Lambda er nesten ingen

Vi vet at Lambda er det underfundige navnet på et gebrokkent høybygg som sterke krefter ønsker å sette opp i vannkanten i Bjørvika. Partiet Høyre, visstnok også partiet Venstre, går inn for å få reist dette arkitektoniske makkverket, noe den mektige tomteeieren Hav (en forkortelse for det kommunale Havnevesenet i privatkapitalistisk smoking) ser på med den største velvilje. Et kjempemessig, ruvende, ravende høybygg bekostet av det offentlige er akkurat hva dette nybyggerstrøket trenger. Især hvis man fyller det med kommunens kulturelle arvegods etter Edvard Munch, som har et kjent og respektert navn utenlands.

Nå var det ikke meningen å si så mye om det politiske spillet og de økonomiske interessene i Bjørvika og Oslo Høyre og Oslo Venstres plutselige omsorg for Edvard Munchs malerkunst. Heller ikke hadde jeg tenkt å legge mye vekt på hvor stygt dette bygget blir, hvis det noensinne blir reist, eller hvor uegnet det later til å være for alle gode museumsformål. Heller ikke mye om hvor energikrevende og miljøfiendtlig et sånt høystrakt glassbur nødvendigvis må bli. Det var navnet, dette klengenavnet, dekknavnet eller kjælenavnet, jeg hadde lyst til å si noe om.

Lambda er en bokstav i det greske alfabetet. Det er de gamle grekernes rørende forsøk på å skrive en L. Den store bokstaven ser ut som en V på høykant. Den lille minner mest av alt om en primitiv fyrlykt av den typen du kan se på Verdens Ende, ytterst på Tjøme. Det er kanskje bare en idéassosiasjon. Fyret signaliserer i hvert fall at her bør du styre unna. Det er et signalbygg for sin tid.

Den greske bokstaven kan se ut som en liten L med sving på, en svungen strek som truer med å falle overende, bakover, men holdes oppe av en rett, edru og hardtarbeidende støttestrek. Dette til forskjell fra det prosjekterte høybygget. Det ser ut som om det når som helst kan bikke over og plaske i havnebassenget som den stupfulle mannen det også har en viss likhet med. Like før han spyr og går på trynet.

Jeg vet ikke hvordan det er på spansk, men det vet sikkert arkitekten. På fransk er lambda en noksagt. En hvemsomhelst. En som ikke på noen måte skiller seg ut. Og sånn kan det bli på norsk også. Denne duknakkede skyskraperen skiller seg riktignok ut fra enhver ønskelig form på et byggverk. Men ser man på rekken av meningsløse høybygg som har fått lov til å reise seg under kodenavnet Barcode, alle disse halvhjertede, odde høyhusene, så skjønner man jo at Lambda bare er en apestrek. Den etteraper alle de andre og står der, på tegnebrettet, som en forvrengning av alle talentløse arkitekters samlede talentløshet. En karikatur som ikke skiller seg ut fra det den karikerer. Une construction lambda, tout à fait lambda.

Django under stein fra Larvik

Django Reinhardt, jazzgitaristen, sigøynerjazzen, Hot Club de France. Han fikk ødelagt venstre hånd i en brann og spilte videre med to fingre. Ofte sammen med Stéphane Grapelli. Og broren sin, som også spilte gitar, men i bakgrunnen. Django var stjernen. Han spilte med alle de store. Han døde tidlig, 43 år gammel. Graven hans er en familiegrav. Den er prydet med et prektig gravmonument av lys larvikitt.

Under en utflukt til Fontainebleau - slottet, parken og skogen omkring med de underlige kampesteinene - tok vi en avstikker ned til Samois-sur-Seine, der Django har ligget begravet siden 1953. Vi, det var Daniel og hans lyseblå metallic Peugeot 406 Coupé, en herlig bil, og jeg. Det var Daniel som visste om graven. Han vet mye om jazz: Musikken, miljøet, folket. Han hadde jobb i Unesco på denne tiden, Avdeling for verdensarv.

Seinen flyter stille forbi med sine lektere og sine svømmefugler, flere av de sistnevnte med en stilig egrett på hodet. Vi tok et glass i en av kneipene ved elvebredden, så fant vi kirkegården og den mektige graven. Jeg tok et bilde av den. Graver på katolske kirkegårder er ofte litt mer monumentale enn vi er vant til i det protestantiske nord. Og kanskje særlig blant sigøynerne er det ikke uvanlig at de levende kommuniserer med de døde. Små oppmerksomheter, små gaver, legges igjen på graven.

