Denne trangen til å sende flaskepost: Den dukker opp på en øde øy, der den skibbrudne ikke har noen å snakke med. Whiskyen har han drukket opp, men tomflasken kan bli et kommuniksjonsmiddel. Med stor nennsomhet får han løsnet etiketten, slik at han kan bruke baksiden som brevpapir. Skriveredskap er det verre med. En forkullet trepinne får gjøre nytten. Så, når alt er klart, det forferdelige spørsmålet: Hva skal han skrive? Og hvem skriver han for, egentlig?
”Her skinner solen og bølgene slår mot stranden. Jeg savner barbersakene mine…”
Mer ble det ikke plass til. Han angrer med det samme. Han skulle heller ha brukt den tilmålte plassen til å bestille mer skrivepapir. Og hvem bryr seg om stemningsrapporter fra en øde øy? Men deadline nærmer seg, havstrømmen snur med fullmånen, det gjelder å få budskapet av gårde med nordgående tidevann. Plask!
Vel, vel. No man is an island.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar