Enquete 69

Arnfinn Haram døde søndag. Han segnet om over sykkelstyret i Nordmarka, en uvanlig dødsmåte for en munk av dominikanernes orden, vil jeg tro. Jeg kjente ham ikke. Han hadde fast kronikkplass i Klassekampen, dette åndelig utrettelig søkende organ. Det hendte jeg leste det han skrev, eller noe av det. Hans tankeverden sto meg forholdsvis fjernt.

Den unge Arnfinn Haram vekslet jeg noen ord med. Han var elev ved Tønsberg Gymnas, estetisk linje. Hybelboende, langveisfra. Han så ut som en alvorsmann allerede den gangen og gikk kledd som en velkledd, voksen mann. Et velpleid lite skjegg hadde han også. Rødbrunt, om jeg ikke husker feil. Han snakket som en foredragsholder i radioen, altså sunnmørsk og ettertenksomt. Og så hadde han seriøse briller.

En gang intervjuet jeg ham. Det har iblant gledet meg å tenke at det trolig var paterens første fremtreden i offentligheten. Artikkelen fylte en helside i Tønsbergs Blads gamle avisformat. Unge Haram og åtte andre tønsbergensere med fremtiden foran seg uttalte seg om høstens bøker, dagens lyrikk, moderne billedkunst og musikk.

Ingen ubetydelig journalistisk bragd, var lenge min mening om dette oppslaget. Til mitt forsvar må jeg anføre alderen: Jeg var yngre enn gymnasiasten Haram.

Dette var den 21. mars 1969. Man snakket om Finn Alnæs, Arne Nordheim, Harald Sverdrup, Jan Erik Vold og ikke minst Stein Mehren. Den unge Haram satte Mehren høyest av alle. Morsomt nok i ettertid å se at han allerede da stilte Vold og Mehren opp som de motpoler de senere aldri har opphørt å være.

Fred og intet annet enn fred skal være med Arnfinn Harams minne. Han fulgte sin egen forunderlige vei og kom til å spille en markant rolle i offentligheten, men nei, jeg skal ikke skrive nekrologen her.

Jeg står snart på flyttefot og må tenke på å begynne å rydde. Beskikke mitt hus, som pateren muligens ville sagt. Slik var det at jeg for noen dager siden – flere dager før det katolske dødsfallet i Nordmarka – kom over et gulnet avisutklipp fra 1969. Min journalistiske ungdoms bragd! Her var den fremtidige pateren. En annen, fremtidig kulturredaktør i Bergen. En tredje, poesiekspert i P2. En hyggepianist og finansgeni i samme person. Minst to fremtidige veierlendinger. En tenksom gutt som døde ung: Rolf Gulliksen. Ham traff jeg igjen en gang på et møte i Norsk Oversetterforening, men så var han plutselig borte.

Hold deg for all del i live! formaner Arne Ruste. Han fylte 70 før i år og utgir Samlede dikt på Tiden. Det er et godt råd. Men vi må jo ta oss lov til å sykle i Nordmarka.

Bildet

Under en opprydding på harddisken i dag fant jeg dette (fra februar 2006):

Det er et lite bilde som har beredt meg glede de siste dagene, etter at jeg erhvervet det på loppemarked sist lørdag, for tre dager siden.

Det er rart med det lille bildet, hvordan det er i stand til å fylle min ellers nitriste tilværelse, nei, ikke fylle, men tilføre – jeg prøver igjen: hvordan dette lille bildet er i stand til å tilføre min ellers nitiriste tilværelse en snert av glede, triumf.

Det er et motiv fra Åsgårdstrand. Min første tanke da jeg tok opp dette bildet og så på det, og fikk se de grønne fargene, og bynavnet skrevet så forfengelig med aa: Aasgaardstrand – min første tanke var at det kunne være Bjørn Willy.

Men så var datoen 15.07.94. Min gamle venn Bjørn Willy Mortensen døde før denne dato, og flyttet fra Åsgårdstrand enda før det. Jeg vet at han holdt akademi for en begavet elev, som senere har gjort seg gjeldende, jeg har sett ham utstilt på Sand-galleriet på Grünerløkka. I min fortsatte dumhet tenkte jeg det kunne være ham, og i så fall: ville jeg kjøpe det? Ikke et ondt ord om Ragnar Almén, men jeg var ikke innstilt på å investere i verker av Almén. Ikke til den pris bilder går for i gallerier og rammebutikker.

