torsdag 17. desember 2009

Diktet minner om verden


Sånn så det ut på stasjonen i Sarajevo en dag i oktober 2001. Det gikk ingen tog. Det sto noen rustne togsett i det borteste sporet, noen av dem med kulehull og større skuddskader. Det var helt stille, selvfølgelig ingen reisende, bare de to turistene vi var (til fots) og en arbeidsløs stasjonsmester, som muligens hadde til oppgave å passe på at det ikke skjedde noe. På et språk vi strengt tatt ikke kunne forstå, men likevel oppfattet lysende klart, beklaget han krigen og verdensutviklingen og Tito og minnet om gamle dager, da togene kom inn fra Zagreb og Trieste, for ikke å glemme Beograd, Wien og Istanbul. Han kunne gråte når han tenkte på det, det så vi tydelig, og vi kunne ikke annet enn uttrykke sympati.
            Episoden var udramatisk, sett bort fra merkene etter krig i murvegger, asfalt og gamle togsett. Krigen var over, men Sarajevo var ennå på sett og vis beleiret, så lenge jernbanetrafikken var innstilt.
En udramatisk, men uforglemmelig stund på perrongen. Stillheten der. Jeg har tenkt tilbake på den mange ganger i de ni årene siden da. Og i forrige uke kom meldingen i form av en liten notis i norske aviser: Jernbanetrafikken åpnet igjen mellom Beograd og Sarajevo. Ni passasjerer på det første toget.
En av de to turistene den gangen var en kjent poet og ivrig forkjemper for alt som går på skinner (Oslo-trikken, Stockholms-toget…). Han så de samme notisene i svensk presse og limte en av dem inn i en bok han har skrevet: Diktet minner om verden. Så sendte han meg diktsamlingen med en egen collage til minne om den udramatiske, dødsens stille stasjonen i Sarajevo. Fikk den i postkassen i dag.
(Nei, dette er ikke toget. Det er trikken i Sarajevo.)
Ta vare på vennene! sier den samme poeten.

tirsdag 8. desember 2009

Ubehagelige sexopplevelser

En passasje eller to i Jonathan Littells De velvillige er nettopp kåret til årets verste sexskildring. Det er fortjent. I den ene episoden fantaserer hovedpersonen om å ta tvillingsøsteren sin bakfra på en giljotine med overhengende falløks. Episoden ender slik: "Brått gikk det for meg, et stort skjelv som tømte hele hodet slik en skje skraper ut et bløtkokt egg."

Den andre premierte episoden er mer omstendelig. Den krever egentlig et lite forkurs i gresk mytologi: "Vulvaen hennes var i høyde med ansiktet mitt. De små leppene stakk så vidt ut fra det avrundede, bleke venusberget. Dette kjønnet så på meg, spionerte på meg, som et gorgon-hode, som en ubevegelig kyklop med det ene øyet som aldri blunker. Litt etter litt trengte dette tause blikket helt inn i margen på meg. Jeg begynte å puste fortere og strakte ut hånden for å holde over det, men den så meg fortsatt og kledde meg naken (mens jeg allerede var naken fra før). Hvis jeg bare kunne få reisning igjen, tenkte jeg, så kunne jeg bruke ståpikken som en staur herdet over ild og stikke ut øyet på denne Polyfemos som gjorde meg til Ingen. Men lemmet mitt var like tregt, jeg var som lamslått. Jeg strakte armen ut og stakk langfingeren inn i dette umåtelige øyet. Hoftene rugget litt på seg, men det var alt. Jeg hadde slett ikke stukket det ut, tvert imot hadde jeg sperret det opp og frigitt blikket til øyet som ennå skjulte seg på baksiden. Da fikk jeg en idé: Jeg trakk fingeren min ut, slepte meg frem på underarmene og presset pannen mot denne vulvaen, trykket arret mitt mot hullet. Nå var det jeg som så inn på innsiden, gjennomlyste dypet av denne kroppen med mitt strålende tredje øye, mens hennes ene øye strålte over meg slik at vi blendet hverandre gjensidig; uten at jeg rørte på meg, gikk det for meg i en voldsomt sprut av hvitt lys, mens hun skrek: ”Hva er det du gjør, hva er det du gjør?” og jeg lo av full hals, sæden sprutet fortsatt i kraftige støt ut av pikken, jublende bet jeg henne i vulvaen med alle mine tenner for å slurpe henne i meg, og øynene mine åpnet seg til slutt, lyste omkring seg og så det hele."

I slike passasjer må både forfatter og oversetter velge sine ord med omhu, hvis det skal bli full uttelling. Det er skarp konkurranse i denne øvelsen.