Grassato i gamle skrifter

Av bøker blir man klok, især om man leser dem med forstand. Av gamle bøker blir man særlig etterpåklok, kanskje. Skjønt, hadde jeg klart å huske halvparten av det jeg leser i gamle bøker for tiden, ville jeg snart vinne rett til å kalle meg lærd. Men som også Øverland sier, den som begraver seg i visdomsbøker, og tror at det er sannheten han søker – han søker intet og vil intet finne!

            Uansett. Noe finner man alltid. I dag, på en regnvåt og mørk søndag i november, leser jeg brev fra Otto Aubert, skrevet og sendt i 1830-årene, til et par av brødrene (han hadde opprinnelig åtte søsken) og en kusine som skjebnen hadde utpekt til å bli kvinnen i hans liv, mens hun selv ville det annerledes. Otto er altså ungkar.

            Han ble født på Kronborg – så mye har han til felles med Hamlet – og vokste opp på Akershus. Fra slott til slott, altså. Store deler av sitt yrkesliv tilbrakte han på kongens slott i Stockholm, der han underviste og oppdro de små prinsene Carl, Oscar, Gustav og August, samt lille Eugenie. Mye tyder på at han var en allsidig begavet mann med evner som aldri kom til full utfoldelse, før han døde av tæring i en alder av 29 år.

            Men noen brev fikk han skrevet. Det morsomste så lenge etterpå er de skarpe karakteristikkene av personligheter i samtiden, folk som for ettertiden gjerne er blitt stående på høy sokkel, støpt i bronse, som f.eks Schweigaard: ”Av sitt utvortes er han meget forfengelig; han kan ofte sitte mange minutter og intet bestille uten å speile seg; aldri går han speilet forbi, uten å mønstre seg deri fra topp til tå, og især bese sine deilige øyne…”

            I juni 1834 rapporterer Otto fra Wien (her er det ungkaren som kommer til orde): ”Wienerinnenes skjønnhet, som man har skrytt så meget av, er ikke verdt å snakke noe videre om; jeg kan neppe engang si, jeg har sett et virkelig smukt ansikt her ennu, og jeg går dog ordentlig på jakt efter dem. God teint og taille finner man riktignok i alminnelighet; nå, har vår Herre gitt dem det første, så har kunsten visst ofte stor andel i den siste; især er utstopning hinten ved mange på en meget støtende måte fremstikkende.”

            ”Jeg kunne skrive en hel del mere om mitt opphold her i Wien, som er en fortreffelig by, og fortjente ikke å ligge i Østerrike, men jeg vil ikke. I Wien gjorde jeg en passant sagt bekjentskap med H.C. Andersen, som er en narr, skjønt en ytterst artig og kanskje god narr…”

Her hadde jeg tenkt å stoppe for i kveld, men en episode til må med. Fra et besøk hos forfatteren og eventyrsamleren Tieck i Dresden får vi vite mer enn vi ante om denne mannens familieliv: ”Han er krum av gikt og nesten lam på det ene ben. Nær ved ham satt en fyldig og smukk kone, som kastet forlibte øyekast på ham og pliret til alt hva han sa – det var grevinne Finkenstein, som underholder ham og hans hele hus; ellers er han nok fattig. Mens han for mange år siden reiste i Italien grassatis med henne, tok hans kone i huset til en herr von Burgedorf, og skjenket Tieck ved hans hjemkomst en datter, han aldri hadde drømt om. To døtre har han, som er lærde og heslige; konen er stygg og høyst ubetydelig.”

”Reiste i Italien grassatis” – sammen var de altså grassatores. Klokere blir man ikke av gamle bøker på en søndag. Dette var fra Sofie Aubert Lindbæk: Hjemmet på Akershus.

Marie NDiaye Goncourt 2009

Det blir litt oppstyr når Goncourt-prisen offentliggjøres. Her er Marie NDiaye, rett fra Berlin der hun bor, omgitt av kulturjournalistene. Ikke for å triumfere, men hva sa jeg?

Nå er den første seleksjonen klar for årets Goncourt-pris. Er det det som heter kvartfinalen? (Jeg har nesten ikke peiling på sport.) Fjorten forfattere, fjorten romaner. Jeg kjenner bare to av forfatterne, ingen av bøkene, i hvert fall ikke personlig. I neste omgang kommer en kortere liste. Det blir vel da semifinalen? Til slutt setter juryen seg til bords og eter en overdådig lunsj, rådslår og forhandler, stemmer og ballotterer. Mye står på spill. Juryen regnes for å være kjøpt og betalt, men av så mange ulike oppdragsgivere at korrupsjonen blir utjevnet og nærmest rettferdig. Det dreier seg om prestisje og millioninntekter for så vel forlag som forfatter. Prisen selv er på noen skarve euro. Det er boksalget om å gjøre.
Jeg fikk straks en sterk fornemmelse av hvem av de fjorten som kommer til å stikke av med prisen i år. En intuitiv erkjennelse. Riktignok er det ingen ting som heter mannlig intuisjon. Det er fordi menn med intuisjon antas å besitte kvinnelige egenskaper.
Her i vår hjemlige bokbransje spiller ikke Goncourt-prisen noen særlig rolle, ser det ut til. Fjorårets vinner, Atiq Rahimi (han fra Afghanistan, han med Aske og jord), kommer snart på norsk. Tålmodighetens stein! Det blir nok ikke den nye Drageløperen.
I fjor kom riktig nok Jonathan Littells De velvillige på norsk (Goncourt i forfjor). Den solgte godt. Men det var nok ikke den franske litteraturprisens skyld. For noen år siden hadde vi den eminente Jean Echenoz med Jeg stikker (Je m’en vais). Den forsvant i den norske bokhøsten som, ja … som et gulleple i eplehøsten? Som et gullegg hos Prior? Et gullkorn i valsemølla? I hvertfall var det ikke mange som fikk øye på den. Og bedre gikk det heller ikke med Ved klaveret (Au piano) av den samme.

