Wergelandshunden

Den er kommet litt i skyggen av Wergelandshesten. Alle kjenner Veslebrunen, men hvem har hørt om hunden Bella? Den er nok nevnt her og der i dikterens prosa, men har han skrevet så mye som et dikt til den? Ikke som jeg vet. Men uten at hundenavn er nevnt, er dyret tildelt en viktig rolle i det kjente dikteriske selvportrettet Mig selv: I min Hunds Øje sænker jeg mine Sorger som i en dyb Brønd...

Det finnes et eneste bilde av den, og det er ikke så lett å få øye på. Dette er et kjent portrett av Wergeland:



Ser du Bella på bildet? Den har lett for å gå i ett med frakkeskjøten. På dette utsnittet kommer den tydeligere frem:



Det fins ikke så mange gode portretter av Wergeland, derfor er dette mye brukt. Det er tegnet i 1839, antagelig i Damstredet 1, hvis det da ikke er laget etter fantasien. Det er i alle fall en arrangert komposisjon. Potteplanten i vinduet er også med i Mig selv: Min Vedbende er vokset…
Men manuskriptet dikteren har i venstre hånd på fanget, er en del av Den første sommerfugl.
Videre vil jeg bemerke at dikterens positur og ansiktsuttrykk virker utstudert. Det kan hende dikteren poserer. Men det kan også hende at kunstneren idealiserer.

Han heter J. Møller og er dansk. Det er alt jeg vet, enda jeg brukte endel tid på det i dag, søkte litt i bøker og på nett. Signaturen kan se ut som A. Möller – derfor oppgir Nasjonalbiblioteket A. Møller som opphavsmann. Men det skal være J. Ikke at jeg vet om det var Jacob eller Johannes.



Litografens navn har de også fått feil. Det var Gottlieb Louis Fehr (altså ikke G.I.Fehr) som kom til Christiania fra Berlin for å grunnlegge byens og landets første litografiske anstalt i 1821. Alt dette visste jeg ikke da jeg sto opp i dag, ved halv åtte-tiden. Litografen har satt sitt navn nederst til venstre, på linje med hundens rygg.

Så lenge vi ikke vet om Henrik og Bella satt modell for Møller, kan vi ikke vite om det var sånn bikkja til Wergeland så ut. Spiss snute, korthåret og bedende øyne: His Master’s Thoughts?
Kanskje det står noe om dette i den nye Wergeland-biografien (Odd Arvid Storsveen: Mig selv. Cappelen Damm)? Jeg har ikke fått tid til å lese den. Geir Uthaug har også skrevet en stor bok om Wergeland (Et verdensdyp av frihet, Koloritt forlag), men han er neppe opptatt av detaljer på dette nivå. Heller ikke den har jeg lest…

(Foto: Nasjonalbiblioteket)
PS: Kunstnerens og litografens initialer er heretter korrigert på Nasjonalbibliotekets sider.

Ord for kvelden

“A novel is never what it is about.“
Graham Greene

Bøker er en last

Jeg må gå helt tilbake til forrige lørdag, den første novemberdagen i år, på Vestkanttorget, det nærmeste man her i landet kommer et fransk Marché aux puces. Her går det mye i sølvtøy og krystall, nips og nerts. Bøker er et biprodukt, men her fant jeg Nils Johan Ringdals bok om norske forleggere, rettere sagt om forleggerforeningens historie, rikt illustrert og anekdotisk fortalt (i samarbeid med Terje Holtet Larsen). Alle forsøk på å prute den ned fra 150 falt til jorden. Jeg la den fra meg, prøvde å la være å kjøpe den, tok en runde på markedet, men klarte det ikke. Det er ikke rasjonelt. Jeg trenger ikke en bok om norske forleggere, jeg vet nok om dem fra før. Men bøker har mer enn bare nytteverdi. De har fetisjkarakter. Kanskje det også var litt sånn til minne om Nils Johan, som døde for bare noen uker siden.
Ikke mange hundre meter fra Vestkanttorget dukket det opp et antikvariat med opprydningskasser på fortauet. Her kan man ofte gjøre et kupp. Og sannelig, her lå Den siste skrivekaren, en legendarisk bok fra 1966, litt slitt i smussomslaget, ellers lite preget av lesning gjennom mer enn førti år. Den kostet mindre enn en pølse med lompe. Forfatteren Egil Rasmussen er en merkverdighet i norsk litteratur, og Skrivekaren er hans posthumt utgitte hovedverk. Mer kan jeg ikke si (jeg har bare lest til side 20!).
I uka som fulgte (altså uka som gikk) dukket det opp flere bøker som gjorde krav på å få bli med meg hjem, og da ble Rasmussens roman og forleggerhistorien liggende nederst. Det var salg hos Ringstrøm, og bokmarked i Ullevål hageby i regi av Lionsklubben, en årviss foreteelse. Men med den omstendelige fortellerstilen jeg har lagt meg på her, må disse referatene utstå til senere. Kortversjonen er at jeg fant flere uimotståelige skatter.

