Smarttelefonen Hal

Jeg merker at jeg begynner å angre på overgangen til iPhone. Jeg kunne godt tenke meg å ha den handelen ugjort og vendt tilbake til det gamle, billige abonnementet og den relativt enkle telefonen fra Nokia. En dame i Telenors såkalte ”kundeservice” mener iPhone 4 surfer på nettet uoppfordret og uten at eieren merker det. Dette gjør den for å oppdatere programvaren.

”Det er jo en datamaskin, men med telefon på,” forklarer hun og fniser litt, for hun har nok sett på skjermen sin at jeg er over seksti og sikkert ikke skjønner noe særlig. Det koster 25 kroner å komme i kontakt med denne hjelperen. Hun tenker kanskje på datamaskinen om bord i romfartsodyssé-skipet, Hal, den som tok styringen. Er vi der, nå? Har jeg kjøpt en egenrådig, fiendtlig innstilt storforbruker av megabytes?

Det ikke helt billige abonnementet inkluderer nedlasting av 500MB i måneden. Det tilsvarer omtrent 1000 nettsider og skulle etter mine beregninger være mer enn tilstrekkelig, jeg har ikke stort behov for å surfe på telefonen. Jeg bruker den ikke til å laste ned musikk, du får ikke se meg gå omkring med ørepropper, jeg vet knapt nok hva en mp3-fil er. Jeg har heller ikke tenkt å se på tv på en skjerm som er mindre enn håndflaten min, og det samme gjelder youtube. Derfor var overraskelsen stor da Telenor kunne opplyse på SMS at den inkluderte kvoten – nå var den ved en inkurie satt til 1000MB! – var oppbrukt allerede etter en uke. Fra da av påløp noe som minner om gamle dagers tellerskritt, eller drosjenes taksameter. Kort sagt heretter kostet hvert tastetrykk penger. Ring 09000 hvis du lurer på noe, sto det nederst i meldingen, men ringer du 09000, får du vite at djuice har skiftet nummer. Merkelig at de ikke vet det selv.

De forsøker virkelig å riste av seg innringerne. Du prøver det nye nummeret og kommer inn i en hinderløype av tastevalg, mekaniske stemmer og pausemusikk, før du får vite at det koster 25 kroner å få snakke med et menneske, som til den prisen kan fortelle deg at den nye telefonen din ikke er en telefon, egentlig, det er en flat liten Hal, en liten smarting, det heter jo smarttelefon.

Nå har de lovet meg en utskrift på papir av nettbruken min i desember. Det blir interessant. Forbrukerrådet bes rydde plass på skrivebordet, jeg har en sak.

Brother de Luxe

Et tog kommer inn på stasjonen. Den boken det her skal være snakk om, begynner med lokførerne Roland og Luciano som småprater seg imellom mens de sakker farten på syv hundre og femti tonn passasjertog. Heter det sakke farten eller saktne farten, forresten? Den urutinerte oversetteren lover seg selv å slå opp i ordbøkene. I mellomtiden er det Roland som holder hånden på kjørekontrolleren. Akkurat den glosen dro jeg inn til nærmeste jernbanestasjon for å innhente. Samtidig fikk jeg med meg endebutten. Det er sånne ord man ikke nødvendigvis lærer i løpet av et mellomfag. Dette var sommeren 1977. Det var ennå ikke avgjort at jeg skulle bli oversetter, men jeg var kommet til det siste hinderet før den eventuelle løpebanen. Jeg skulle levere en prøveoversettelse av prologen til spenningsromanen Out, som hadde ligget en tid på bestselgerlistene i Frankrike.

Man tror kanskje at bøker ikke skrives som bestselgere, men at det er noe de blir. Og det er riktig at forleggere kan bli overrasket over hva som slår an, og hva som skuffer forventningene. Men akkurat denne boka av den notoriske bestselgerforfatteren Pierre Rey, den var født til kommersiell suksess. Forlaget Robert Laffont hadde den gang gående en serie med ensartet utstyr og format som ganske ubluferdig kalte seg Best-Sellers. (Skal gjerne uttales med stum t og trykk på siste stavelse, som bessellères.) Det var en vellykket serie. Jeg tror den begynte med Henri Charrières Papillon, som jo ble en verdenssuksess og en klassiker. Å debutere som oversetter med en bok av dette formatet – vi snakker om over 400 boksider i høydeformat (15 x 24) – og med slike forventninger knyttet til seg, hva var det? En utfordring? En guds lykke? Eller kanskje halsløs gjerning. Dumdristigheten bærer forstavelsen dum; det må man passe på å glemme, ellers våger man ingen ting.

