Vannseng surkler

Nemi bekrefter Gaute Yttrings fordommer mot vannsenger. Den som ennå ligger i vannseng i året 1999, er ute.

Hva var navnet?

Om navnet Gaute strides de lærde, i hvert fall hvis jeg får lov til å regne meg blant dem. Noen navneleksika påstår det betyr ”mann fra Götaland”, evt. ”mann fra Gotland” og oppgir Gjøte og Gøte som varianter. Dem om det. Etter min mening er navnet avledet av det gode norske ordet ”gjyta”, som betyr å sprute ut og spre sin sæd, så å si i tide og utide, etter mønster av en glad laks. Det er laksens bestemmelse å få gjort denne utsprøytningen, og den kan gå gjennom ild og vann, i hvert fall kan den svømme mot strømmen og i motbakke over lange strekninger for å få oppfylt sin bestemmelse. Med Gaute Yttring er det likedan. Han har en tilsvarende trang til å spre sine ytringer. Også han er henvist til å bevege seg mot strømmen. Og selv om det er lagt opp noen kulturelle laksetrapper i det norske litterære systemet, kreves det mye energi og utholdenhet av en sliten forfatter som Gaute, før han han har oppfylt sin bestemmelse og kan si han har utgytt seg.

Rocky som Gaute Yttring

Forfatteren Gaute Yttring er på sporet av de verste konspirasjonene i norsk politikk i forrige århundre. Godt å se at han ikke er alene. Det ser ut til å være samme konspirasjon, og samme konklusjon. De burde treffe hverandre.

(Gaute Yttring er hovedperson i Delt løsning, en roman på vei ut til en bokhandel nær deg.)

(Rocky er hovedperson i en stripe av svensk opprinnelse, meget bra tilpasset norske forhold av en ellers anonym oversetter.)

Til steinen sprekker

Snart kommer nok Tålmodighetens stein på norsk. Selv om det handler om kvinneliv i Afghanistan (eller et annet land), vil det nok ikke skinne tusen strålende soler over den, her i landet. I Frankrike ble den beæret med Goncourt-prisen, forresten. Det betyr at en kvalifisert jury mente den var årets mest interessante eller oppsiktsvekkende gode bok. Det betyr også at den fikk ganske mange kjøpere (og lesere) i forfatterens nye hjemland.

Atiq Rahimi er fra Afghanistan. Nå skriver han på fransk. Ellers jobber han med film. I denne boka, som skal hete Syng-e saboor på norsk, har forfatteren liksom montert kameraet på stativ i et rom der det ligger en livløs mann koblet til en infusjonsflaske. Han puster, men det er også alt han gjør. Kona sitter ved siden av og ramser opp bønner på bønnekjedet sitt. Etter hvert skjer det noe. Fortiden rulles opp. Et krigersk, tragisk samfunn avdekkes. Kvinneundertrykkende, kjærlighetsløst, religionsherjet, krigsherjet.

Boken er tilegnet M.D. Jeg tenker meg at det betyr Marguerite Duras. Hun skrev også sånne korte, fortellende hovedsetninger. Tekster uten mye ytre handling. Film drev hun med, hun også. Særlig mange lesere hadde hun ikke her i landet før hun slo til på sine gamle dager med en gripende, småsexy og aldri så lite sentimental historie fra virkeligheten. Om den pur unge europeiske jenta og den rike kineseren. Den umulige kjærligheten.

Mange blir det nok ikke som kaster seg over Tålmodighetens stein. Men de mange som ikke gjør det, går glipp av en særegen leseopplevelse, en roman utenom det vanligste, en god bok. Oversetteren har ingen fortjeneste av salget. (Heldigvis, hadde jeg nær sagt.)

What happened next?

Ikke mange, tenker jeg, har gått og ventet på avsløringen av hva som egentlig skjedde med kriminologen Andreas Bjerre og den aristokratiske Madeleine etter at de begge var blitt skilt og endelig hadde fått hverandre, som det heter. Spørsmålet ble sist berørt i min bok om Wildenvey, som utkom i 1993. Der står det bare at ”de fikk visst et tragisk endelikt” eller noe sånt. Det er vagt, men det er fordi jeg ikke visste bedre. Endelig har vi fått svaret.

