mandag 31. januar 2011

Apokryfe grisedikt


Alf Prøysen forteller i noen enkle vers om sin første befatning med Wildenvey. Det ble en skuffelse. Han hadde ventet seg grovere saker:

Fysst fór det ei skrøne og slang gjennom bygda
om en som sku skrive så gørrfæle dikt,
hæin klistre tapeter og sang om a Eva
om leg-prædikæinter og brennvin og slikt.

Det dreier seg om et ungdomsminne, kanskje fra rundt 1930. Verset er skrevet i 1957 eller litt før. Mannen bak Musevisa var allerede den gangen, av de voksne som hadde greie på det, anerkjent som noe mer enn en barnetimeonkel. Da det skulle lages et stort festskrift til Herman Wildenvey, var det naturlig å spørre Prøysen om han ville bidra.
            Og det ville han altså. Wildenvey hadde helt sikkert betydd mye for den unge, landsens proletaren med dikterdrømmer, selv om det første møtet med hans diktning tydeligvis var en skuffelse:

Så spara vi pæing, så kjøpte vi boka,
og vårbekken gikk og var kjipin og yr,
men ingenting fæinn vi ta det som vi tenkte
og da vart vi flate, for boka var dyr.

Hva var det han hadde ventet, som han ikke fant? Mens vårbekken rant og var kjipin og yr, den også. Sto det ikke noe om Eva: Jeg så deg på stranden i dag, i en drakt som Eva en gang skal ha båret…? Jo, og dommedagspredikanter kunne han ha funnet mer om, saktens også brennvin og slikt, selv om det kan være vanskelig å bestemme innholdet i dette tillegget: og slikt. Hva er ”slikt”?
            Men først og fremst: Hva har det med tapeter å gjøre? Klistre tapeter?
            Tilfeldigvis vet vi det.
            Det er en gammel historie. Det handler om dikt som Wildenvey fraskrev seg ansvaret for, de var pornografiske og slibrige, han ville ikke ha dem heftende ved seg. Problemet var bare at de lignet, slik et uekte barn ofte ligner på sin far.
            Helt opp til våre dager har det hendt at noen i lystig lag kommer og siterer noen linjer eller hele strofer og påstår at dette er umiskjennelig Wildenvey. For eksempel dette, som jeg bare husker sluttstrofen i, men som jo også ser ut som en signatur:

… oppå piken ligger jeg
Herman Wildenvey!

Det rimer jo, så sannelig. Det med tapetklistringen kan jeg derimot utenat, det vil si uten at jeg har lest det noe sted. Det lever bare på folkemunne, og det har det trolig gjort siden det ble skapt, en gang rundt 1909. At Wildenvey offisielt fornekter det, behøver ikke bety at han ikke … I alle fall har ingen annen opphavsmann meldt seg:

Jeg drømte i natt at jeg klistret tapeter.
Jeg klistret og kostet, meter på meter!

Jeg våknet om morgenen, sulten og gnaven –
med kosten i hånden og klisteret på maven!

Dette var det altså den unge Alf Olafsen, senere kalt Prøysen, gikk glipp av. Til gjengjeld fikk han stifte bekjentskap med den egentlige, den kanoniske Wildenvey: Men takta var finfin, og den vart vi gla ti …

            Ifølge nokså obskure hjemmelsmenn skal det forefinnes et manuskript til en hel samling slike dikt, skrevet av Wildenvey eller ikke, i en bortgjemt krok av Nasjonalbiblioteket. Mye tyder på at dette er et rykte, eller ei skrøne, som Prøysen kaller det. Det finnes bevislig noen wildenveylignende dikt av denne art (”lubricae”) i omløp i utrykte medier, i forbausende liten grad gjenspeilt på nettet. Men at de virkelig er skrevet av Wildenvey og virkelig ligger deponert på Drammensveien, er mer enn tvilsomt. Til det motsatte måtte bli bevist.

4 kommentarer:

Øyvind Sæther sa...

Synd det ikke er mulig å vise noen av diktene hans på nettet, han har jo ikke vært død noe sted i nærheten av lenge nok. Og det går jo ikke akkurat å kløyve hue på moderne forfattere i to med en øks for å få fortgang i sakene, selv om det er fristende.

Totte sa...

Fra guttedagene husker jeg tekster gjengitt: På et laken lå en kvinne naken - oppå kvinnen, der lå jeg, Herman Wildenvey.

Jeg drømte en natt jeg klistret tapeter - jeg klistret tapeter meter på meter. Jeg våknet om morgenen, sulten og gnaven - med kosten i hånden og klister på maven.

Anonym sa...

En kvinne
naken
på et laken
det eneste hun har på seg
er meg
herman Wildenvey

Anonym sa...

I en seng med hvite laken
lå en kvinne splitter naken
Uten annet på enn meg
Herman Wildenvey