Jeg innledet altså min potensielle karriere med utadvendt research. Jeg husker stemningen på Tønsberg jernbanestasjon som et Edward Hopper-bilde: Søndagsstille, kveldsvarm asfalt, ingen bevegelser. Selv togene sto stille, som slitne havregamper i spiltau. Men inne i et lokomotiv for seg selv (uten vogner på slep) i Spor 2 puslet en jernbanemann omkring i svart uniform, ukneppet jakke og uniformslua langt bak i nakken – det var jo sommervarmt og søndag – og han så ikke ut til å ha det travelt. Jernbanefolk – les cheminots – er et imøtekommende og vennligsinnet folkeferd, tenkte jeg. Og det viste seg å stemme: elskverdig og uten formaliteter ble jeg tatt imot i førerhuset (het det førerhuset?) og vist instrumentene, spakene og innredningen der, og alle ting hadde egne navn, fra daudmannknappen til jeg vet ikke hva. Nei, jeg husker ikke hva, men jeg noterte det jeg trengte, og fikk med meg navnet på det jeg hadde trodd het en buffer. Det heter det da også, blant boklærde, men de som har greie på den virkelige verden, kaller det aldri noe annet enn endebutten, ifølge min hjemmelsmann.

Togets ankomst på stasjonen et sted mellom Genève og Zürich vekker uvanlig oppsikt. De to i kabinen, eller førerhuset, eller hva det heter inne i lokomotivet, de skjønner ikke hvorfor folk på perrongen stirrer så vanvittig, blekner og viker tilbake. Inne under glasstaket står det klaser av folk på vakt ved bagasjen sin … Klaser av folk? Ja, faktisk, det står klaser, det samme ordet som i drueklaser, et ord denne oversetteren kjente spesielt godt fra sine to sesonger i vinhøsten. Og man må jo oversette de ordene som står der? Å, hellige enfold ... Hvem var det som reddet meg fra å levere en prøveoversettelse med klaser av folk på perrongen? Takk skal hun ha! Det ble klynger. Jeg nevner denne nesten-tabben for å tilstå at min språklige kompetanse var lavere enn selv jeg hadde trodd, etter to års studium etterfulgt av to års opphold i en fransk landsby. Det er noen som har lett for det, andre ikke. En tredje gruppe lærer aldri.

Det viser seg at toget kommer inn på stasjonen et sted i Sveits med det blodferske beinet av et menneske i fronten, ”revet av ved lysken og liksom dandert av en dekoratør med sans for det makabre”, og blodet som pipler over silkesokken og det fine læret i skoen, det kunne ikke lokfører Roland eller noen andre ane ”skulle komme til å bre seg med utrolig hastighet ut over flere verdensdeler. Og bli til et blodbad.”

Jeg vokste opp i et hjem uten skrivemaskin. Det var ikke uvanlig den gangen, i middelklassen. Jeg sier det ikke for å påberope meg en ulykkelig barndom. Dessuten var det bare å ringe til far på kontoret og be ham ta med en maskin hjem, så gjorde han det, med mindre han glemte det helt, fordi han hadde fått noe annet å tenke på. Litt ulykkelig var barndommen likevel på sånne kvelder, sveket av far og berøvet ytringens mulighet. I noen tilfeller ble min glemsomme far så skyldbetynget angerfull at jeg fikk låne nøklene til kontoret, men der viste det seg vanskelig å skrive. Kontoret om kvelden er forlatt, ikke bare av sine kontorister, men av den merkantile ånd som virker på dagtid gjennom kimende telefoner, astmatiske regnemaskiner, småfulle spritduplikatorer, klisne frimerkeslikkeputer og løsningsorienterte samtaler; og når Merkurs ånd er borte, er det ingen ånd igjen.