Herregud, 1993! Det er forrige århundre! Og først nå, i Göteborg for en uke siden, har jeg fått tak i boka som åpner med den scenen jeg ikke fikk med meg i Wildenvey-biografien: ”Hon kröp upp och lade sig bakom honom i sängen…”

Boken er Håkan Bravinger: Bära bud, og den fins i Månpocket. Den foreligger også på norsk. Andreas Bjerre, juristen, kriminologen, tok en overdose og la seg i sengen. Madeleine la seg altså bak ham og ventet på at han skulle dø. Han døde. Kort etter brakk hun benet i en banal ulykke. ”Såret vägrade att läka och hon avled fyrtiotre år gammal i komplikationerna efter benbrottet.”

Så vet vi det. Dette skjedde i 1925.

Wildenvey traff Madeleine på stipendreise til Roma i 1909 og forelsket seg i henne. Hun hadde tittel av friherrinne og var eier av Marsvinsholm slott i Skåne, inntil videre gift med en greve. Wildenvey var sjanseløs. Mer om dette en annen gang. Og mer om Bravingers bok, som ser ut til å være kjempemessig. Jeg har lovet meg selv å lese den.

Anders Bye i Cotignac (1975)

(En gammel venn døde på Kongsberg sykehus mandag. Istedenfor nekrolog og hele livshistorien gjengir jeg et sursøtt minne fra Provence)

Den dagen vinhøsten var slutt, dukket Anders Bye opp i Cotignac med en Folkevogn kassebil (bilen kan gjenkjennes i minst én av de fire romanene om Sara, Truls og Iversen; særlig stolt var han av klaffebordet sitt, som også er omtalt litterært). Ingrid og Bjørn-Willy Mortensen var kommet noen dager tidligere. Sidsel og jeg hadde bodd der noen måneder, og visste ikke da at vi skulle bli boende i nitten år, og lenger enda, hva halvparten av oss angår.
Bjørn-Willys tegning er datert 25.IX.75. Det stemmer dårlig med min erindring. Mer trolig er datoen 25. oktober. Vinhøsten trakk ut det året; det var forresten vår første.
Anders overnattet i bilen sin og ble værende noen dager, en uke … Ingrid og Bjørn-Willy sov på en ¾ dobbeltseng i vår leilighet i rue Saint-Sébastien.
En kveld ble vi invitert til et underlig par hollandske halvkunstnere. Den ene (kvinnen) var mor til Vincentia, som vi senere fikk et nært forhold til, noen av oss. Den andre var rykteomspunnet, for ikke å si legendarisk. Han hadde gått i lære hos en berømt kunstforfalsker i Amsterdam og ble bare kalt Pinky, kanskje på grunn av hudfargen på den ofte nakne rumpa (Pinky var svoren naturist). Men rett betenkt var det ikke disse som var vertskapet. Det var en jeger fra Toulon som vi bare kalte Le Chasseur de Toulon. Han kom kjørende inn i de ganske folketomme og lett mistral-forblåste Cotignac-gatene utpå kvelden for å finne noen flere å holde selskap med i jakthytta si. Det ble visst litt stusslig med bare de hollenderne. Vi lot oss verve.
Kort etter satt vi fem nordmenn sammen med det hollandske paret og jegeren fra Toulon i en ganske trang hytte og skulle drikke og konversere. Språkproblemer gjorde det vanskelig å gå i dybden. Kulturforskjeller gjorde det i det hele tatt vanskelig. Vi var langt ute i mørket, under stjernehimmelen og omgitt av høstlige sirisser. Det tok ikke lang tid før det sprakk for Anders. En uheldig blanding av kjedsomhet og angst, for ikke å snakke om blandingen av ren pastis og whisky og vin, gjorde kvelden til mindre småkoselig enn den var tenkt. Anders kunne i alle fall ikke fordra alminnelig hygge. Pinky mente Anders var uoppdragen (han var på den tiden over 40 år); Anders syntes Pinky var dekadent. Begge hadde et poeng, men vi andre dannet en slags sluttet front mot Anders; syntes vel han hadde ødelagt kvelden.
Ganske tidlig neste morgen – etter å ha vasket ansiktet i fontenen og tatt en kaffe på Bar-Tabac, kom Anders opp til oss med ferskt brød til frokost. Han var delvis uforberedt på den kjølige mottagelsen han ble til del. Alle var sure og avvisende. Ingen generøsitet, ingen overbærenhet. Fire mot én.
Han hadde nok opplevd denne situasjonen før. Han visste han kunne overvinne motstanden, men det ville ta litt tid. Argumenter, diskusjon, sjarm, godhet på bunnen. Til slutt smelter isfronten, alle blir venner igjen, til neste gang.
Jeg har ofte senere lurt på hvor bevisst, eller hvor rutinert, han var i slike øyeblikk.
Bjørn-Willys tegning tyder på at han var like usikker på utfallet hver gang. Det er et sårt, søkende blikk, og samtidig en hovmodig maske.
Bjørn-Willy var ikke kjent for sin kjappe strek. Han hadde ingen trening, så vidt jeg vet, i karikaturtegning. Men her, i en tilstand av bakrus og kraftige antagonistiske vibrasjoner mennesker imellom, gjorde han på fem minutter en strektegning på skisseblokken som vi alle, Anders medberegnet, fant utrolig treffende.
Det skal for ettertiden ikke herske tvil om at det var en fersk baguette Anders Bye satt med i fanget da han ble avbildet. Kunstneren har utstyrt brødet med noen attributter som gjør denne rekvisitten til noe tvetydig. Bildet er sånn sett åpent for tolkninger. En virilitet som spyr gift; det kan også være en oppfatning av Anders Bye på denne tiden.

