det katolske Frankrike og det avkristnede Norge er påske to forskjellige ting. ”En uke før påske” i Frankrike faller sammen med det vi på godt norsk kaller påskeuken, eventuelt påskeferien. Familien til Marcel hadde nok ikke fri før palmesøndag. Men dette er jo det rene flisespikkeri.