Det kom ikke mye godt ut av disse kveldstimene, bortsett fra en første erfaring med fenomenet skrivesperre. En dag ble jeg med på kontormaskinmesse på Park hotell i Sandefjord, der bl.a. kulehodemaskinen til IBM ble demonstrert, en genial nyvinning som gjorde det mulig å variere fontene og for den saks skyld skifte til kyrillisk alfabet. Det var mer enn jeg behøvde, men jeg kom i snakk med forhandleren og møtte hans forståelse for ungdommens ønske om å disponere egen skrivemaskin uavhengig av fedrenes glemsomhet. Dessverre disponerer jeg heller ikke de nødvendige midler for anskaffelsen, tror jeg kanskje jeg kom til å bemerke. Han lo litt forsiktig av denne måten å si det på og skjønte nok at den som snakker sånn, han trenger virkelig et skriveredskap, og det kunne han ordne; han hadde en maskin til overs. Det var en vareprøve fra en ukjent japansk produsent han ikke hadde noen som helst tro på; han kom aldri til å forhandle noe som het Brother. Så han trengte ikke denne vareprøven. Den kunne jeg få. Aage M. Hansen, forretningsdrivende i Tønsberg, ble min første mesén.

Brother de Luxe var en lyseblå, lett reiseskrivemaskin, en gudegitt gave (ex deo machina) og skjebnefaktor. Som i tankeeksperimentet med de tusen apene som klaprer på maskin i tusen år og til slutt kommer viftende med en bedre versjon av Hamlet, omtrent slik arbeidet jeg fra nå av, iherdig, men planløst. Mediet er budskapet, var det noen som sa på den tiden, og skriften er i skrivemaskinen. Det er bare å få den ut. Etter noen år på den måten debuterte jeg med dikt, ung og uforferdet i all gammelmodighet, dikt fra en lyseblå japansk lettvekter. Jeg hadde ellers tenkt å bli siviløkonom.

Manuskriptet til Out – opptil 400 sider med gjennomslag (ja, barn, gjennomslag: man la et tynt papir under et karbonpapir og så manusarket øverst, altså tre lag som det iblant kunne være vanskelig å snike inn i valsen på den lette japanske, ikke helt ferdig utviklede prototypen, men kopi måtte man jo ha) – er skrevet på Brother de Luxe.

            Ovenfor var vi kommet til et varsel om blodbad på en jernbanestasjon i Sveits; der slutter prologen, og der er opptaksprøven ferdig. Da er vi to sider på vei, og det har nok krevd et par dagers arbeid. Man blar betenkt i de gjenstående fire hundre boksidene og lurer på om dette kan lønne seg. Likevel blir man glad da Gordon Hølmebakk ringer fra Gyldendal for å si at prologen er fremragende oversatt, det er bare å sette i gang med resten. - Det er ingen viktig bok, presiserer han, men den kan være riktig å prøve seg på. Det tar jo tid å komme inn i det, sier han, lettere gåtefullt, eller innforstått, før han legger til at man ofte må ha oversatt en hel bok, før man begynner å beherske kunsten.

Veldig få har lest Pierre Reys roman Out på norsk. Det ble en flopp. Oversettelsen er ikke riktig god, men det var ikke bare derfor. Boken kom ut sommeren 1978, heftet og i samme format som originalen, bare med litt mer skrikende farger og med en baksidetekst jeg selv var delansvarlig for: ”OUT er navnet på en finansoperasjon – en skattesvindel i verdensformat med mafiaen og det sveitsiske bankvesen som hovedaktører (…) i en verden av lyssky transaksjoner, korrupsjon og raffinert bestialitet. Enhver likhet med virkeligheten er tilsiktet.”

            Det var denne raffinerte bestialiteten – vi har nevnt et avrevet bein på fronten av et lokomotiv, vi kunne nevne en halshugging med kappsag, tanntrekking som tortur, i det hele tatt en utbredt ringeakt for menneskeliv – som fikk en anmelder i Morgenbladet til å gå av skaftet og lage overskriften: Arbeidsulykke i Gyldendal!

            Jeg bodde utenlands den gangen og leste ikke Morgenbladet, men på forlaget ble det visstnok bestemt samme dag at denne boken later vi som vi ikke har utgitt, det var aldri meningen, det skulle bare være en svenneprøve for en potensiell oversetter. I hvert fall tenker jeg meg at det var dette som ble sagt på redaksjonsmøtet den dagen, og siden har den gule boken ikke vært å se, unntatt en sjelden gang i antikvariater og på loppemarkeder, da gjerne i ulest stand.

