Det oppstår uvegerlig misforståelser når mennesker møtes og snakker sammen, og bedre blir det ikke når flere kulturspråk er i bruk samtidig. Målet med vårt samkvem må til enhver tid være å holde misforståelsene nede på et akseptabelt nivå. Velvilje og toleranse må til, men om man også kan heve seg et hakk eller to over personlig prestisje, retthaverske tendenser, smålighet … kort sagt. Misforståelser er ikke til å unngå, men krig på grunn av bagateller kan, dersom partene er voksne, fornuftige og lite selvhevdende mennesker, unngås.

            Kelneren bød på catfish. Det oversatte han med steinbit. Den franske forfatteren trodde naturlig nok det var snakk om poisson-chat. Men det, sa jeg, er jo en karpe. Den franske kattefisken lever i ferskvann, for ikke å si i grunne karpedammer, mens steinbiten vår holder til i det salteste dypvannshav. Den er stygg, den har utstående tenner og kan spise blåskjell med skallet på, fortalte jeg. Lurer på om den ikke heter loup de mer? Ikke tale om, sa den franske forfatteren, oppvokst i Nice ved Middelhavet. Le loup er ingen catfish.

            Det er vanskelig med navn på fugl og fisk. Særlig fisk. Hvem er det som bestemmer hva de heter? Fiskerne i Bretagne og fiskerne i Nice kan snakke om samme fangst med helt ulike navn. Den fisken vi fikk på tallerkenen, var god. Kjøttet var hvitt, fast, saftig, nesten krystallinsk, nesten som hummerkjøtt. Deep sea fish, forsøkte jeg, very ugly. Da er det ikke loup det mer, mente han, for det er en ganske stilig fisk.

Munnpartiet til steinbiten minner litt om Sartre, antydet jeg, for han hadde jo litt sånn undervannsaktige lepper. Litt sånn dypvannsfisk i ansiktet, i grunnen. Men det vet jeg ikke om forfatteren syntes var passende. De to hadde en nobelpris til felles, selv om Sartre i sin tid sa han helst ikke ville ha den. Jo forresten, gjerne pengene. Men ikke den borgerlig-dekadente prisen som Camus hadde fått …

            Vi spiste det vi fikk. Vi tok det for god fisk. Diskusjonen løp ut i sanden. Vi gikk til sengs hver på vår kant uten å vite hva slags sjømat vi hadde satt til livs. Steinbit var det saktens, men hvorfor kalte kelneren det catfish? Og hvorfor ville ikke forfatteren gå med på at det het Loup de mer?

            Det er blant de ting man kan lure på når man pleier omgang med nobelprisvinnere.

Fiks idé

En fiks idé er en tanke som har satt seg fast og ikke lar seg rokke, i hvert fall ikke før overveldende fakta kommer på bordet. Jeg har fått det for meg at Hans Conrad Thoresen (f. 1802) var tjømling. Han ble riktignok født i Tønsberg, men det ble jo jeg også. Hans mor kan ha søkt inn til Tønsberg for å føde. Det gjorde min. Kanskje mest fordi det der i byen fantes et sentralsykehus, i 1950. Det gjorde det ikke på Thoresens tid, men det kan vel tenkes kompetansen innen fødsel og nedkomst var høyere i byen enn utover på øyene allerede den gang, da barnefødsel var en risikosport.

Hans Conrads far var bøkker. Han lagde tønner. Det kunne nok trenges i byen, men også ute på Hvasser, når fiskerne kom inn med fangst og oppkjøperne sto klare til å ta imot og sende videre. Det måtte tønner til. Min oldefar dro opp fra sitt hjem i Asker for å slå seg ned på Tjøme, nærmere fisken. Han var fiskehandler. Mormor var tjømling i første generasjon.