Gull, som ikke glimrer. En storselger i Frankrike blir ofte en flopp her hos oss. Nok et tegn på at vi ikke hører hjemme på det europeiske kontinentet. Det er Atlanterhavet som er vårt åndelige fellesmarked.
Min gamle favoritt Jean-Philippe Toussaint står på listen over de fjorten. Han får nok ikke prisen i år heller. Han debuterte med På badet, som ble en liten suksess også her i Norge, en sånn bok som det gikk frasagn om og som ble utsolgt, uten at markedsavdelingen skjønte hva som foregikk. Erlend Loe har uten å blyges erkjent sin gjeld til denne sære lille romanen, uten hvilken Naiv, super ville ha blitt en annen bok. Senere fikk vi oversatt Fotoapparatet, av samme forfatter. Det gikk visst ikke så bra. Den neste, La réticence, som jeg tror vi kalte "Motviljen", ble også oversatt, men ikke utgitt. Forlaget angret seg!
Så dårlig selger altså fransk litteratur i Norge at forlaget sparer penger på å ikke utgi den, selv etter å ha betalt rettigheter og oversettelse. Det er sikkert av samme grunn ingen norske forleggere har tort å satse på Marie NDiaye. Eller kanskje det bare er fordi man ikke vet hvordan navnet skal uttales? Det hadde det sikkert vært lurt å øve på, før turen går til Frankfurt om noen uker. Hun får årets Goncourt-pris for romanen Trois femmes puissantes, på Gallimard. Romanen om Tre mektige kvinner, skrevet av en oppsiktsvekkende, ung og nesten allerede etablert forfatter med afrikansk navn og hudfarge. Det må bli henne i år. Hvis jeg tar feil, skyldes det min kvinnelige intuisjon. La donna é mobile og kvinnelige egenskaper kan være svikefulle.

Manusarbeid

Til tross for ensomheten er det en ennå ubeskåret lykke som forener Diego og Frida, og som Frida har glede av å fremstille på bildet hun maler med tanke på Albert Bender, velgjøreren deres – et bilde i den naive stil, som tar opp igjen tegningene Frida lagde rett etter bryllupet, der hun ser så liten og så sårbar ut, faktisk ganske lik en dukke i dette antrekket med stort, fargesprakende sjal ved siden av Diego struttende i mørk dress med et par svære klamper av noen sko og med pensler og palett i hånden. Enkel lykke og oppriktig kjærlighet kommer til uttrykk i teksten Frida skriver på en banderole som bæres av en hvit due: ”Her ser dere meg, Frida Kahlo, ved siden av Diego Rivera, min elskede ektemann, jeg har malt disse portrettene i den vakre byen San Francisco, California, for vår venn Albert Bender, og det var april måned året 1931.”
(Le Clézio: Diego og Frida)

Siste hånd på manus kort tid før leveringsfristen: Korrigere småfeil, sjekke realia, rette opp misforståelser, innføre konsekvens. Lese årvåkent gjennom fra ende til annen, endelig få oversikt over helheten. Det tar hele dagen, iblant flere dager. Det er et arbeid så tilfredsstillende at det minner om en fornøyelse. Noen vil insistere på musikk til arbeidet; jeg har nok med språket.

Vannseng surkler

Nemi bekrefter Gaute Yttrings fordommer mot vannsenger. Den som ennå ligger i vannseng i året 1999, er ute.

Hva var navnet?

Om navnet Gaute strides de lærde, i hvert fall hvis jeg får lov til å regne meg blant dem. Noen navneleksika påstår det betyr ”mann fra Götaland”, evt. ”mann fra Gotland” og oppgir Gjøte og Gøte som varianter. Dem om det. Etter min mening er navnet avledet av det gode norske ordet ”gjyta”, som betyr å sprute ut og spre sin sæd, så å si i tide og utide, etter mønster av en glad laks. Det er laksens bestemmelse å få gjort denne utsprøytningen, og den kan gå gjennom ild og vann, i hvert fall kan den svømme mot strømmen og i motbakke over lange strekninger for å få oppfylt sin bestemmelse. Med Gaute Yttring er det likedan. Han har en tilsvarende trang til å spre sine ytringer. Også han er henvist til å bevege seg mot strømmen. Og selv om det er lagt opp noen kulturelle laksetrapper i det norske litterære systemet, kreves det mye energi og utholdenhet av en sliten forfatter som Gaute, før han han har oppfylt sin bestemmelse og kan si han har utgytt seg.

Rocky som Gaute Yttring

Forfatteren Gaute Yttring er på sporet av de verste konspirasjonene i norsk politikk i forrige århundre. Godt å se at han ikke er alene. Det ser ut til å være samme konspirasjon, og samme konklusjon. De burde treffe hverandre.

(Gaute Yttring er hovedperson i Delt løsning, en roman på vei ut til en bokhandel nær deg.)

(Rocky er hovedperson i en stripe av svensk opprinnelse, meget bra tilpasset norske forhold av en ellers anonym oversetter.)