(Publisert i Bokvennen nr 2.10)

Instrumentmakeren

På fotografiet står den aldrende intstrumentmakeren med en åpen fødselstang i hendene. Han har kanskje laget den selv en gang, den er kanskje blitt oppbevart i firmaet Gallus som et arkiveksemplar, det er mulig den aldri har fått anledning til å feste grepet om et spedbarnhode for å hale det ut av mors gjenstridige liv og sette hele barnet levende til verden med minst mulig hjerneskade; i alle fall var det slike situasjoner den ble laget for.

Instrumentmaker Peter Lykke Wolff Stangebye ser litt mutt ut, og svært betenkt, kanskje dette fødselshjelper-verktøyet får ham til å tenke på døden og se tilbake på sitt liv: født i Stokke, foreldreløs i ung alder, kom tidlig i lære i Kristiania, ble gift med en instrumentmakers datter, fikk to døtre, overtok firmaet, flyttet til Nordstrand og bygde der, i Fjeldklangveien, en enebolig han kalte Fosnæs, etter storgården i Stokke som hans far, Hartvig Monrad Stangebye, hadde satt over styr.

Instrumentmakeren er oppkalt etter sin fillebestefar, eller altså sin fars svigerfar, oberst Wolff. Hartvig Stangebyes ekteskap med Elise Wolff var ellers barnløst; hun var blitt for gammel til å få barn da hun omsider fikk giftet seg, etter å ha avvist flere beilere i yngre år – blant andre den senere så navngjetne dikter Henrik Wergeland. Hun døde, svekket og overvektig, 65 år gammel på Fossnes.

Hartvig Monrad Stangebye giftet seg da sporenstreks med sin unge husjomfu, som han etter all sannsynlighet, men slett ikke sikkert, hadde innledet et nært forhold til allerede før hustruens død. Han var da fortsatt i sin beste alder. Men så gikk han konkurs, og Creditbanken overtok gården. Gutten som kom til å bli instrumentmaker i Kristiania, ble født på Stavnum gård, der Stangebye-slekten på sett og vis hadde røtter, og faktisk også friske grener, men ingen stamme. Det er noe rørende og forunderlig ved det at den førstefødte blir oppkalt etter den avdøde første konas for lengst avdøde far. Oberst Wolffs slektslinje blir ellers brutt ved Elises død, mens navnet på denne måten får leve videre i enda åtti år.

Bildet er trolig tatt i forbindelse med bedriftens 100-årsjubileum i 1947. Mannen er i så fall 75 år gammel. På den tiden skal han ha trukket seg tilbake til sin barndoms trakter i Stokke, der han nøt sitt otium på Monsebakken. Hvor i Stokke Monsebakken ligger har jeg til gode å finne ut.

Lystprinsippet

Intet menneskelig skal være meg fremmed, men bilinteressert er jeg egentlig ikke. Tidsskriftet Motor kommer i posten hver måned. Jeg tar det ut av plastemballasjen bare for å kildesortere papir og plast, hver for seg. Statussymbol i form av flott eller oppsiktsvekkende bil trenger ikke jeg i mitt yrke, ettersom jeg beveger meg på et felt der kulturell kapital er det eneste som teller. Da er det heller ikke så interessant å lese blader om biler og bilutstyr.

            Mange av Norges fremste forfattere har ikke engang lappen. At de til gjengjeld gjerne har skaffet seg livsledsager med både lapp og bil, vedkommer nesten ikke dette resonnementet. Og enda mindre relevant er minnet om at stortingsmeldingen Norsk veiplan var oppe til grundig behandling og debatt i Den norske Forfatterforening tidlig i søttiåra, den gangen privatbilismen debuterte i rollen som samfunnsfiende, samtidig og parallelt med kjernefamilien.

En kjernefamilie fikk plass i en privatbil, og det kunne saktens være en praktisk ordning, men småborgerlig, selvfølgelig. Man var imot. Både bilen og familien.

