Badeliv i Roma

Da Anita Ekberg badet i Trevi-fontenen for femti år siden, var hun slett ikke den første. Romas fontener har vært brukt som plaskedam av berømte folk før henne, påpeker gjerne Fredrik Wandrup. Sist i en stort anlagt artikkel om Fellinis film La dolce vita og Roma som badeplass i Magasinet for en uke siden.

Man får nærmest inntrykk av at Fellini har latt seg inspirere til denne berømte scenen av de banebrytende norske dikterne Wildenvey og Bull. Begge skal ha tatt seg forfriskende bad i samme fontene. Wandrup gjør oppmerksom på sammenhengen allerede i sin bok om Olaf Bull (Gyldendal 1995).

For begge de norske dikterne skal badet ha fått konsekvenser. Olaf Bull påla seg selv flere dagers husarrest etterpå. Ikke bare i anger og ruelse, men mest for å vente på at dressen skulle tørke. Han hadde bare den ene. Dette badet og den påfølgende straffen er visstnok behørig dokumentert, bl.a med øyenvitneskildringer

Men Wildenvey? Wandrups kilde er trolig Francis Bull, som i sin bok fra 1960: Nordisk kunstnerliv i Rom forteller med liv og lyst om Wildenveys fullt påkledte overstadige dukkert, som skal ha ført til fengsel og fortvilelse etter et håndgemeng med romerske carabinieri.

Det er pussig at Francis Bull i sin anekdotespekkede fremstilling ikke finner annet å berette om den unge Wildenveys møte med den evige stad. Boken har ingen kildehenvisninger, naturligvis, for alle kildene befant seg inne i Bulls hukommelse. Og hukommelsen er, som Wildenvey og mange andre har påpekt, en skjelm og en dikter. Vitenskapelig er den ikke, enn si pålitelig.

Wildenvey har skrevet to ganger i bokform om sitt opphold i Roma i 1909. De to versjonene er nesten identiske. Om Trevi-fontenen skriver han ordrett det samme i begge: ”Jeg fikk ikke engang kastet de fornødne soldi i Fontana Trevi. Derimot kastet jeg meg selv i fontenen en natt …” Mer sier han ikke om badingen sin.

Dette er jo bare en teaser. Tanken var kanskje å komme tilbake til fortellingen om badet, som sikkert ble foretatt i overstadig humør, og antagelig i fulle klær, slik Francis Bull ser det for seg. Men han fikk aldri skrevet den historien. Det er nesten så man tviler på at den noensinne fant sted. Den nøkterne hovedsetningen står i kontrast til den utpenslede, uttværede skildringen av episoden med ulven på Capitol, parkblomstene han prøver å mate den med, konstabelen han må slåss med, og deretter fengselsoppholdet, to døgn i angst og uvisshet under kummerlige kår, et uforholdsmessig langt kapittel. Naturligvis er det denne opplevelsen Francis Bulls legendariske hukommelse går surr i.

Onde tunger, eller sure penner, i norske aviser snappet opp nyheten om dikterens skandaløse opptreden og varetekt i Roma, og brukte episoden for alt den var verdt som argument mot tildeling av reisestipend til norske forfattere. Og Olaf Bulls fontenebad førte til fordømmelse og bannlysning fra Bjørnstjerne Bjørnsons side. Man kan si hva man vil. De var forsiktige foregangsmenn for senere tiders nordmenn i Syden, pionerer for norske russeturer, mulige inspiratorer for Fellini og Mastroani. Ingen kan gå to ganger ned i samme elv, som Heraklit sier. Men i samme fontene, jo. Gang på gang.