Nærmere ettersyn og noe nærmere ettertanke – hvor treg går det an å bli? Se på motivet, først og fremst: fiskerhus, skipperhus, åpne marker, dette finnes ikke lenger i 1994. Se på teknikken: ikke engang Almén tegner slik i 1990-årene. Det minner om Snorre-illustrasjonene. Det er selvfølgelig over hundre år gammelt.

Det kan være ti ganger femten centimeter, det er ikke stort, men det gir meg glede. Det er pent innrammet. Fettflekkene på glasset blir borte i vask.

Hva er denne gleden?

Jeg tror bildet er mye mer verdt enn det jeg betalte for det. Denne antagelsen er nok til å varme mitt hjerte.

Jeg går og tenker på dette lille bildet som ingen andre vet om, som om jeg hadde fått meg en hemmelig kjæreste.

Bildet er typisk skåret ut fra kunstnerens skisseblokk, han har datert, men ikke signert. Noen har tatt bryet med å ramme inn, sette under passepartout. Noen har likevel ikke skjønt. Noen har, uforvarende, gitt bildet til Bolteløkka skolekorps.

Jeg tipper på Hans Heyerdahl, men ser ikke bort fra Christian Krogh. Det høye kunstneriske nivå – nei, jeg prøver igjen: det er et dritfint lite bilde. [...]

Senere tilføyelse (2012): Holmboe. Det er mitt siste tips. Thorolf Holmboe lå i Åsgårdstrand og malte, han også. I mellomtiden er jeg blitt vant til å eie denne lille tegningen, og livet er på den annen side, på alle måter, mindre nitrist. Bildet har jeg ennå, enten det er Holmboe eller Heyerdahl.

(Bildet til høyre: Samme hus sett fra innland. Holmboe.)

Liv og helse. Mest liv

Knut Steen hadde et så merkelig utseende og så egenartet diksjon og stemmeleie, for ikke å snakke om den hikstende latteren, at han ofte ble nektet servering allerede før han hadde fått noe å drikke. ”Nei, De har fått nok!” fikk han høre, om han så var klinisk edru.

Jens Bjørneboe så heller ikke helt frisk og opplagt ut bestandig. En gang de to skulle besøke Hans Jørgen Toming i et boligkompleks på Montebello, kom de i skade for å ringe på feil dør. Mannen som åpnet for dem, het doktor Nitter. Han så fra den ene til den andre av de to herrene og ristet på hodet: Nei, dere må komme inn og få dere en kur!

Doktor Nitter hadde funnet opp en slags styrkedrikk, en kur som han i sine lyseste stunder mente kunne helbrede kreft – eller i hvert fall forlenge kreftpasientenes liv. Kuren var mildt sagt omstridt. Aasmund Brynildsen var blant dem som trodde på Nitterkuren. Om det bidro til å forlenge livet hans, kan vi ikke vite, men det så i hvert fall ut til å gi pasienten styrke i kampen mot sykdommen. Om det hjalp noe på dagsformen til Bjørneboe og Steen, vites heller ikke. De fikk hvert sitt krus av det grumsete brygget hos doktor Nitter, før de fant veien til Toming.

Jeg nevner det mest bare for å ha nevnt Hans Jørgen, Bokklubbens hoveddesigner i mange år. Han lagde bokdesign og reklamemateriell og tjente uhorvelig med penger. Han var et festmenneske og trivdes godt i Vestfoldmiljøet. Hans Jørgen var dansk, og hans kone Beth var enda danskere. Det var umulig å forstå hva hun sa. De levde et sterkt og faenivoldsk liv. De var et berikende tilskudd til Vestfoldmiljøet, så lenge det varte.

Men den store bokkunstneren i Vestfold, det var Hans Gerhard Sørensen. Grafiker i ordets videste forstand: Han behersket boktrykkerkunsten, tresnittet og xylografiet – altså den krevende kunsten å skjære bilder i spesielt hard endeved. Han var barnefødt i Melsomvik i Stokke, og der bodde han hele sitt liv. Gift med en kunstner var han også. Hun het Brit Sørensen og var en ikke ubetydelig billedhugger. Jeg opplevde henne som noe mindre imøtekommende, i kontrast til den hjerteligheten Hans Gerhard utstrålte. Jeg tror kanskje hun gikk inn i rollen som den skeptiske kunstnerhustru som må prøve å holde mannen unna dårlige venner. Det var den rollen Magnhild Børli tolket og overspilte på sin måte.