Bjørn-Willy Mortensen var en fin fyr og en dyktig grafiker. Han tok med seg denne tegningen på skissblokken til en utstilling i Oslo noen år senere. Dagbladet/Harald Flor valgte å gjengi nettopp dette bildet i artikkelen om utstillingen, trolig fordi det er en frapperende strek, særlig for dem som kjenner modellen. Julie Ege kjøpte bildet og fikk det rammet inn. Julie døde i fjor sommer. Tegningen er i dag i hennes datter, Ella Ege Byes eie.

På sporet av kanselliråden

To ganger i det siste, med års mellomrom, har jeg vært på utflukt til Ringerike og Jevnaker, og hver gang har jeg fra bussvinduet speidet etter Dusgård eller skilt til Dusgård, i den tro at jeg befant meg på Ringsaker. Eller rettere sagt, i den tro at Dusgård lå på Ringerike et sted. Duse begreper om geografi ligger til grunn for denne forvirring.

Det var særlig gyldendølen, konsulenten og redaktøren Nils Lie jeg forholdt meg til, en av de siste kjente proprietærene der i gården. En prektig gård, skulle det være, prestegård i tidligere tider, i hvert fall kappelanbolig. I senere år i besittelse av Nils Lie, en forlagshistorisk skikkelse som av uvisst hvilke personalhistoriske konstellasjoner fant seg råd til å trekke seg tilbake på dette åndelige herresete i provinsen, hvorfra han fortsatte å utøve sin skjulte makt i det litterære Norge helt opp til slutten av søttiårene, i hvert fall. Fra mitt bussvindu ved Randsfjorden fikk jeg naturlig nok aldri øye på stedet, eller så mye som snurten av det.

Nå falt det seg så heldig at jeg til fødselsdagen nylig (i går, for å være helt ærlig) fikk, av en person som står meg nær og vil mitt beste, et nydelig eksemplar av Conrad N. Schwachs Erindringer af mit Liv. Schwach er født på Ringsaker (i 1793) der faren var kappelan, og følgelig bodde på Dusgård. Verden er liten. Conrad var et fremmelig barn, men husker likevel ikke mye fra sine tre første leveår på Dusgård. Bare noe om en Cancelliraad Stangeby, nevnt i forbifarten. Nok til å avstedkomme et lite hjerteklapp.

Ikke at vi ikke visste det, men det kommer her som en krysspeilings bekreftelse. Vi er på sporet av en kanselliråd, en Stangeby fra Stokke i Jarlsbergs amt, Vestfold.

Vi visste på den ene side at Tryggve Andersens novellistiske roman I cancelliraadens dage (1896) var basert på og inspirert av historiske personer, ikke minst av denne sorenskriver Christian Stangebye, gjennomgangsfigur i romanen under navnet Weydahl.

På den annen side har vi her på denne bloggen, og på dens døende tvilling, Forfatterbloggen, sporet opp mannen som vant den Wergeland tapte, altså Stella, alias Elise Wolff: Hartvig Stangebye, grandnevø sannsynligvis av sorenskriveren i Ringsaker, den i litteraturen for alltid bevarte cancelliraaden.

Jeg kom altså ikke lenger enn til Schwachs tredje leveår i min lesning i går. Nå er jeg spent på å se om jeg treffer flere kjente i årene og kapitlene som følger. I mellomtiden har jeg ordnet opp i geografien. Ringsaker og Ringerike er egentlig ikke til å ta feil av.