Bøkkerens sønn ble prest. Det var ikke vanlig. Det var visstnok prosten Morten Münster i Jarlsberg prosti som oppdaget guttens evner, og ”førte ham frem” til studenteksamen i 1821. Om hvordan han videre fikk finansiert sine studier, vet ikke historien noe å fortelle. Jeg har ikke alltid hatt høye tanker om velstående menn i Tønsberg og omegn, men her var det trolig noen av dem som trådte til.

Så ble han altså prest på Sunnmøre, og der var han i 17 år. I Herøy sognekall måtte presten ferdes opp til 300 mil på sjøen hvert år, til alle tider på året. ”Som oppvokst ved sjøen kunne han selv styre en skute!” Det var dette som overbeviste meg om at Thoresen neppe vokste opp inne i Tønsberg by som tønnemakerens sønn. Håndverkere og arbeidsfolk hadde ikke mye fritidsbåter på den tiden. Hvis Thoresen lærte å seile som ung, må det ha vært fordi de var øyfolk.

Jeg henter det meste her fra Astrid Sæthers bok om Suzannah, fru Ibsen. Fru Ibsens far var Hans Conrad Thoresen. Astrid Sæther skriver så mye pent om denne mannen, i små kommentarer spredt utover kapittelet. Til sammen danner disse kommentarene et bilde av en staut hedersmann som jeg gjerne vil tro har sine røtter på Tjøme.

Vi får se om jeg kommer videre i denne saken. Inntil det motsatte er bevist, har jeg min fikse idé, slik Asterix har sin Idéfix (en trofast og fornøyelig liten hund).

Millom bakkar og berg, cimetière marin

Susanne Thoresen må i barndommen ha levd med lukten av sin mors lik, selvfølgelig til det ukjennelige iblandet stanken av alle de andre som lå der og langsomt fortærtes av tidens tann under torva. Det var et karrig prestegjeld og knapt med jordsmonn. Torvlaget lå rett på grunnfjellet; de døde fikk ikke mer enn en dyne av gras og røtter, og de hvilte sine knokler mot det blankskurte berg. Heldigvis står vinden på, som oftest, og feier de dødes miasmer ut på det bårute havet, eller inn over fjell og daler. Men det var dager og netter da stanken lå tungt over øya, så det ble vanskelig å tro at mamma var i himmelen blant englene.
Lukten av en mors forråtnelse gjør noe med sorgen. Det gjør noe med det moderløse barnet. I hvert fall er det kjempefristende å psykologisere og konkludere allerede her. Susanne Thoresen ble en kvalifisert dikterhustru.

Svigerfaren

Han ble strengt tatt aldri Ibsens svigerfar, siden han døde åtte dager før sin datters vielse. Dermed ødela han også mye av den gode stemningen i bryllupet. Sorg hvilte over de unges formæling. Kanskje det er derfor det snakkes så sjelden og så lite om Hans Conrad Thoresen (1802-1858), prost i Herøy og Bergen, stortingsmann, tre ganger gift og mange barns far. To hustruer førte han til graven. Til sist var han mann for den unge og vidløftige Magdalena Thoresen, som overlevde ham med godt monn.
Når jeg skriver at han var mann for henne, betyr det ektemann. Ut over denne formelle status skulle det mye til å være mann for en så krevende og livsglad person. Hun egnet seg bedre som inspirasjonskilde for den unge dramatikeren enn som prostens trofaste og dydige prestekone. Hun var sterk; det lå menn etter henne, for å vri litt på svigersønnens mer politisk korrekte versjon.
Suzannah Ibsen, født Susanne Thoresen, viste seg å være som skapt for en livsoppgave som det i våre dager knapt finnes reminisenser av. Hvis han var født til kunstner, som han påsto via stråmann (prof. Rubæk) at han var, så var hun født til dikterhustru. Sånne lages ikke lenger. En dikterhustrus fremste egenskap er en aldri sviktende tro på mannens geni kombinert med stor toleranse overfor hans tilkortkommenheter. I all stillhet utøver hun en viktig gjerning, selvutslettende, oppofrende, moderlig, elskelig og overbærende. Og likevel streng.