Jeg tok et bilde av musikerens blankpolerte gravminne, uten å reflektere videre over denne blanke, blåskimrende steinen. Den minnet litt om den spreke lyseblå metallic franske bilen med alle hestekreftene. Jeg tenkte ikke over det da, men i det siste har jeg vært litt mer enn normalt opptatt av geologien i den nederste delen av Oslo-feltet, der den blå larvikitt-steinen kommer fra.

Det blå skjæret i feltspatkrystallene skyldes Schiller-effekten, har jeg hørt. Og Django Reinhardts levninger ligger trygt forvart under et tonn blå stein fra Tvedalen i Brunlanes per Larvik. Vårt bidrag til verdensarven.

Nun lachen sie wieder...

H. Lotherington
(Kobberstikk, 1966):

Nun lachen sie wieder... 


Kunne ha vært en illustrert kommentar til 22. juli i år.

Skjønnhet brenner i vårt syn

Opp av kaos i Regjeringskvartalet rager en uforstyrrelig skikkelse i irrgrønt kobber. Det er Knut Steens "Aurora". Slik besunget ved avdukningen i ca 1984 (?) av Harald Sverdrup:

Til tider er hun likevel en loddrett rankhet,
en søyle mot heroisk blinde kriger,
en fortvilet statue som løfter haken mot
de ærekjæres marsj bak faner, flagg og myldrende logikk.

Kyss henne, ta sjansen før det er for sent.
Se, solstøv pipler ut av hennes hud.
Hør, mann og maktmenneske, jeger, gjeter,
hør med din indre hørsel, hør at solen
synger om et felles Eden, her og nå. 

Diktet er langt. Dette utdraget får holde for i dag.
(Harald Sverdrup: Lysets øyeblikk. Aschehoug 1985)

Gutten med mensen (fransk aksent)

Ny mann i ledelsen av Fritt Ord, Georg (”Goggen”) Fredrik Rieber-Mohn, sikkert en utmerket bestyrer for den rauseste pengesekken i norsk kulturliv, lar seg intervjue i lørdagens DN, og brister plutselig i latter. Det viser seg at den tidligere høyesterettsdeommeren og riksadvokaten er interessert i fotball, men mindre begeistret for en spiller som heter Carew. Strengt tatt ligger dette med ballspill utenfor mitt interessefelt, men interessen vekkes av den hikstende latteren, som ser ut til å oppstå av en filologisk spissfindighet.

Fotballspiller Carew er ikke filolog på sin hals, forstår man.

Av en eller annen grunn har han likevel fått seg et skriftlig budskap på halsen. Han er sånn sett en uventet del av skriftkulturen. Mens andre kan finne et motto til visittkortet sitt, for ikke å si russekortet, eventuelt våpenskjoldet, har denne dribleren etset inn en devise i huden på halsen. Men meldingen han løper omkring med, skal være så feilskrevet at det får Rieber-Mohn til å hikste av latter.

”Ma vie, mes régles” står det med blått blekk på mørk hud. Det er fransk. Og det er komisk nok. Men dommeren ler på feil sted.

Ordet ”règles” er feilskrevet, aksenten står feil vei, men det er nok tatovørens skyld. Man kan forestille seg at han ikke fulgte så godt med i fransktimene på skolen. Men klarte seg bra i livet likevel, med egen sjappe og berømte klienter. Denne aksenten er i alle fall ikke meningsbærende, det er ikke den som gjør utsagnet komisk.

Slike skrivefeil er så utbredt at alle skjønner hva det egentlig skulle stå: ”Ma vie, mes règles.” Problemet er at ordet ”règles” er mangetydig, især i flertallsform, som her.

Dagens Næringsliv (DN) har noen av landets best skrivende journalister. Særlig får de utfolde seg i helgene. Dessverre er det slik at det ondskapsfulle er en nødvendig egenskap for all god skrivekunst. Vi skulle jo så gjerne være gode mot hverandre, men kunsten er nådeløs. Derfor klandrer jeg ikke intervjueren, som infamt gjengir riksadvokatens forfeilede anklage mot fotballspillerens motto.

Istedenfor det hovmodige slagordet ”Mitt liv følger mine egne regler” leser man faktisk, overraskende nok: ”Mitt liv er menstruasjon”. Eller ”Mensen er mitt liv”.

Men det har ingen ting med aksentens helning mot høyre eller venstre å gjøre. Skrevet med accent aigu har ordet ingen mening, Med accent grave kan det saktens bety regler. Men primært er det mensen som melder seg for tankene, når ordet står i flertall med eiendomspronomen foran.