Hans Gerhard var som en figur i en middelalderroman av Victor Hugo. Han hadde pukkelrygg og var skjev og lut – som sett gjennom en virvel i ruten, som Hamsun sier. Og så hadde han et så lurt smil. Han kunne på en måte se ganske diabolsk ut. Men i virkeligheten var han alt annet. Arbeidet adler mannen, og Hans Gerhard arbeidet intenst. Han var en edel sjel.

Vestfold Sisters

Gunnar Bull Gundersen bodde egentlig på Nadderud i Bærum, men hadde fått seg en rødmalt dikterstue på et jorde langt inne i skogen i Ramnes. Hjemme i Bærum hadde han en vakker kone og to søte, små døtre, og han pendlet nok stadig mellom hjemmet og dikterstuen, slik hans hjerte pendlet mellom det faste og kjære på Nadderudjordet og det frie og fristende livet i kjærleiksfylket Vestfold. Den rødmalte dikterstuen i Ramnes ble mer og mer innrettet som helårsbolig. Den ble basen i hans rastløse liv. Han samlet mange av kortprosastykkene sine i en liten bok han kalte nettopp: Fortellinger fra et rastløst liv. Skal man lese bare én bok av Bull Gundersen, bør man ta denne.

Gunnar var forfatter. Men før det hadde han vært sjømann. Han seilte ut som ganske ung og skrev senere en sår liten bok om en førstereisgutt som det gikk ille med i livet. Boken het Martin. Den vakte stor debatt om førstereisgutters lavalder – dette var en tid da mange norske gutter dro til sjøs rett etter folkeskolen og fikk møte den store verden der ute, som jo var full av synd og fristelser. Martin ble brukt som argument av moralistene som ville skåne de altfor unge og ubefestede guttesinn. I tillegg innbrakte den forfatteren Kritikerprisen for 1959.

Den samme prisen hadde Harald Sverdrup fått året før. De to ble venner under den svært fuktige feiringen av Gunnars kritikerpris.

Harald påsto han aldri senere hadde hatt gleden av å se Gunnar så full som han ble den kvelden. Og det stemmer nok. Gunnar hadde noen drabelige fylliker som Aksel Sandemose og Jack London blant sine forbilder, og kunne selv se ut som en av dem, men i virkeligheten var han forsiktig. Han beholdt kontrollen. I motsetning til Harald, som veldig gjerne drakk seg fra sans og samling når det passet seg sånn. Det var en del av Haralds eksistensielle og kunstneriske program. Man måtte kle av seg den lette drakten av sivilisasjon og dannelse og få frem den ærlige råskapen i seg. Gunnar var ikke helt med på dette programmet. Han ville av forskjellige grunner beholde kontrollen.

Gunnar Bull Gundersen var forfatter, dramatiker, radio- og teatermann, og ikke minst kåsør. Han var en entusiastisk formidler av jazz og ble æresmedlem av Molde Jazzfestival. Han skrev også noen tekster som egnet seg for muntlig fremføring og leste inn en  plate med Ole Paus. De to dro på turné med noe de kalte Ole Bull Show, og vinylplaten var et biprodukt av turneen. Den er i dag et ettertraktet samleobjekt.

Ellers opptrådte han gjerne sammen med sin venn Harald Sverdrup. Da leste de hverandres mest utadvendte, humoristiske og satiriske tekster i kor og duett. De kalte seg, i hvert fall uformelt, The Vestfold Sisters. De var en etterspurt duo og lå på topp av Norsk Forfattersentrums formidlingsstatistikk i lange tider.

Vennskapet ble satt på prøve da de dro til Hellas for å skrive bok sammen. Da hadde Gunnar tatt med seg en nær venninne, rent ut sagt en kjæreste, under påskudd av at ekspedisjonen trengte en fotograf. Han giftet seg med fotografen kort etter. På den tiden var han altså blitt skilt og definitivt bosatt i Ramnes for alvor, men verre var det at han hadde fått diagnosen Parkinsons sykdom. Det er en nervesykdom som angriper deler av hjernen og det autonome nervesystem. Gunnar sto inne i et kapell på Lykabettos-høyden. Den venstre armen hang rett ned med hånden vippet ut, pekende bakover; det var sånn Parkinson ville ha det. Det var påske og de ortodokse kom for å tenne lys. Plutselig er det noen som legger to mynter i den utstikkende hånden. Noen må ha trodd at mannen med hånden diskret stikkende ut, står der for å ta imot penger for lysene. Ifølge Haralds realistiske beretning kom Gunnar forundret ut av kapellet med to drakmer i hånden. Ifølge Gunnar, som ofte ble omtalt som en ”fabulerende” dikter, kom han ut med lommene fulle, så fylt av mynter at det ble tungt å gå. Det er den magiske realismen på norsk. Den har hentet impulser fra sjangeren skipperskrøner.