            Jeg har selv i all stillhet skrevet dikt om bilen som utrydningstruet art, bilen som husdyr, hestekrefter i garasjen, og mannen som strigler ridedyret sitt, dvs vasker bilen, mens han tenker på hvor leit det er at den snart må avlives. Jeg må ha trodd den gangen at bilismens død var nær forestående. I likhet med kapitalismen har den vist seg mer seiglivet enn man den gang skulle ha trodd.

            Og kloden vår, og lokalsamfunnene, luft og jord og oljeressurser, de tåler visst også en omgang til. I hvert fall håper jeg det, for i dag kjøpte jeg ny. Ny brukt.

            Jeg har litt problemer med å legitimere det. Egentlig trenger jeg ikke bil. Jeg forflytter meg ikke så mye. Jeg står opp av sengen og setter meg til arbeidsbordet i ett og samme rom. Jeg handler ikke inn mer enn det jeg kan bære fra nærmeste Kiwi. Bussen til sentrum går forbi hvert sjette minutt. Og når jeg skal besøke min gamle mor, kunne jeg ta ekspressbussen med avgang hver time. Det kunne jeg nok. Ja, om jeg så skulle få lyst på en tur i marka, er det bare å ta bussen, eller banen, eller trikken, med skiene på nakken. Så i bunn og grunn er bilen ren luksus.

            Som pelskåper. De er varme. De er elegante. Og mange små dyr må ha det vondt hele sitt triste liv for den varmen og elegansens skyld.

            Vi er på toppen av næringskjeden, som en politiker sa forleden. Det er vår fulle rett å ete og drepe, eller omvendt, drepe og ete, eventuelt slakte og flå. Det er ikke desto mindre et sivilisatorisk fremskritt at denne retten nå ikke lenger er selvsagt.

            Legg merke til at jeg benytter enhver anledning til å snakke om annet enn denne nye bilen. Den er en stor fornøyelse å kjøre, men er det en god nok grunn, for en som ikke trenger bil? 109 hestekrefter er, i all beskjedenhet, en betydelig potensforøkning, men penisforlengelse? Ærlig talt.    

            Libido styrer våre veivalg og våre forbruksvaner, så mye er klart, med mindre vi overstyrer libido med vår overlegne forstand. Jeg ønsket meg egentlig en Jaguar E-type, veteranmodell, drivstoffmessig uøkonomisk og uten skistativ. Fornuften fikk meg ned på en Peugeot 307. Pent brukt. Ikke så veldig dyr. En klok og fornuftig beslutning, kort sagt.

           



Sofa farvel

En sofa som bæres ut, etterlater seg et tomrom, selvfølgelig; ikke nødvendigvis et savn. Jeg skal nå ikke si: Slik er det også med oss mennesker. Jeg snakker om en sovesofa. Mannen som i sin tid solgte meg leiligheten, ville gjerne ha meg til å overta sofaen. Ikke av sentimentale grunner (”Den høre hjemme her i huset!”), mer av bekvemmelighet. Den var en mastodont, tung å flytte på.

Selgeren fikk sine ekstra tusenlapper for sofa samt oppgjør for leiligheten, akkurat i det øyeblikk markedet falt og eiendomsprisene sank og finanskrisen, fra å ha vært et personlig problem, brått utviklet seg til å bli verdensomspennende. Det er et par-tre år siden. Og siden da har sofaen stått her og ikke gjort annet enn å møblere leiligheten. Passiv møblering av knapp gulvplass, ingen verdig skjebne for en bruksgjenstand. Ikke så mye som en sjelden overnattingsgjest bidro til å legitimere sofaens eksistens.

Via en gratis annonsetjeneste på nett, som alle har hørt om, og som jeg derfor ikke behøver reklamere for i løpende tekst, fikk jeg kontakt med nokså mange som gjerne ville ha en pent brukt, for ikke å si praktisk talt ubrukt, sovesofa, forutsatt at de fikk den slengt etter seg. Da jeg presiserte at den måtte bæres ut av minst to sterke bærere og kjøres hjem med varebil eller tilhenger, ble det stille en stund i inn-boksen.