Men nå var det pappaen hennes, den i ettertid så lite påaktede vestlandsprost. Hans Conrad Thoresen var født i Tønsberg, sønn av en bøkker. Jeg tenkte lenge han måtte være bror av skipsreder Thoresen fra de samme trakter av landet, tjømlingen som så å si oppfant linjefarten, men rederen var ikke sønn av en bøkker, så i beste fall var de fettere. Jeg mener likevel det er mye som tyder på at prosten kom fra Tjøme.
Det er Astrid Sæther som skriver såpass utfyllende om Ibsens svigerfar. Boken heter Suzannah, fru Ibsen, og jeg har bare lest første kapittel, men kommer tilbake med mer.
Episoden om prostens korporlige avstraffelse av den unge Ivar Aasen på grunn av dennes omgang med prostens tjenestejenter, hører med til de historisk-tabloide godbitene. Julingen skyldtes ikke moralsk indignasjon, men en klar forståelse av at en begavelse som Aasen ikke måtte heftes av en banal kvinnfolkhistorie på nordvestlandet. Han måtte ut og øve sin gjerning, om det så skulle bankes inn i ham. Det var det prosten Thoresen gjorde. Og mørbanket tok Aasen skreppa si og gikk.

Problemet med billigsalg

Problemet med billigsalg av bøker er at de legger ut samme tittel til salg mange ganger med visse mellomrom, lenge nok mellom hver gang til at du har glemt hvilke bøker du kjøpte sist, men ikke lenge nok til at du har rukket å lese dem. Resultatet er at du etter hvert sitter inne med nokså mange eksemplarer av hver bok. Du kan selvfølgelig gi bort noen av dem, men alle du kjenner har vært på de samme salgene. Gir du dem Krig og fred til en fødselsdag, kan du være ganske sikker på å få enda et sett Anna Karenina fra dem til jul.
Hvordan dette skal gå når bøkene blir elektroniske, tør jeg ikke tenke på.
”Filen Døde sjeler eksisterer allerede. Vil du erstatte Døde sjeler med Døde sjeler?”
Kanskje det.

Kråkemål

Å blogge er litterært sett tilsvarende 
å fyre for kråkene. 
Man vet aldri om de setter pris på det.

Det unyttige

Alle som har lest De velvillige av Jonathan Littell, vil ha fått med seg at forfatteren driver med sampling, i tillegg til alt annet han har på sitt program. Allerede romanens første setning er en allusjon til middelalderpoeten François Villon (han med De hengtes ballade…), et halvsitat som oversetteren i sin tid strevde med å finne en ekvivalent til. Det samme diktet finnes i flere norske og ikke minst nynorske versjoner, men ingen av dem passer i denne konteksten. Den til døden dømte dikteren Villon henvender seg til sine medmennesker, men dette ordet var ikke oppfunnet ennå, så han sier noe i nærheten av: Mennesker! Brødre!

Rent oversetterteoretisk og prinsippielt er problemet det at de fleste lesere på originalspråket straks kjenner igjen dette anslaget og tenker: Villon, middelalder, omstreiferliv, dødsdom, hengning – og så denne appellen til menneskenes brorskap og forståelse. Ikke alle franske lesere husker Villons dikt utenat, men alle får assosiasjoner ved denne åpningslinjen: Frères humains …
Problemet er altså at ingen norsk versjon vil kunne vekke de samme assosiasjonene i den hjemlige leser, med mindre hun er spesielt bevandret i eldre fransk diktning.

Men nok om det! Jonathan Littell driver med utstrakt sampling i denne svære boka, som ellers har langt mer alvorlig ærend. Eksemplene kunne forfleres, men nå i kveld vil jeg bare gjøre rede for den store lettelse som inntraff da jeg endelig, for en time siden, fant ut av en sammenheng jeg lenge har smågrublet på, som er helt uten betydning, slik en verkebyll er uten betydning, men likevel plagsom.

