For enkle sjeler

I dag har jeg vært ved Fagervann, beveget dit av et dikt som slutter slik: ”Vel hjemme. Jeg trekker meg tilbake til arbeidsværelset for å skrive ned dette så fort som mulig, før min stemning og mine tanker utsettes for forstyrrelser fra omgivelsene.”

Jan Jakob Tønseth heter en av våre merkeligste diktere. Han er vanligvis nesten ikke til å få øye på i mediemylderet. Han skriver dikt, for det meste. Saktmodig er han også av lynne.

Tittelen på den siste boka hans er det nok ikke markedsavdelingen som har funnet på: Fromme vers for enkle sjeler. Det er en ærlig tittel, men den fremmer ikke salget. Ikke mange rykker til og tenker: Heisan! Endelig en bok for sånne som meg! Og enda færre vil ta sjansen på å gi den bort til noen de ønsker å bevare et godt forhold til: Her er en bok du sikkert vil like. Den er skrevet spesielt for enkle sjeler…

Ikke mange oppfatter seg selv som en enkel sjel, det er mitt poeng. Men de tar feil. Man bør tvert imot tilstrebe å være en enkel sjel. Det er et mål i kristelig fromhetsliv å bli som barn igjen. Ikke i ånden, men altså i sjelen. Uten enkelhet i sjelen kommer du ikke inn i himmelens rike. Det står svart på hvitt.

Nå er det så som så med fromhetslivet hos den som skriver dette, altså meg. Bedre bevendt er det trolig hos Tønseth, skjønt dette vet jeg mindre om. Han kan være katolikk, for alt jeg vet. Diktene hans i denne lille samlingen har jeg lest med stille forundring og glede.

Her bruker han et versemål man sjelden møter på i norsk lyrikk. Sjelden eller aldri, tør jeg si. Og så har han sitt eget gammelmodige, eiendommelige, saktmodige språk. Men når jeg nå har sagt saktmodig to ganger, må jeg også fremheve en diskret stolthet og selvbevissthet. Her taler kanskje en enkel sjel, men en stolt og modig ånd.

Boka er så liten at du ikke skulle tro den kunne deles opp, men den består faktisk av fire deler, og den fjerde heter ”En tur i Nordmarka”. Her trekker han en linje fra Petrarcas bestigning av Mont Ventoux via Augustins Bekjennelser til sin egen oppstigning til Fagervann i samvær med en ikke navngitt person kalt Leseren, en litt tverr turkamerat. Det er, på sin sære måte, stor litteratur.

Meg tok det en time fra parkeringsplassen ved Skar til Fagervann. Mye motbakke der, men det er sjelden en diktsamling beveger meg såpass. (Jeg hadde ikke vært der før.)

Doffen

Doffen Dahls litterære talent var ikke større enn at det lett ble overgått av hans mye sterkere anlegg for dagdriveri. Romanene han begynte på, endte i beste fall som noveller. Hans planlagte livsverk, hovedverket, var ikke engang påbegynt da livet for Doffens del var omme, allerede i hans to og tredevte år. Men vittig var han, og et smittende humør erstattet den objektive kredittverdigheten; han fikk alltid bommet nok til livets omtrentlige opphold. Selv hans siste reise, som gikk til England, der han døde, var finansiert av en mesén.
I likhet med Johan Herman Wessel var han fra Vestby. Han ingen ting bestille gad, han heller. Noen kalte ham en plattenslager. (Hvorfor er det ordet på vei ut av bruk? Er det fordi det ikke fins skikkelige plattenslagere lenger? Spørsmålet kan bli stående på vent.) Han fornærmer min intelligens! skal Ibsen ha sagt. Vel, så er han i det minste omtalt av Ibsen.
Jeg kom til å tenke på Gustav Adolf Dahl (1855-87) i forbindelse med den stigende gru som melder seg når boka går i trykken og ingen vei er tilbake, og ingen vei utenom: Romanen kan ikke bli bedre eller annerledes, og mens den litterære dommedag rykker nærmere, ligger teksten i et limbo, der den saktens kan angre, men ikke omvende seg. For sent, for sent! Det tar minst tre måneder, kanskje mer, så blåses det i noen trompeter, og så svarer noen basuner fra den andre siden, og i midten ligger forfatteren som det gamle Jeriko, beskyttet av selvironiens smuldrende forsvarsverker.
Romanen handler for en stor del om en middels begavet forfatter. Perfide kritikere kan sikkert få seg til å spørre om det er et selvportrett. Andre, ikke fullt så perfide, kan komme til å stønne over enda en roman med en (mislykket) forfatter i hovedrollen. Men er det egentlig så mange av dem? Rams opp! kan jeg si, og du skal se de får problemer. Det er, når det kommer til stykket, ikke så mange som man kanskje skulle tro. Altså romaner om forfatter som ikke finner seg til rette i samfunnet, men heller ikke kompenserer med å lykkes i litteraturen. Det er langt flere av dem i virkeligheten! Altså forfattere, som ikke helt lykkes og trives. Det kan jeg påvise. Eller påpeke. I hvert fall nevne for dem.
Jeg har utgitt roman før, men ikke så ofte at jeg har rutine på det. Mottagelsen har vært nådig, stort sett, iblant nesten forbløffende positiv. Men siden sist er verden blitt mye råere. Hvem skal ut? Hvem skal pipes ut? Hvem skal filmes i nærbilde mens han ikke får Brageprisen?
Vel, kan du si, så ble han i det minste filmet.
Min romanperson var tenkt som en ren karikatur. Så ble han en karakter. Ikke bare sympatisk, men han forsvarte seg godt. Det var ikke fritt for at jeg begynte å sette pris på fyren. Jeg kalte ham Gaute Yttring, og det navnet levde han godt opp til. Hvis noen antyder at han er mitt speilbilde, eller selvbilde, skal jeg peke på Doffen Dahl.
Forut for Hans Jæger: Doffen Dahl. Bohemforfatterens urbilde. Verden er full av etterligninger.