Fangen, som sang

Tidene skifter, og kommareglene med dem. Det skal ikke være komma i Fangen, som sang. Det neste man stusser ved, er ikke bokens første setning, men den andre: ”Moren var pukkelrygget jente, morbroren gammel ungkar, som tygget tobak og spyttet langt henover gulvet.” Boken handler om denne pukkelryggede jentens sønn, av ukjent far. Hvis det da ikke, gud forby, skulle være morbroren, den gamle ungkar.
    Dette er med skam å melde mitt første møte med Johan Bojer. Det er ingen dårlig bok. Den er heller ikke virkelig god. Men den er interessant, særegen og merkelig. Jean-Marie Le Clézio leste den som gutt og har aldri glemt den. Han mener det må være historiens første eksistensialistiske roman. Og han har en sterk mistanke om at også Sartre må ha lest den i sin ungdom, noe som er høyst sannsynlig. Johan Bojer var stor i mellomkrigstidens Frankrike. I Norge ble han sittende i skyggen av Hamsun, Undset og kanskje Falkberget og Duun. I Frankrike hadde han andre konkurrenter, men også et mye større publikum. – Dette er vel å merke en rent intuitiv forklaring jeg kom på nå, mens jeg skrev. Kjernen av sannhet er at han hadde en høy stjerne i Frankrike (og Tyskland …).
    På fransk heter den ikke Le Prisonnier qui chantait, nei. Kamelonen, Le Caméléon, het romanen som Jean-Maries mor kom hjem med fra biblioteket i Nice en gang for seksti år siden. Den franske forfatteren nevnte det visstnok for første gang i et intervju i 1972, og gjentok det nå, under sitt to dagers norgesbesøk i juni 2010. I mellomtiden har det litterære Norge stort sett glemt Johan Bojer.

    Det er sånt som skjer. Det skjer ikke den beste, men saktens mange av de nest beste. Det er dem det er flest av. Det slår meg under lesningen at Johan Bojers tragedie kanskje var at han aldri tok seg bryet med å skape et mesterverk. Det ser ut til at han hadde lett for det, og gjorde det lett for seg. Han skrev og skrev og det ble mange gode historier, men ingen helt gode romaner. Dette sagt med det forbehold at jeg ikke har lest noen av de andre. I hvert fall ikke personlig.
    Fangen som sang kunne ha blitt en klassiker på linje med Dr. Jekyll og Mr. Hide. Stevensons lille roman handler om en tosidig personlighet, Bojers om en person som har så mange sider at han ikke har noen kjerne. I hvert fall ikke før han muligens møter kjærligheten. Men om kvinnen kan redde ham, gjenstår å se. Vi får ikke vite hvordan det går. Handlingen slutter like før fangen på Botsfengselet skal slippes fri etter endt soning. Det er sommer, og han er vel ennå i sin nest beste alder. Et sted oppe i Norges land går en doktordatter og sørger over ham, fordi en av hans rollefigurer druknet noen uker før de skulle giftes. Henne kan hans resterende personligheter ikke glemme. Mer får vi ikke vite. Men han synger mens han venter på å bli sluppet fri.

Det oppstår uvegerlig misforståelser når mennesker møtes og snakker sammen, og bedre blir det ikke når flere kulturspråk er i bruk samtidig. Målet med vårt samkvem må til enhver tid være å holde misforståelsene nede på et akseptabelt nivå. Velvilje og toleranse må til, men om man også kan heve seg et hakk eller to over personlig prestisje, retthaverske tendenser, smålighet … kort sagt. Misforståelser er ikke til å unngå, men krig på grunn av bagateller kan, dersom partene er voksne, fornuftige og lite selvhevdende mennesker, unngås.

            Kelneren bød på catfish. Det oversatte han med steinbit. Den franske forfatteren trodde naturlig nok det var snakk om poisson-chat. Men det, sa jeg, er jo en karpe. Den franske kattefisken lever i ferskvann, for ikke å si i grunne karpedammer, mens steinbiten vår holder til i det salteste dypvannshav. Den er stygg, den har utstående tenner og kan spise blåskjell med skallet på, fortalte jeg. Lurer på om den ikke heter loup de mer? Ikke tale om, sa den franske forfatteren, oppvokst i Nice ved Middelhavet. Le loup er ingen catfish.

            Det er vanskelig med navn på fugl og fisk. Særlig fisk. Hvem er det som bestemmer hva de heter? Fiskerne i Bretagne og fiskerne i Nice kan snakke om samme fangst med helt ulike navn. Den fisken vi fikk på tallerkenen, var god. Kjøttet var hvitt, fast, saftig, nesten krystallinsk, nesten som hummerkjøtt. Deep sea fish, forsøkte jeg, very ugly. Da er det ikke loup det mer, mente han, for det er en ganske stilig fisk.