Og så kan vi se bort fra at ”mes règles” også kan bety ”linjalene mine”. Ingen vil falle på å tro at Carews liv er i linjalene. Fotballen er rund, sa man i min barndom. Hva skal man da med linjaler.

Dame med husbondskar

 

Midt ute på Nøtterøy ligger den mellomstore gården Stangeby. Opp av historiens mulm og mørke dukket en mann som het Hartvig Stangebye, da trodde jeg straks han måtte komme der utefra. Når det sto at han som enkel gutt av allmuen giftet seg med den velvoksne frøken Elise Wolff på Nedre Blindern og straks solgte gården hennes og tok med seg bruden hjem til et sted på Tønsberg-kanten, da så jeg for meg at de to, dette umake ekteparet, endte sine dager der ute, like utenfor Borgheim, der jeg selv i noen år for lenge siden gikk på skolen. Var det ikke noen der på Borgheim skole som het Stangeby? De måtte jo da være etterkommerne etter Hartvig og Elise. Kanskje de ikke visste det selv? De nedstammet rett og slett fra Wergeland, i hvert fall fra Wergeland-tiden og Wergelands ånd. Og om ikke han, så i hvert fall hun.

Elise Wolff, om hennes lærdom og intelligens gikk det gjetord, hun skal også ha vært en absolutt skjønnhet, og så eide hun altså en praktfull storgård like utenfor Kristiania. I sin ungdom ble hun oppvartet av Henrik Wergeland. Han skrev et tyve siders frierbrev til henne, og fikk svar tilbake. Mer enn dette svarbrevet – det var forresten et vennlig og velbegrunnet avslag – skrev ikke den lærde og språkmektige Elise Wolff. Til gjengjeld bidro hun med inspirasjon til noen av Wergelands villeste himmelstormende dikt om kjærligheten.

For Elise var Stella, Stella var Elisa, det evig kvinnelige, det himmelske kvinnelige i Wergelands unge og fyrige, villstyrlige diktning. Og da er det fort gjort å tenke seg at Elise og hennes unge ektemann, i sin tid på ytre Nøtterøy, må ha kjent og pleid omgang med Olaf Knudsen, Wergelands enbårne sønn, som bodde enda litt lenger ute, på Torød, der han av yrke var skolelærer. Hans mor, Henrik Wergelands sporadiske elskerinne på Eidsvoll, senere omskolert til jordmor, hun kom og bodde hos sin sønn på sine gamle dager.

Så da var de vel i noen år samlet der ute på ytre Nøtterøy, tenkte jeg meg, dikterens åndelige elskerinne Elise Wolff, og hans kjødelige sådanne, Gunhild Larsdatter, samt frukten av hans lenders lyst, denne gutten Olaf som ble en høyt aktet skolelærer, en mann det gikk frasagn om på Torød helt opp til vår tid. Lærer Knudsen var så flink med blomster. Han lot elevene dyrke skolehager, på det feltet var han en pioner og sin fars utvetydige sønn. Gunhild Larsdatter og Elise Wolff var omtrent av samme generasjon; Olaf Knudsen var bare ti år yngre enn Hartvig Stangebye. Med Henrik Wergeland som felles referanse kunne de etter våre dagers tenkemåte ha blitt omgangsvenner. De hadde jo også det til felles at de hver på sitt vis var skandaløse.

Men venner ble de selvsagt ikke. Det er mange grunner til at det aldri ble noen sammensveiset gjeng av disse fire. La meg bare nevne den enkleste av dem: Jeg tok feil. Jeg var på villspor. Det var ikke Nøtterøy de kom til.

Det står om det skandaløse paret at de ble utstøtt av sosieteten i Kristiania og dro til hans hjemtrakter og kjøpte seg en mindre eiendom. Men Hartvig Stangebye kom ikke fra Nøtterøy; han selv var født i Hof. Men det var heller ikke i Hof de slo seg ned. Det var i Stokke. Og gården de kjøpte, var slett ikke det man kaller en mindre eiendom. Det var en stor gård, et gammelt herresete. Den hadde vært i Hartvig Stangebyes slekts eie før, så langt tilbake som til junkeren Preben von Ahnen på sekstenhundretallet, og nå kom gutten tilbake til bygda og hadde vunnet en litt tilårskommen prinsesse og hele hennes kongerike. Han var blitt en holden mann, fullt i stand til å overta denne storgården i Stokke med innmark og utmark, mølle og sag. Dette var i 1853, og gården var Fossnes.

Det var i grunnen hele poenget. Lørdag om noen uker skal noen av oss møtes på denne gårdens grunn.