En Zola fra Sauda

Kjartan Fløgstad er en så solid og seriøs forfatter at han fortjener litt oppmerksomhet, og han kan vel ikke egentlig klage. Selvfølgelig, man kan alltid ønske seg mer, men sant å si har han i årenes løp fått ganske mye. Nå også i Frankrike. Norsk litteratur har en høy stjerne, relativt, særlig i relasjon til folketallet, på det franske litterære firmamentet. Den tid er fjern da franske mediers stjerneformidler av litteratur, Bernard Pivot, stakk opp en avvergende hånd og sa: Kom ikke trekkende med enda en norsk romanforfatter!
Jeg husker det godt. Jeg satt og så på tv en fredag kveld for noen år siden, før Berlinmuren falt, så vidt jeg husker, uten sammenheng forøvrig. Apostrophes var et mye sett samtaleprogram om nye bøker, og Pivot var uforlignelig programleder i en årrekke. Uforlignelig, nettopp, for da Brikt Jensen forsøkte å imitere konseptet på NRK, skjønte man at forskjellen mellom Brikt og Pivot var som mellom snakke og lytte. Bernard Pivot fikk forfatterne i tale, Brikt Jensen snakket dem i senk. En talefør nordmann er en bergenser, mens en lydhør franskmann er et unikum. Og Pivot var lydhør. Det eneste han ikke ville høre om, var enda en skrivende nordmann.
Siden da har norsk litteratur satt seg i respekt, og mye er blitt oversatt til fransk, nå også Fløgstads siste: Grand Manila. Oversatt fra néo-norvégien av Céline Romand-Monnier (hvor har hun lært nynorsk?) og utgitt på Stock, et av de største forlagene i Frankrike, i serien ”Cosmopolite”. På tide med en omvei innom det nynorske, står det i magasinet Lire. Er man kosmopolitt, hører nynorsken med.
Tidligere er temmelig smale bøker av samme forfatter utgitt på fransk, får vi opplyst, blant annet Vegen til Eldorado (Fotnote: Dette viser seg underveis å være romanen Dalen Portland. Jeg tok det i farten for å være en essaysamling om arbeiderklassens forhold til repertoaret på Eldorado kino. Min feil.) og Pyramiden (som er en smal sak. Her tar jeg ikke feil.). Men Grand Manila er en større roman, 450 sider, et løft (for oversetter og utgiver, dog solgt for € 22,50, omtrent halvparten av bokprisen i gamlelandet). Og anmelderen ser Fløgstad som ”en slags skandinavisk Zola”.
Det er en karakteristikk, men også en kompliment. Ikke alle er en slags Zola, i franske kritikeres øyne. Det er den type bokomtale som gir lyst til å skaffe boka og lese den. Velvillig og imøtekommende, og selvsagt ikke utfyllende, men pirrende nysgjerrigheten. ”En storartet dokumentarisk roman der forfatterens barndoms bygd fremstår under et diadem av skyer, som han skriver så levende om at de fremstår som egne bipersoner i romanen,” sier signaturen A.C. Trolig identisk med André Clavel, selv en kosmopolittisk orientert litterat.
Et diadem av skyer over Sauda. Jeg er selv fra en ganske annen kant av landet, men disse skyene fikk jeg lyst til å lese mer om. På neo-norsk.
(Klikk på bildet så blir det leselig!)

