Skjønnhet brenner i vårt syn

Opp av kaos i Regjeringskvartalet rager en uforstyrrelig skikkelse i irrgrønt kobber. Det er Knut Steens "Aurora". Slik besunget ved avdukningen i ca 1984 (?) av Harald Sverdrup:

Til tider er hun likevel en loddrett rankhet,
en søyle mot heroisk blinde kriger,
en fortvilet statue som løfter haken mot
de ærekjæres marsj bak faner, flagg og myldrende logikk.

Kyss henne, ta sjansen før det er for sent.
Se, solstøv pipler ut av hennes hud.
Hør, mann og maktmenneske, jeger, gjeter,
hør med din indre hørsel, hør at solen
synger om et felles Eden, her og nå. 

Diktet er langt. Dette utdraget får holde for i dag.
(Harald Sverdrup: Lysets øyeblikk. Aschehoug 1985)