Elise Wolff, som Wergeland beilet til og diktet om, og som gikk for å være Kristianias lærdeste dame, døde her på gården femten år senere. Hartvig Stangebye levde videre, men det er en annen historie, i hvert fall et annet kapittel, i tilfelle det skulle bli en bok av det.

Bilder: Nedre Blindern, nå Oslo biskops husvære.
H:Wergeland.
Skjee kirke, der Elise Wolff sannsynligvis ble gravlagt.

Surr før sengetid

Forleden kveld, som vi voksne tillater oss å si, det er neppe noen født etter la oss si 1970 som sier forleden kveld, og da selvfølgelig heller ikke forleden aften. Vet de i det hele tatt hva det betyr? Forleden, lissom? Jeg prøver igjen: Her om dagen, utpå kvelden – da kan man kanskje si her om kvelden?

Jeg har tenkt å fortelle om noe skikkelig surr. Det er nok derfor det surrer seg til allerede i innledningen, før jeg kommer i gang. Dette skriver jeg for å nøste opp alle de løse trådene som viklet seg i hverandre den kvelden (forleden), slik at det oppsto en vase av misforståelser, feilerindringer og kontrafaktiske påstander. Det gjaldt Sonja Wigert, Knut Wigert, Arnulf Øverland og skipsreder Olsens datter.

Det dreier seg om personalhistorie, men også kulturhistorie. I Universitetsgaten 14 eller 16 (jeg husker ikke) hadde rederiet Olsen Daughter sitt hovedkontor. I et tilstøtende lokale lå redaksjonen i riksmålsorganet Frisprog. Dette var et kamporgan og en kulturavis som jeg leste med stort utbytte i unge år. En ukentlig konkurranse av typen ”Klok på bok” (konseptet er i våre dager overtatt av Dag og Tid, som ellers er et tvert motstykke til Frisprog) bød på bokpakker i premie. En gang lå det en hilsen fra Arnulf Øverland i pakken. Det var litt stas.

Øverlands kone var redaktør av Frisprog. Det forklarte dikterens håndskrevne hilsen ”til Frisprogs nøtteknekker”.

Skipsreder Rudolf Olsens datter het Sofie Helene Wigert. Hun var redaktør av Frisprog. Ergo var Øverland gift med Sofie Helene Wigert. Men hun var jo kona til Knut Wigert, skuespilleren? Nei, sa min samtalepartner, hans kone het Sonja. Sonja Wigert, en vakker skuespillerinne. Og dobbeltagent! En norsk Mata Hari! Men bodde ikke hun i Sverige? Og Wigert var jo sammen med hun derre, til slutt, hva var det nå hun het, hun var mye yngre enn ham.

Sånn holdt vi på. I våre dager er det Vidarforlaget, Bokvennen og Transit forlag som har kontorer i Olsen og Wigerts ærverdige bygård, som forresten også er Harald Sverdrups barndomshjem. Det er ikke sant at alt henger sammen med alt. I virkeligheten er det fullt kaos. Dette kan også sies på denne måten: Det er fullt kaos i virkeligheten.

I forbindelse med den store Landbrukstellingen i 1969 var jeg innom den praktfulle eiendommen på Dirhue på Tjøme som var i Olsen Daughter’s eie. Der ble jeg møtt på trappen av en gentleman i ridebukser, høye støvler og tweedjakke. Han svarte på spørsmål som jeg stilte på vegne av Statistisk Sentralbyrå om stedets arealbruk, antall ripsbusker og epletrær, prosentvis plen og naturtomt. Da jeg minst tretti, nesten førti år senere opptrådte på et arrangement i Drammen teater sammen med bl.a Knut Wigert, kunne han ikke huske dette møtet. Jeg bebreider ham ikke. Det rente nok mange slags folk på dørene der nede i de tider, og det begynte dessuten å bli lenge siden.

Men dette minnet skulle vel være nok til å bevise at Knut Wigert ikke var gift med noen annen enn Sofie Helene née Olsen? Sonja kan jo ha vært et tidligere ekteskap, men problemet var Øverland. Hvor mange var han egentlig gift med? Noen av oss hadde lest Willy Dahls ikke helt minneverdige dikterbiografi. Men husket vi det vesentlige? Var ikke denne tilsynelatende tørrpinn av en mann litt av en bedårer? Et mangegiftet sjarmtroll i Grotten.

At vi i det hele tatt fikk sove den kvelden forleden med så mange kortslutninger i hodet, kan vi antagelig takke all rødvinen for.