Prestens fjes

Slik så Jens J. Jansen ut når han tok på seg penklærne. Jeg legger ut bildet her for å vitne om at jeg har skaffet meg skanner.

Trosorganet

Jeg slutter ikke å forundres over den Guds mann Jansen. Spørsmålet var, opprinnelig, om menneskenes hjerter forandrer seg over tid. Svaret har latt vente på seg, for hele problemstillingen er havnet i skyggen av forundringen over denne intelligente, beleste og barnlige sjel som tror på både Gud og vitenskapen, Peter og Paulus, religionen og fornuften. For hundre år siden skrev han dette, apropos tjenernes overordentlige betydning i samfunnet: ”Tænk dem borte. Hvilke Vanskeligheder blev der ikke, selv for os som har flinke Hustruer. Hvem skulde vaske Gulvene, hvem skulde hjælpe os med Barna, hvem skulde staa op i Kulden og varme vore Værelser, hvem skulde bære Ved og Kul og Cokes?”
Det ser ikke ut til å kunne tenkes noe svar på disse spørsmålene. Uten tjenere ville gulvene gro igjen av skitt, værelsene bli stående uoppvarmet, og barna ville ikke engang lære sitt fadervår: ”Gaar der ikke Mænd og Kvinder blant os, som af Barnepigen lærte at bede sit Fadervor og at elske Jesus?”
Her ledes jeg inn på en tanke om at mange barn i mellomtiden har vokst opp uten barnepike, uten fadervår og uten innlært kjærlighet til Jesus, og at dette kanskje bidrar til å endre menneskenes hjerter i det lange eller middels lange løp? Men det spørs hva vi mener med hjerter. Vi skulle ha bestemt en definisjon for lenge siden, selvfølgelig. Nå er det liksom for sent. Men for nå å gripe fatt i sedeligheten: Til alle tider har menneskene begjært hverandre i sine hjerter, og annerledes var det ikke i Varteig, der vår mann, presten, forsøkte å få bukt med uvesenet, og klarte det.
”Usedeligheten ligger som en stor bøyg over by og bygd. Den skikk at den legemlige hengivelse skal skje før bryllupet, er mangesteds så sterk at man nesten kan si at dette er den gjengse form for forlovelse.” – Men det året Jansen bestemte seg for å ta et oppgjør med synden og holde en brennende preken, ble det nok slutt på natteløperiet, men også på giftermålene. Ingen i Varteig giftet seg lenger. Unge folk skjønte ikke hvordan de skulle bli forlovet, hvis den gamle, velprøvde måten plutselig var forbudt. Dette forteller presten med en snev av humor og selvironi, men hvordan det igjen ble skikk på sakene i Varteig, slik at menneskeslekten også der i bygda kunne føres videre, holder han inne med.
Jansen var en moderne prest, en kunstnersjel som tok seg helt ut i sine prekener, som han fremførte uten manus. Da det ble aktuelt å utgi prekenene hans i bokform, måtte han engasjere stenograf. Etter gudstjenesten lå han rett ut, døden nær av nervøs overanstrengelse. Han led av noe ingen lider av lenger, nemlig nevrasteni. Men preknene hans ble populære. Kontroversielle var de også. Forut for sin tid, bakut for vår.
Som vitenskapelig interessert, opptatt av psykologi, arv og miljø, og evolusjon, mener han det må finnes et trosorgan i mennesket, en egen sjelelig funksjon som muliggjør et gudsforhold, også kalt en tro, i tillegg til, eller kanskje på tross av all fornuft. Her i boka utdyper han ikke denne teorien. Men det er mye som tyder på at dette organet må oppøves fra tidlig barndom og gjerne holdes ved like ved trening, som musklenes spenst og styrke. Aftenbønn, bordbønn, kirkegang og andakt vil da være adekvate treningsformer, og listen er ikke utfyllende. Faste, askese og flagellasjon er ekstremsporten her, for ikke å glemme selvmordsattentater med paradiset som endemål.
Her forekommer det meg at vi er inne på et aspekt ved menneskenes hjerter. Tilbake til Sigrid Undset. Jansens trosorgan, om det noensinne har eksistert, må være blant de siste hundre års mest degenererte organer. Det er like før vi har motbevist Undsets merkverdig klossete tese om hjerter og aldeles intet til alle tider. Men se om det ikke straks kommer tilflyttende langveisfra nye hjerter med svulmende trosorganer, liksom for å fylle tomrommet.
Det neste århundre blir religiøst, eller ingenting! skal André Malraux ha sagt. Det har vist seg vanskelig å påvise hvor eller når han sa det. Men i alle fall. Det er dette århundret han mente. Religiøst nok i massevis allerede, etter min smak.