Men så kom de rette liebhaberne til slutt, de som virkelig trengte og ønsket en sovesofa, om de så måtte bære den selv. Og så skulle den ut. Da var det som om sofaen hadde satt seg. Vi rykket i den, to mann, og den rikket seg ikke. Seigere tak måtte til. Mer som fribryting enn vektløfting. Selv på høykant var det bare så vidt den kom ut av døråpningene. For ikke å snakke om vekten, tyngden av en sovesofa med solid armatur, og denne gjenstandens mangel på gripetak. Jeg forstår at mannen som i sin tid solgte meg leilighet med tillegg for iboende møbel, heller skulle ha gitt meg avslag i prisen, en slags vrakpant.

Vi løftet og bar, nedover trapper, heldigvis nedover. Rundt hjørner, over rekkverk. Med armer, rygger og lårmuskler, samt hender som grep etter noe å gripe i. Innimellom glapp det, men denne sofaen var skapt for å tåle en påkjenning. Den tok ikke skade av å gå i gulvet, og også gulvet holdt.

Den nye eieren var, etter hårfasongen å dømme, musiker. Han mønstret etter bærejobben bekymret sine avlange hender. Nei, ikke musiker, der tok jeg feil, han var fektelærer. Men også fektere trenger førlighet i fingrene, og han var ennå bare halvveis i mål da jeg vinket farvel.

Etterpå var det et to kubikkmeters tomrom i leiligheten, med støv i sære formasjoner, liksom i klynger. Kan denne tomheten sammenlignes med å få trukket en tann? Eller å miste en venn? Ikke alt kan lignes med alt. Men det er rart med det. Vi hadde tross alt bodd sammen en stund.

Distinksjonen

Romanen Løpe, som kommer på norsk så snart bokhøsten er omme, handler om en viss idrettsmann kalt Émile Zatopek. Han heter ikke helt det samme som en bestemt idrettsmann ved navn Emil Zátopek. Det er ikke tilfeldig.

For å skjelne romanfiguren fra den historiske personen av samme navn har forfatteren tillatt seg å ”forfranske” (francisere) det tsjekkiske fornavnet Emil og skrive det med både aksent og stum e: Émile. Romanpersonen Émile Zatopek er altså ikke identisk med den tsjekkiske friidrettsstjernen Emil Zátopek. På samme måte som Ionesco skrev sitt drama Macbet uten h, for ikke å bli forvekslet med Shakespeare. Forfatteren Jean Echenoz sier han opplever en større dikterisk frihet ved denne minimale omdøpingen. Han kan tillate seg å fremstille ting som den historiske Emil aldri har sagt eller gjort. Dette gjelder vel å merke på detaljnivå. I store trekk er det full overensstemmelse mellom de to.

Under arbeidet med oversettelsen av denne romanen til norsk var man ikke oppmerksom på den ideologiske begrunnelsen bak navneendringen. Det er ellers ikke uvanlig i fransk tekst at utenlandske navn får en litt annen skrivemåte enn i navnets hjemland, eller for den saks skyld enn i norsk. La Tamise er for eksempel deres måte å si Themsen på (mens folk i London – eller Londres – skriver og sier The Thames!), slik vi på vår side sier Seinen om La Seine. Transkribering av russiske navn er et annet eksempel. Lénine kaller vi Lenin, og Eltsine Jeltsin. Det pleier å være uproblematisk.

Hadde hovedpersonen vært fransk, ville vi nok ha beholdt den franske skrivemåten, om han så hadde hett Jérôme (som er et vanskelig navn på norsk tastatur). Men siden han skal være tsjekkisk, har vi oversatt navnet slik vi oversetter resten av teksten, fra fransk til norsk. Émile på norsk blir Emil. Ulykkeligvis staves det nøyaktig som på tsjekkisk. For å markere distinksjonen mellom romanperson og modell, er vi henvist til å lese navnet høyt. Vi betoner første stavelse. Vi kan overdrive trykket, trekke vokalen i langdrag, herme litt etter en kjent svensk tv-serie, den fra Lønneberget. Slik sier de det sikkert ikke på tsjekkisk.

Dermed har vi gjenopprettet legitimeringen for den dikteriske frihet i dette fiksjonens og sakprosaens grenseland, for ikke å si prosaens no man’s land.
Spørsmålet er om vi i den norske boken må legge inn en fotnote for å gjøre oppmerksom på forholdet, eller i det minste presisere at fornavnet skal uttales e-mil, med lang e og trykk på første stavelse. For at leseren skal skjønne at Emil er en annen.