(Foto fra celebre møter i Athen med henholdsvis Melina Mercuri og Andreas Papandreou. Fotograf Elisabeth Sann.)

Kjærleiksfylket

Gribenille i Nordbyen 3 fikk ord på seg for å være litt av et hasjreir. Ryktet var overdrevet. Når frikerne kom og ville kjøpe brukerutstyr, avlørte innehaversken sin uskyld.

Har’u shilummer? mumlet kunden.

Nei, skiluer, det fører ikke vi!

Derimot solgte hun afghanske pelser, indiske skjorter, røkelse og en slags fyrstikktynne minisigarer som bidro til å skape en orientalsk og passe mystisk atmosfære. Hippie-tiden levde videre i dette lille butikklokalet. Vareutvalget besto ellers av mye norsk keramikk – laget av bl.a innehaverskens eksmann, Ivar Tandberg, som bodde i Kiøsterudgården i Åsgårdstrand. Men også av Ingrid Mortensen, Åsgårdstrand, Chris Bould, Borgheim, og flere andre som jeg ikke husker spesielt.

Innehaversken og hennes medarbeider var begge dyktige sydamer, på hver sitt vis – den ene faglært og nøyaktig, den andre selvlært og desto mer kreativ.

På bakrommet sto det symaskiner, en manuell strikkemaskin, tekoker og et rundt spisebord. Der var møtestedet. Hvis det fantes noen Vestfoldkrets eller Vestfoldgjeng av kunstnere, så møttes den rundt dette svartmalte bordet. Bakrommet i Gribenille fungerte som en uformell salong. Tobakksrøyk og høy latter sto ut i butikken. Kunder som ville prøve et plagg, måtte forbi det glade selskapet og kunne risikere å få med seg et erotisk dikt av Harald Sverdrup på veien inn til prøverommet.

Utsikten til slike opplevelser var nok til å skremme bort de mest fintfølende. Mange Tønsbergfruer var belemret med fine fornemmelser og holdt seg klokelig borte. Andre lot seg derimot lokke av det eksotiske. Kundekretsen besto av sosionomer, lærerstudenter og damer fra det liberale borgerskap. Butikken gikk ganske bra, men forretningsdriften var usunn. Innehaversken skjelnet ikke mellom omsetning og fortjeneste. Hun pleide å stappe dagens kassebeholdning i vesken ved stengetid og be med seg gjestene på Håndverkeren. Regninger likte hun ikke å betale, med unntak for restaurantregninger. Denne vennekjære pengestrømmen gikk hardt ut over leverandørene hennes. Noen av dem prøvde seg med inkasso. Namsmannen holdt til et kvartal lenger oppe i gaten. Han ble også en fast gjest, men han pleide ikke å bli sittende.

De andre faste gjestene var Aasmund Brynildsen, Harald Sverdrup, Gunnar Bull Gundersen og Knut Steen. Og Turid Veber, Karin Bang, Astrid Hjertenes Andersen. Mathis Mathisen, Ida Christie, Snorre Andersen.

For den oppvoksende slekt er dette bare navn, og for de voksne er det kanskje navn som er i ferd med å bli borte i glemsel. Jeg skal si litt mer om hvem de var.

Det var aldri noen krets i egentlig forstand, de hadde ikke noe felles program, og utenom Gribenille i Nordbyen i Tønsberg hadde de heller ikke noe fast møtested. De var kunstnere som holdt på med sitt, hver for seg rundt omkring i fylket. Ingen stamkafé, ikke noe felles program, ingen diskusjonskvelder, ingen felles plattform eller forum – man kan trygt argumentere for at Vestfoldmiljøet ikke eksisterte i det hele tatt.