            I det innledende kapittelet skriver jeg-personen, den forhenværende SS-offiseren, at han egentlig helst ville blitt pianist, og at han nå nylig hadde vært på en konsert, der en kvinne i moden alder hadde spurt: Er ikke De pianist? Hvorpå han må svare: Nei, dessverre, frue.

            Mer er det ikke.

            Denne nokså ubetydelige scenen har jeg slitt med lenge. Ikke at den var vanskelig å oversette, enn si forstå, men det var liksom noe så unødvendig med det hele. SS-mannen er ikke pianist, nei vel, men han ser kanskje ut som en? Han skulle ønske han hadde vært pianist, men nei, skjebnen ville det annerledes. Jo, de to replikkene kan saktens forsvares i det store skjebnedrama som her skal utfoldes. Men sant å si virker det litt malplassert, litt overflødig, hvis det da ikke er satt inn som en minnelse om noe annet.

            I tre års tid har jeg lurt på om jeg ikke en gang for lenge siden hadde lest nesten nøyaktig den samme replikkvekslingen. Jeg husket en ung mann med langt hår et sted i landlige omgivelser, der han møter en kvinne som sier: Er De kunstner? Og han må svare: Nei, dessverre, frue …

            Og så har jeg forestilt meg at Littell i all underfundighet har tenkt på den samme passasjen og satt den inn for alt den er verdt. For å betegne noe, bety noe, eller bare for å glede den som kjenner igjen denne ordvekslingen fra sin tidligere lesning. Mye intertekstualitet har jo først og fremst den funksjon at den får leseren til å kjenne seg igjen og føle seg som kjentmann, noe som inngir en behagelig fornemmelse av overlegenhet, for ikke å si oversikt og beherskelse, som også er behagelige fornemmelser.

            Vagt sto det for meg at jeg i unge år, før jeg begynte å lære grunnbegrepene i det franske språket, hadde lest en del fransk litteratur på engelsk, i Penguin Classics. Det var nok der det var: Are you an artist? Unfortunately not, madam.

            Men hvem sa dette? Nei, det er ikke en quiz. Spørsmålet er så perifert og uviktig at jeg aldri har plaget noen andre med det, ikke på mange år. Men da jeg i går under en opprydning på loftet kom over en tynn gammel fransk paperback av typen Livre de poche med et snølandskap på omslaget: La symphonie pastorale av André Gide, der en bokhandlermedhjelper har skrevet 4.90 med blyant på forsatsen, uten å presisere om det er sveitserfranc, franske franc eller norske kroner (neppe) – da slo det meg at jeg før dette leste denne lille romanen på engelsk, i Penguin Classics, der den var utgitt sammen med en annen lang novelle eller kort roman, hva nå den het.

Internett og dette nettets søkemotorer er en av menneskeåndens store landevinninger. Så snart jeg husket at Pastoralesymfonien var utgitt sammen med en annen kort roman av André Gide i Penguin, var det bare å søke og finne og laste ned. Jeg har ikke tatt meg tid til å lese hele Isabelle, men hadde jeg hatt et lesebrett, skulle jeg gjort det. Der står det nemlig – og jeg kan nøye meg med å søke på ”artiste?” – og finner da, underhånden av meg oversatt: – Er De kunstner? – Nei, dessverre, frue, svarte jeg og smilte.

Som å få hull på en byll. Tilfeldig sammentreff er selvfølgelig en mulighet, altså mellom Gide og Littell, men det nekter jeg å tro på. Og jeg som hadde glemt at jeg leste Isabelle av André Gide for førti år siden, og bare husket en ung mann i bløt hatt og med langt hår og som gjerne ville ha vært kunstner, men måtte si dessverre …

En annen gang skal jeg tenke på om det er noen mening med alt dette.