Bøker er en last

Jeg må gå helt tilbake til forrige lørdag, den første novemberdagen i år, på Vestkanttorget, det nærmeste man her i landet kommer et fransk Marché aux puces. Her går det mye i sølvtøy og krystall, nips og nerts. Bøker er et biprodukt, men her fant jeg Nils Johan Ringdals bok om norske forleggere, rettere sagt om forleggerforeningens historie, rikt illustrert og anekdotisk fortalt (i samarbeid med Terje Holtet Larsen). Alle forsøk på å prute den ned fra 150 falt til jorden. Jeg la den fra meg, prøvde å la være å kjøpe den, tok en runde på markedet, men klarte det ikke. Det er ikke rasjonelt. Jeg trenger ikke en bok om norske forleggere, jeg vet nok om dem fra før. Men bøker har mer enn bare nytteverdi. De har fetisjkarakter. Kanskje det også var litt sånn til minne om Nils Johan, som døde for bare noen uker siden.
Ikke mange hundre meter fra Vestkanttorget dukket det opp et antikvariat med opprydningskasser på fortauet. Her kan man ofte gjøre et kupp. Og sannelig, her lå Den siste skrivekaren, en legendarisk bok fra 1966, litt slitt i smussomslaget, ellers lite preget av lesning gjennom mer enn førti år. Den kostet mindre enn en pølse med lompe. Forfatteren Egil Rasmussen er en merkverdighet i norsk litteratur, og Skrivekaren er hans posthumt utgitte hovedverk. Mer kan jeg ikke si (jeg har bare lest til side 20!).
I uka som fulgte (altså uka som gikk) dukket det opp flere bøker som gjorde krav på å få bli med meg hjem, og da ble Rasmussens roman og forleggerhistorien liggende nederst. Det var salg hos Ringstrøm, og bokmarked i Ullevål hageby i regi av Lionsklubben, en årviss foreteelse. Men med den omstendelige fortellerstilen jeg har lagt meg på her, må disse referatene utstå til senere. Kortversjonen er at jeg fant flere uimotståelige skatter.