Men forøvrig kan jeg ikke se at det ble foretatt noe lignende grep med hovedpersonens navn i romanen Ravel (Jean Echenoz 2006). Der heter karakteren Maurice til fornavn, akkurat som komponisten. Det styrker meg i mistanken om at hele distinksjonen Emil/Émile er en etterrasjonalisering. Eller i beste fall et lite stikk i siden til teoretikerne og den kritiske litteraturvitenskapen.
Omtrent slik: Den skjønnlitterære forfatteren gjør hva han vil med virkeligheten. Vitenskapen (eller er det bare anmelderne?) kritiserer ham for den uklare grensen mellom fiksjon og virkelighet. Forfatteren påberoper seg en dikterisk frihet som strekker seg langt inn i virkelighetens verden: Se, jeg har døpt ham med et annet navn! Heretter er han min figur.

Tatt i betraktning at litteratur av denne art i all hovedsak leses innenat, uten hørbar forskjell på norsk og tsjekkisk uttale av mannsnavnet Emil, må vi nok slå oss til ro med at denne distinksjonen er blant de nyanser som går tapt i prosessen. Lost in translation, uten at tapet er merkbart.
Hvis redaksjonen synes den skylder å gjøre oppmerksom på forholdet, går det an å sette inn et kortfattet forord, omtrent sånn:
”Vi gjør oppmerksom på at hovedpersonen i denne romanen opprinnelig het ”Émile Zatopek” til forskjell fra virkelighetens tsekkoslovakiske løperfenomen Emil Zátopek. Denne nyansen gikk dessverre tapt i den norske oversettelsen.” (Signert: Forlaget.)

Intervju med Echenoz her.

Bevissthetsutvidende

Denne boken forandret min virkelighetsoppfatning. Jeg mener det bokstavelig. Jeg fikk vite om at virkeligheten var noe annet enn det jeg alltid hadde trodd. Ti-elleve års skolegang hadde ikke gitt kjennskap til noen annen virkelighet enn den vi lærte å mestre i faget heimkunnskap. Virkeligheten var funksjonell, rasjonell og endimensjonal. Kristendomsfagets naive teologi bidro ikke stort til å berike denne snusfornuftige verdensforklaringen.


Rus og ekstase lærte vi ingenting om. Det var bare formaninger og advarsler mot rusdrikk. Andre rusmidler enn alkoholholdig drikke gjorde nettopp sitt inntog i landet, og helsedirektøren været fare. Han anbefalte forbud og nulltoleranse. Akkurat på den tiden var det jeg kom over en nyutgave av Niels Chr. Brøggers bok: Rus, ekstase og virkelighet.

Omslaget viste et kvinneansikt avbildet i ekstatisk tilstand, og det var ikke den hellige Teresa. Det var sånn sett villedende. Boken handlet i svært liten grad om ekstatisk orgasme, og enda mindre om hvordan noe slikt kan oppnås. Det var en populær, men lærd fremstilling av rusens betydning i ulike kulturer. Ikke i nytelsens og festens tjeneste, men som vei til erkjennelse.

Poenget var at virkeligheten er skjult. Den åpenbarer seg ikke for hvem som helst, og slett ikke for det nøkterne blotte øye. Sjamaner og kristne mystikere, dervisjer og diktere – til alle tider har en heksedoktor, yppersteprest eller annen innviet person søkt en annen virkelighet. Og funnet. Andre har forsøkt å ta snarveier, og ofte kommet ille ut. For meg ble lesing et bevissthetsutvidende middel. Jeg bruker det ennå.

Brøggers bok kom ut første gang i 1956. Den ble utgitt i pocket i 1967 – etter forfatterens død – med det omslaget jeg nevner ovenfor. Den var altså ikke opprinnelig skrevet som innlegg i debatten om de nye rusmidlene som strømmet – nei, de strømmet ikke: de sivet sakte inn i landet på denne tiden, mens mange ennå ikke hadde hørt ordet hippie. Og helsedirektøren og politikerne ante ikke annen råd enn at dette måtte forbys. Og forbudt ved lov er det den dag i dag.