Bibliofil selvtukt

Hele mitt liv har jeg kjempet imot en hang til å samle på bøker. Dette er selvfølgelig ikke helt korrekt i alle deler: I mine første leveår var jeg opptatt med alt annet enn å bekjempe bibliofilien i meg. Den slo heller ikke ut før i femtenårsalderen, og til å begynne med så jeg ingen grunn til å bekjempe den. Jeg hadde ikke flere bøker enn jeg kunne overkomme å lese, og hylleplass var ikke noe problem. Tvert imot så det litt stakkarslig ut med de halvfylte hyllene der boksamlingen vokste med en knapp tomme i måneden. Bøker var også tynnere før.
Samlingen fikk en god start den gangen jeg vant en konkurranse i det tidstypiske kulturorganet Frisprog, en elementær quiz der det gjaldt å dra kjensel på et avsnitt fra en bok. Premien var en bunke bøker, hovedsakelig anmeldereksemplarer stemplet ”Fra Forlaget”, men også en essaysamling – I tjeneste hos ordene, het den – der forfatteren hadde skrevet en liten hilsen: ”Til Frisprogs nøtteknekker med hilsen fra Arnulf Øverland”. Dikteren skrev med sort blekk og fast, men litt kantete håndskrift.
Det kan ikke ha vært så mange som deltok jevnlig i denne konkurransen, for jeg vant også en annen gang, kort etter, og fikk en ny bunke odde bøker i posten. Dermed var jeg i gang. Dette var fosterstadiet til en typisk privat boksamling, som består av tre slags bøker: De gjennomleste. De som er lest litt i. Og de som kanskje skal leses en dag, men sannsynligvis ikke, viser det seg.
Den siste kategorien har lett for å overgå de to andre i omfang, særlig hvis samlingens eier er tilknyttet bokbransjen eller er medlem av en bokklubb med negativ opsjon (og da er hun jo tilknyttet bokbransjen, på et vis).
Jeg oppdaget tidlig at de fleste leste bøker aldri blir lest om igjen, knapt nok konsultert. Og de fleste uleste forblir nettopp det. Og jeg sa til meg selv: Ingen av disse bøkene er det noen vits i å ta vare på. Ut med dem!
Man er da radikal.
Under de store oppbrudd i livet har jeg ofte vært nødt til å praktisere en sånn radikalisme. Det ligger tusenvis av bøker igjen i mitt spor. Noen av dem savner jeg, litt sånn fantomsmerteaktig. De fleste ikke.
Og ennå har jeg ikke snakket om problemet med vakre bøker. Det får bli en annen gang. I min ungdom var jeg ubønnhørlig mot dem. Førsteutgaver av Ibsen og Lie, husker jeg særlig, pent innbundet i skinn og med gullskrift på ryggen, altså praktarbeid av en eller annen lokal bokbinder. De kunne ha pyntet opp i stuen, men jeg ville ikke ha bøker til pynt. Man er da, som sagt, ung og dum.
Nå kan jeg snakke åpent om dette. I det siste har jeg funnet noen bøker på billigsalg som får meg til å innse at boktrykkerkunsten konkurrerer med litteraturen om min gunst. Det er en legning jeg har prøvd å undertrykke. En dag må det vel ut av vitrineskapet.