Bibliofil selvtukt

Hele mitt liv har jeg kjempet imot en hang til å samle på bøker. Dette er selvfølgelig ikke helt korrekt i alle deler: I mine første leveår var jeg opptatt med alt annet enn å bekjempe bibliofilien i meg. Den slo heller ikke ut før i femtenårsalderen, og til å begynne med så jeg ingen grunn til å bekjempe den. Jeg hadde ikke flere bøker enn jeg kunne overkomme å lese, og hylleplass var ikke noe problem. Tvert imot så det litt stakkarslig ut med de halvfylte hyllene der boksamlingen vokste med en knapp tomme i måneden. Bøker var også tynnere før.
Samlingen fikk en god start den gangen jeg vant en konkurranse i det tidstypiske kulturorganet Frisprog, en elementær quiz der det gjaldt å dra kjensel på et avsnitt fra en bok. Premien var en bunke bøker, hovedsakelig anmeldereksemplarer stemplet ”Fra Forlaget”, men også en essaysamling – I tjeneste hos ordene, het den – der forfatteren hadde skrevet en liten hilsen: ”Til Frisprogs nøtteknekker med hilsen fra Arnulf Øverland”. Dikteren skrev med sort blekk og fast, men litt kantete håndskrift.
Det kan ikke ha vært så mange som deltok jevnlig i denne konkurransen, for jeg vant også en annen gang, kort etter, og fikk en ny bunke odde bøker i posten. Dermed var jeg i gang. Dette var fosterstadiet til en typisk privat boksamling, som består av tre slags bøker: De gjennomleste. De som er lest litt i. Og de som kanskje skal leses en dag, men sannsynligvis ikke, viser det seg.
Den siste kategorien har lett for å overgå de to andre i omfang, særlig hvis samlingens eier er tilknyttet bokbransjen eller er medlem av en bokklubb med negativ opsjon (og da er hun jo tilknyttet bokbransjen, på et vis).
Jeg oppdaget tidlig at de fleste leste bøker aldri blir lest om igjen, knapt nok konsultert. Og de fleste uleste forblir nettopp det. Og jeg sa til meg selv: Ingen av disse bøkene er det noen vits i å ta vare på. Ut med dem!
Man er da radikal.
Under de store oppbrudd i livet har jeg ofte vært nødt til å praktisere en sånn radikalisme. Det ligger tusenvis av bøker igjen i mitt spor. Noen av dem savner jeg, litt sånn fantomsmerteaktig. De fleste ikke.
Og ennå har jeg ikke snakket om problemet med vakre bøker. Det får bli en annen gang. I min ungdom var jeg ubønnhørlig mot dem. Førsteutgaver av Ibsen og Lie, husker jeg særlig, pent innbundet i skinn og med gullskrift på ryggen, altså praktarbeid av en eller annen lokal bokbinder. De kunne ha pyntet opp i stuen, men jeg ville ikke ha bøker til pynt. Man er da, som sagt, ung og dum.
Nå kan jeg snakke åpent om dette. I det siste har jeg funnet noen bøker på billigsalg som får meg til å innse at boktrykkerkunsten konkurrerer med litteraturen om min gunst. Det er en legning jeg har prøvd å undertrykke. En dag må det vel ut av vitrineskapet.

Oversetterforeningen 60 år

Ærede MNO: Verborum pensitatores!

Det er min sjel en frydfull trang
å feire vår forening!
Den fyller sine seksti år
og de er fylt av mening.
Ja, det var år med kamp og strid
med forlagsfolk og Staten
og NRK: stå på, stå på!
for vederlag, ja – honorar,
normalkontrakt, forhandlingsrett
og lite grann gloire
som verdens salt til maten.

Brave og bramfrie folk har kjempet vår sak.
Jeg tenker på Eli Krog, frøken Meyer,
hvis far Ludvig var født i Åsgårdstrand
der vår forening hundre år og én mannsalder etter
avholdt flere seminarer på rad. Denne mann
eide det meste av Bygdøy allé, før krakket kom.
Ludvig Meyers private gemakker
ble senere inntatt av Amlie, Aksel, en av de brave
om ikke så bramfri, formann den femte,
slik også kongen på denne tiden var den femte Olav.
Her ser vi en sammenheng
så syltynn at den nesten ikke er til å få øye på.

Eli Krog, den jenta! Jeg skulle så gjerne ha kjent’a!
Heldigvis kjenner vi Hilde, som styrer
der Mimi styrte før. Mimi Omdal Gløersen
var og er en decent person
som bestyrte vårt kontor
samt pengesekk og kasse
hvor på masse
jo beror.
I senere års perspektiv
har også mye stått til Liv.
Og sist ankommen, høyst velkommen,
stabens høyeste befal: Ellen, general.
Og dette var damenes tale.
(Damene i personalet.
Vi kommer til Ika Kaminka forsinka tilbake)
Det er ikke slutt. Gi tål!
Og for damene: Skål!

I nitten førtiåtte, da spiseplikt og slips-
la bånd på en småborger og enn mer på en bohem,
da møttes de granngivelig på Continental!
Det står i vår annal. I etasjen! Fy fasjen!
Det var stil over stiftelsesmøtet. Der kom
Eli Krog med drabanter, tretti eller tredve,
poeter, publisister og skribenter
og der ble de forenet i oversetteriets
navn og gavn. Siden var de én forening.
Formann og hans neste ble valgt i begges glimrende fravær:
Vi nevner Gunnar Larsen – den norskeste
av alle verdens Hemingway’er – og Claes Gill, viden kjent
for alt annet enn sine oversettelser
av engelsk herregårdskrim. Etter den gang
har våre tillitsmenn vært til stede under valgene.

Det var i de år etter krigen, da Griegen ennå hersket
i det gyldendalske hus, den store Verdens-griegen,
Harald Grieg, og Sigurd Hoel, selvfølgelig,
i tiden før Hølmebakks komme.

Hine år var harde tider med hard motstand.

I Cappelen hersket – ikke et salig rot, men en usalig Groth.
Henrik Groth.
Ham visste man i hvertfall hvor man hadde, nemlig høyt
hevet over det meste.

Og så hadde man Det Beste.
Det var ikke det verste.
De betalte, i det minste.

Det ulmet liksom i Aschehougen
(Der var de lenge Tatt av vinden! Og Agatha Christia
ga salt til nista for mang en forhutla kollega)
før også dette bål slo ut i lyse luer
med et åndepust av Max Tau – senere på femtitallet, lenge etter
at Aschehoug skjenket Evig liv til Sehesteds plass
formgitt av den samme Bast hvis lille hest
i bronse deles ut til de beste blant oss –
og da vår forenings seminarister i 1979
for første gang dukket opp ved Krøderens bredder
for å la seg inspirere og åndelig inseminere –
hva møtte dem da i porten på Sole?
Jo, en fole. Et føll, se! Det eneste dyret
som rimer på pølse! Et hestebarn av samme støpning
og av samme Ørnulf Bast, en kjempe-bastian
som bare Birkelunden har maken til. Her aner vi en sammenheng
som når tusen aper skriver på hver sin skrivemaskin i seksti år:
Ikke engang da
oppstår Shakespeares samlede verker, i hvert fall ikke på norsk. Dertil må det oversettere, gjen-diktere, men de
må til gjengjeld være flinke til å ape.

[Her passer det med en skål.]

I alle disse år ble utallige anslag hamret ned
på Remington, Underwood og Olivetti, en mekanikk
drevet av skribentens egen håndkraft,
og fra tastaturet direkte inn i manus, tøddel for tøddel
på papir, for så
å bli tellet og omfangsberegnet og delt på seksten, hvoretter
honorar kom til utbetaling på nærmeste femtiøring, og manusbunken
gikk videre til vask og typograf og korrektur.
Vi husker den skepsis og vantro som møtte den glade promotor,
Aksel Amlies demonstrasjon på Sole
av et nytt maskineri som kunne tekstbehandle
og skrive ut feilfrie manus på traktorpapir
mens oversetteren tok kaffepause. Man fnøs av dette,
– som om det dannede menneske
ikke var den beste tekstbehandler! og dyrt
var utstyret, og umulig å ta med seg på hytta.

Resten er historie. Fra første manus på diskett
til O-ringen og ordbøker på nett.
Amlie hadde rett: EDB er kommet for å bli.
Resten er … stillhet: Det hamres ikke lenger.
Den smatrende lyden av dikterisk skaperkraft
er borte. I stillhet – kaum einen Hauch –
taster vi allverdens skjønn- og generell og smuss-
litteratur inn på norske tastatur.
O, bokorm. Warte nur! Snart har du sett
din siste bok i bokform.

Nu siste skål meg forestår…

Vårt virke
dette ærefulle, men ikke ærerike
erhverv
er et fag, en kunst
et yrke
som vi er yrkesstolte av – og dét
av grunner som denne forening har fremmet –
Foreningen som hever sine lemmer
mot høyere lag av innsikt i kommaregler
kinesiske tonemer og profesjonens fortjenester
av verdens beste bøker på verdens beste norsk!

Brave og bramfrie, djerve og dristige folk
har kjempet vår sak i denne forenings regi.
De har sittet i styrer, i utvalg og råd.
De har sittet i møter og stått på stands og ropt høye slagord
(nesten udannet) og iført seg ukledelige trøyer
og skaffet oss vederlag og satser og stipend
og sendt oss på kulturreiser og seminar
og budt oss inn til dekket bord med bordkort på.
Noen av dem er nevnt.

La de nevntes navn lyse og stråle
over dem alle
så ingen skal være glemt.

Og la oss skåle!

(Fremført av Alter Ego under Norsk Oversetterforenings jubileumsmiddag i Shippingklubben, lørdag 1.11.2008)