Munnpartiet til steinbiten minner litt om Sartre, antydet jeg, for han hadde jo litt sånn undervannsaktige lepper. Litt sånn dypvannsfisk i ansiktet, i grunnen. Men det vet jeg ikke om forfatteren syntes var passende. De to hadde en nobelpris til felles, selv om Sartre i sin tid sa han helst ikke ville ha den. Jo forresten, gjerne pengene. Men ikke den borgerlig-dekadente prisen som Camus hadde fått …

            Vi spiste det vi fikk. Vi tok det for god fisk. Diskusjonen løp ut i sanden. Vi gikk til sengs hver på vår kant uten å vite hva slags sjømat vi hadde satt til livs. Steinbit var det saktens, men hvorfor kalte kelneren det catfish? Og hvorfor ville ikke forfatteren gå med på at det het Loup de mer?

            Det er blant de ting man kan lure på når man pleier omgang med nobelprisvinnere.

Fiks idé

En fiks idé er en tanke som har satt seg fast og ikke lar seg rokke, i hvert fall ikke før overveldende fakta kommer på bordet. Jeg har fått det for meg at Hans Conrad Thoresen (f. 1802) var tjømling. Han ble riktignok født i Tønsberg, men det ble jo jeg også. Hans mor kan ha søkt inn til Tønsberg for å føde. Det gjorde min. Kanskje mest fordi det der i byen fantes et sentralsykehus, i 1950. Det gjorde det ikke på Thoresens tid, men det kan vel tenkes kompetansen innen fødsel og nedkomst var høyere i byen enn utover på øyene allerede den gang, da barnefødsel var en risikosport.

Hans Conrads far var bøkker. Han lagde tønner. Det kunne nok trenges i byen, men også ute på Hvasser, når fiskerne kom inn med fangst og oppkjøperne sto klare til å ta imot og sende videre. Det måtte tønner til. Min oldefar dro opp fra sitt hjem i Asker for å slå seg ned på Tjøme, nærmere fisken. Han var fiskehandler. Mormor var tjømling i første generasjon.

Bøkkerens sønn ble prest. Det var ikke vanlig. Det var visstnok prosten Morten Münster i Jarlsberg prosti som oppdaget guttens evner, og ”førte ham frem” til studenteksamen i 1821. Om hvordan han videre fikk finansiert sine studier, vet ikke historien noe å fortelle. Jeg har ikke alltid hatt høye tanker om velstående menn i Tønsberg og omegn, men her var det trolig noen av dem som trådte til.

Så ble han altså prest på Sunnmøre, og der var han i 17 år. I Herøy sognekall måtte presten ferdes opp til 300 mil på sjøen hvert år, til alle tider på året. ”Som oppvokst ved sjøen kunne han selv styre en skute!” Det var dette som overbeviste meg om at Thoresen neppe vokste opp inne i Tønsberg by som tønnemakerens sønn. Håndverkere og arbeidsfolk hadde ikke mye fritidsbåter på den tiden. Hvis Thoresen lærte å seile som ung, må det ha vært fordi de var øyfolk.

Jeg henter det meste her fra Astrid Sæthers bok om Suzannah, fru Ibsen. Fru Ibsens far var Hans Conrad Thoresen. Astrid Sæther skriver så mye pent om denne mannen, i små kommentarer spredt utover kapittelet. Til sammen danner disse kommentarene et bilde av en staut hedersmann som jeg gjerne vil tro har sine røtter på Tjøme.

Vi får se om jeg kommer videre i denne saken. Inntil det motsatte er bevist, har jeg min fikse idé, slik Asterix har sin Idéfix (en trofast og fornøyelig liten hund).

