søndag 20. februar 2011

Æresrett og urett

Selvsagt er det uhyrlig at Den norske Forfatterforening umiddelbart etter krigen opprettet sin egen dilettantiske domstol, kalt Æresretten, for å sette seg til doms over meningsmotstandere og utrenske kolleger med avvikende verdisyn – samtidig med at det norske rettsvesen, noe mindre dilettantisk, men like hevngjerrig, gjennomførte et strengt oppgjør med landsforrædere og medløpere av alle avskygninger, fra Quisling og Hamsun og frontkjempere og helt ned til menige, passive medlemmer av partiet NS. Det såkalte rettsoppgjøret har også sine uhyrlige sider.
            Mange forfattere ble dømt av sine likemenn i året 1945. Straffen gikk ut på inndragning av mottatte stipend og honorarer, eksklusjon av foreningen og ett eller flere års karantene, dvs forbud mot publisering. Man kan lure på hvor denne retten fikk sin myndighet fra. Svaret er antagelig: Fra det store flertall, fra seiersstemningen og hevnlysten i frigjøringens år, ofte forvekslet med folkets rettsbevissthet.
            Den unge lyrikeren André Bjerke var blant dem som ble rammet av Æresrettens bannstråle. Det skjedde for over 65 år siden og er kanskje noe vi kunne være tilbøyelige til å glemme. Men det er hans egen datter, Vilde Bjerke, som minner om saken i dagens avis (Aftenposten 20.02.). Der går hun langt i å velte skylden over på sin bestefar, Ejlert Bjerke, samtidig som hun bagatelliserer hele forbrytelsen. Den var da heller ikke særlig grov, sett med dagens øyne, altså i historieløst perspektiv.
            André og Ejlert Bjerke ble anklaget og dømt for å ha gjendiktet Runebergs epos Fänrik Ståls sägner fra midten av 1800-tallet. ”En harmløs eventyrbok,” kaller Vilde Bjerke det. Hun hevder at faren fikk en knekk for livet av denne ”riv ruskende gale” dommen: Den ”førte til at han ble alkoholiker”!
            Om dette er det såpass mye å si at jeg bare skal si litt.
Fenrik Stål er ikke en eventyrbok, og den er ikke harmløs. Det er et patriotisk heltedikt om tapre finske krigere. Selv om handlingen er lagt til tidligere tider, har verket en betydelig overføringsverdi til Finlands historiske situasjon i annen verdenskrig. Boken ble faktisk delt ut gratis til soldatene i vinterkrigen, til støtte for moralen. Vi minner nye lesere om at Finland på denne tiden var alliert med Hitler-Tyskland og i erklært krig med Sovjet. Fenrik Stål var i denne situasjonen brukbar som propaganda for krigen på Østfronten, den kunne motivere norske gutter til å verve seg som frontkjempere.
Nå er det ikke akkurat noen feltutgave det norske forlaget presenterte, det er snarere en coffetable-book for møblerte NS-hjem. Men det er klart at utgivelsen ikke er ideologisk nøytral, like lite som Stenersens forlag var ideologisk nøytralt. Parolen blant norske forfattere under krigen gikk ut på å boycotte de nasifiserte forlagene, det gjaldt selvsagt også Gunnar Stenersens forlag. Far og sønn Bjerke kan ikke ha vært uvitende om den parolen.
Gjendikternes navn er ikke oppgitt noe sted i den norske utgaven.
Det er ikke med dette sagt at far eller sønn sympatiserte med tyskerne eller NS, men det må sies, når det først bringes på bane, at de opptrådte holdningsløst. Det ble de altså straffet for, av den selvoppnevnte æresretten. Det gikk på æren løs, om ikke også helsa. Men når æren skal gjenopprettes, spørs det hvor smart det er å overlate prosedyren til en velmenende datter.

På familiebildet peker André Bjerke ut det lille landet Norge: "Her bor vi!" Dagens artikkelforfatter (i mors armer) får sin første virkelighetsorientering. Bildet er kreditert "Privat" i Aftenposten i dag.

1 kommentar:

Geir Isaxen sa...

Takk for oppklaring. Jeg har aldri hørt om 'Æresretten' før.