søndag 2. november 2008

Oversetterforeningen 60 år

Ærede MNO: Verborum pensitatores!

Det er min sjel en frydfull trang
å feire vår forening!
Den fyller sine seksti år
og de er fylt av mening.
Ja, det var år med kamp og strid
med forlagsfolk og Staten
og NRK: stå på, stå på!
for vederlag, ja – honorar,
normalkontrakt, forhandlingsrett
og lite grann gloire
som verdens salt til maten.

Brave og bramfrie folk har kjempet vår sak.
Jeg tenker på Eli Krog, frøken Meyer,
hvis far Ludvig var født i Åsgårdstrand
der vår forening hundre år og én mannsalder etter
avholdt flere seminarer på rad. Denne mann
eide det meste av Bygdøy allé, før krakket kom.
Ludvig Meyers private gemakker
ble senere inntatt av Amlie, Aksel, en av de brave
om ikke så bramfri, formann den femte,
slik også kongen på denne tiden var den femte Olav.
Her ser vi en sammenheng
så syltynn at den nesten ikke er til å få øye på.

Eli Krog, den jenta! Jeg skulle så gjerne ha kjent’a!
Heldigvis kjenner vi Hilde, som styrer
der Mimi styrte før. Mimi Omdal Gløersen
var og er en decent person
som bestyrte vårt kontor
samt pengesekk og kasse
hvor på masse
jo beror.
I senere års perspektiv
har også mye stått til Liv.
Og sist ankommen, høyst velkommen,
stabens høyeste befal: Ellen, general.
Og dette var damenes tale.
(Damene i personalet.
Vi kommer til Ika Kaminka forsinka tilbake)
Det er ikke slutt. Gi tål!
Og for damene: Skål!

I nitten førtiåtte, da spiseplikt og slips-
la bånd på en småborger og enn mer på en bohem,
da møttes de granngivelig på Continental!
Det står i vår annal. I etasjen! Fy fasjen!
Det var stil over stiftelsesmøtet. Der kom
Eli Krog med drabanter, tretti eller tredve,
poeter, publisister og skribenter
og der ble de forenet i oversetteriets
navn og gavn. Siden var de én forening.
Formann og hans neste ble valgt i begges glimrende fravær:
Vi nevner Gunnar Larsen – den norskeste
av alle verdens Hemingway’er – og Claes Gill, viden kjent
for alt annet enn sine oversettelser
av engelsk herregårdskrim. Etter den gang
har våre tillitsmenn vært til stede under valgene.

Det var i de år etter krigen, da Griegen ennå hersket
i det gyldendalske hus, den store Verdens-griegen,
Harald Grieg, og Sigurd Hoel, selvfølgelig,
i tiden før Hølmebakks komme.

Hine år var harde tider med hard motstand.

I Cappelen hersket – ikke et salig rot, men en usalig Groth.
Henrik Groth.
Ham visste man i hvertfall hvor man hadde, nemlig høyt
hevet over det meste.

Og så hadde man Det Beste.
Det var ikke det verste.
De betalte, i det minste.

Det ulmet liksom i Aschehougen
(Der var de lenge Tatt av vinden! Og Agatha Christia
ga salt til nista for mang en forhutla kollega)
før også dette bål slo ut i lyse luer
med et åndepust av Max Tau – senere på femtitallet, lenge etter
at Aschehoug skjenket Evig liv til Sehesteds plass
formgitt av den samme Bast hvis lille hest
i bronse deles ut til de beste blant oss –
og da vår forenings seminarister i 1979
for første gang dukket opp ved Krøderens bredder
for å la seg inspirere og åndelig inseminere –
hva møtte dem da i porten på Sole?
Jo, en fole. Et føll, se! Det eneste dyret
som rimer på pølse! Et hestebarn av samme støpning
og av samme Ørnulf Bast, en kjempe-bastian
som bare Birkelunden har maken til. Her aner vi en sammenheng
som når tusen aper skriver på hver sin skrivemaskin i seksti år:
Ikke engang da
oppstår Shakespeares samlede verker, i hvert fall ikke på norsk. Dertil må det oversettere, gjen-diktere, men de
må til gjengjeld være flinke til å ape.

[Her passer det med en skål.]

I alle disse år ble utallige anslag hamret ned
på Remington, Underwood og Olivetti, en mekanikk
drevet av skribentens egen håndkraft,
og fra tastaturet direkte inn i manus, tøddel for tøddel
på papir, for så
å bli tellet og omfangsberegnet og delt på seksten, hvoretter
honorar kom til utbetaling på nærmeste femtiøring, og manusbunken
gikk videre til vask og typograf og korrektur.
Vi husker den skepsis og vantro som møtte den glade promotor,
Aksel Amlies demonstrasjon på Sole
av et nytt maskineri som kunne tekstbehandle
og skrive ut feilfrie manus på traktorpapir
mens oversetteren tok kaffepause. Man fnøs av dette,
– som om det dannede menneske
ikke var den beste tekstbehandler! og dyrt
var utstyret, og umulig å ta med seg på hytta.

Resten er historie. Fra første manus på diskett
til O-ringen og ordbøker på nett.
Amlie hadde rett: EDB er kommet for å bli.
Resten er … stillhet: Det hamres ikke lenger.
Den smatrende lyden av dikterisk skaperkraft
er borte. I stillhet – kaum einen Hauch
taster vi allverdens skjønn- og generell og smuss-
litteratur inn på norske tastatur.
O, bokorm. Warte nur! Snart har du sett
din siste bok i bokform.

Nu siste skål meg forestår…

Vårt virke
dette ærefulle, men ikke ærerike
erhverv
er et fag, en kunst
et yrke
som vi er yrkesstolte av – og dét
av grunner som denne forening har fremmet –
Foreningen som hever sine lemmer
mot høyere lag av innsikt i kommaregler
kinesiske tonemer og profesjonens fortjenester
av verdens beste bøker på verdens beste norsk!

Brave og bramfrie, djerve og dristige folk
har kjempet vår sak i denne forenings regi.
De har sittet i styrer, i utvalg og råd.
De har sittet i møter og stått på stands og ropt høye slagord
(nesten udannet) og iført seg ukledelige trøyer
og skaffet oss vederlag og satser og stipend
og sendt oss på kulturreiser og seminar
og budt oss inn til dekket bord med bordkort på.
Noen av dem er nevnt.

La de nevntes navn lyse og stråle
over dem alle
så ingen skal være glemt.

Og la oss skåle!

(Fremført av Alter Ego under Norsk Oversetterforenings jubileumsmiddag i Shippingklubben, lørdag 1.11.2008)

2 kommentarer:

Tehme Melck sa...

Hva betyr "verborum pensitatores"?
NB: Det er en skrivefeil i etternavnet til Agatha Christie.

Cyno Grassator sa...

Skrivefeilen er for at det skal rime litt bedre med "nista" ;-)

Og det betyr: "De som veier sine ord" - det må jo oversetterne gjøre.