Millom bakkar og berg, cimetière marin

Susanne Thoresen må i barndommen ha levd med lukten av sin mors lik, selvfølgelig til det ukjennelige iblandet stanken av alle de andre som lå der og langsomt fortærtes av tidens tann under torva. Det var et karrig prestegjeld og knapt med jordsmonn. Torvlaget lå rett på grunnfjellet; de døde fikk ikke mer enn en dyne av gras og røtter, og de hvilte sine knokler mot det blankskurte berg. Heldigvis står vinden på, som oftest, og feier de dødes miasmer ut på det bårute havet, eller inn over fjell og daler. Men det var dager og netter da stanken lå tungt over øya, så det ble vanskelig å tro at mamma var i himmelen blant englene.
Lukten av en mors forråtnelse gjør noe med sorgen. Det gjør noe med det moderløse barnet. I hvert fall er det kjempefristende å psykologisere og konkludere allerede her. Susanne Thoresen ble en kvalifisert dikterhustru.

Svigerfaren

Han ble strengt tatt aldri Ibsens svigerfar, siden han døde åtte dager før sin datters vielse. Dermed ødela han også mye av den gode stemningen i bryllupet. Sorg hvilte over de unges formæling. Kanskje det er derfor det snakkes så sjelden og så lite om Hans Conrad Thoresen (1802-1858), prost i Herøy og Bergen, stortingsmann, tre ganger gift og mange barns far. To hustruer førte han til graven. Til sist var han mann for den unge og vidløftige Magdalena Thoresen, som overlevde ham med godt monn.
Når jeg skriver at han var mann for henne, betyr det ektemann. Ut over denne formelle status skulle det mye til å være mann for en så krevende og livsglad person. Hun egnet seg bedre som inspirasjonskilde for den unge dramatikeren enn som prostens trofaste og dydige prestekone. Hun var sterk; det lå menn etter henne, for å vri litt på svigersønnens mer politisk korrekte versjon.
Suzannah Ibsen, født Susanne Thoresen, viste seg å være som skapt for en livsoppgave som det i våre dager knapt finnes reminisenser av. Hvis han var født til kunstner, som han påsto via stråmann (prof. Rubæk) at han var, så var hun født til dikterhustru. Sånne lages ikke lenger. En dikterhustrus fremste egenskap er en aldri sviktende tro på mannens geni kombinert med stor toleranse overfor hans tilkortkommenheter. I all stillhet utøver hun en viktig gjerning, selvutslettende, oppofrende, moderlig, elskelig og overbærende. Og likevel streng.

Men nå var det pappaen hennes, den i ettertid så lite påaktede vestlandsprost. Hans Conrad Thoresen var født i Tønsberg, sønn av en bøkker. Jeg tenkte lenge han måtte være bror av skipsreder Thoresen fra de samme trakter av landet, tjømlingen som så å si oppfant linjefarten, men rederen var ikke sønn av en bøkker, så i beste fall var de fettere. Jeg mener likevel det er mye som tyder på at prosten kom fra Tjøme.
Det er Astrid Sæther som skriver såpass utfyllende om Ibsens svigerfar. Boken heter Suzannah, fru Ibsen, og jeg har bare lest første kapittel, men kommer tilbake med mer.
Episoden om prostens korporlige avstraffelse av den unge Ivar Aasen på grunn av dennes omgang med prostens tjenestejenter, hører med til de historisk-tabloide godbitene. Julingen skyldtes ikke moralsk indignasjon, men en klar forståelse av at en begavelse som Aasen ikke måtte heftes av en banal kvinnfolkhistorie på nordvestlandet. Han måtte ut og øve sin gjerning, om det så skulle bankes inn i ham. Det var det prosten Thoresen gjorde. Og mørbanket tok Aasen skreppa si og gikk.

Problemet med billigsalg

Problemet med billigsalg av bøker er at de legger ut samme tittel til salg mange ganger med visse mellomrom, lenge nok mellom hver gang til at du har glemt hvilke bøker du kjøpte sist, men ikke lenge nok til at du har rukket å lese dem. Resultatet er at du etter hvert sitter inne med nokså mange eksemplarer av hver bok. Du kan selvfølgelig gi bort noen av dem, men alle du kjenner har vært på de samme salgene. Gir du dem Krig og fred til en fødselsdag, kan du være ganske sikker på å få enda et sett Anna Karenina fra dem til jul.
Hvordan dette skal gå når bøkene blir elektroniske, tør jeg ikke tenke på.
”Filen Døde sjeler eksisterer allerede. Vil du erstatte Døde sjeler med Døde sjeler?”
Kanskje det.