Men sett på avstand, fra kafébordene og atelierene i hovedstaden, fremsto de likevel som en sammensveiset gjeng. De hadde slått seg ned i Vestfold, om de da ikke også var født der i fylket, og hadde visst fått noe vidunderlig vestfoldsk over sitt vesen. Knut Steen snakket seg varm om dette vestfoldske kunstnervesen mange år senere, da han satt som plommen i egget eller som fisken i vannet, som billedhugger i Carrara, Toscana. Han fremhevet særlig generøsiteten, vennligheten og fraværet av misunnelse som noe særegent for Vestfold-miljøet. I kunstnerkretser forøvrig er dette visstnok en uhyre sjelden kombinasjon. Se bare hvordan det går når en altfor fremgangsrik kunstner får i oppdrag å lage monumenter til minne om en massakre! Da er det ikke den kollegiale rausheten eller mangelen på misunnelse som utpreger miljøet. Men det gjorde det altså i Vestfold den gangen, på 70-tallet. Det var et inkluderende miljø.

Vestfold er eit kjærleiksfylke, sa Tore Ørjasæter. Han var selv fra fjellbygdene i Oppland, men hadde antagelig mange hyggelige minner fra kystfylket og lavlandet lenger sørpå.

Jeg har hittil av blygsel og beskjedenhet unnlatt å nevne at jeg selv fant kjærleiken i Vestfold. Hun het Sidsel Tandberg født Døviken. Det var hun som startet butikken Gribenille i Nordbyen i Tønsberg, den pittoreske, trange gaten med gammel trehusbebyggelse under Slottsfjellet, jeg tror det må ha vært i 1970. Selv ble jeg ført inn i denne butikken av Harald Sverdrup en dag i oktober 1972, samtidig med at min første diktsamling kom fra trykkeriet. Innehaversken var på det tidspunkt en nyskilt og livsglad person med åpent sinn og godt humør. Jeg var altså debutant og nyslått kollega av Harald Sverdrup, og sånn kom jeg inn på bakrommet i Gribenille og dermed inn i Vestfoldmiljøet som yngstemann. Jeg giftet meg inn i det, kunne man si.

Vestfoldmiljøet

Motivet er fra Nordbyen i Tønsberg. Tegningen er risset inn på kobberplate og trykt i 150 eksemplarer. Dette er Nr 56. Kunstneren heter Halvard Storm.
Nordbyen 3 er første hus på høyre side med oppmurt sokkeletasje. Her lå Gribenille fra 1970 til ca 1976.

Mannen til høyre er Harald Sverdrup, fotografert av Tom Martinsen, 1983. Jeg tror det er tatt i anledning av dikterens 60-årsdag. Men det er noe som ikke stemmer. Regnet det ikke den dagen?
Kanskje reportasjen i Dagbladet ble laget noen dager i forveien.

Gunnar Bull Gundersen med parkas, skjerf og lue. Lua kan være en souvenir fra Sovjetunionen, en nå nedlagt statsdannelse som forfatteren hadde æren av å bli invitert til. Gunnar var ellers ikke veldig snobbete i klesveien.

Harald Sverdrup som Solkongen. Karikatur risset ned på papir av Hans Gerhard Sørensen.


Det skal handle om "Vestfoldkunstnerne". Det kan komme til å bli en serie. Uten vitenskapelige ambisjoner. Bare noen pinner til en demning mot den alt oversvømmende glemselen.

Parisminne III

Så fant jeg notisboken, der episoden er nedtegnet i sanntid. Det er interessant å se hvordan hukommelsen har bearbeidet minnet. Her er teksten fra en dag i mai 2008 (udatert):

Place de l'Emir Abd El-kader: det er bare et gatekryss i Paris med en øy i midten, der det vokser noen trær og busker. Buskene er frodige, noen av dem blomstrer (rosa-lilla rhododendron, en fuchsiarød flamme, mange nyanser av grønt. Og så er det gateløpene. Det går fem gater ut fra denne lille plassen. Inne i det grønne står en klokkeskive på en lyktestolpe i art nouveau-stil. Den viser fem over fire, den går riktig. Abd El-kader var/er en algerisk nasjonal helt, opplyser gateskiltet.
En eldre dame, lut i ryggen, går forbi med sakte, forsiktige skritt. Hun spør ved nabobordet om noe, men de vet ikke, så spør hun meg. Om jeg vet hva den blomsten der borte heter?
Er det ikke en rhododendron? spør jeg, litt usikker på uttalten.
Jo, kanskje det. Den er magnifique! konstaterer hun og stavrer videre. (Jeg må ta bilde av den før jeg går videre.)

Det var alt. Jeg finner ikke noe bilde av blomstrende rhododendron i albumene mine. Men på Google Earth finner jeg andre bilder, bl.a. av den omtalte "urskiven". Plassen ligger like bak Jardin des Plantes og ikke langt fra den store moskeen.