Deng tiggerne!

Assommons les pauvres!
– Vi må jule opp de fattige.

       

 Baudelaires prosadikt kan se ut som blogginnlegg. De er skrevet i jeg-form, og diktets jeg er så å si identisk med dikterens, på samme måte som i en dagbok – men vel å merke en dikters dagbok. Han innleder med å fortelle at han har sittet i to uker isolert på sin hybel og bare lest bøker og skrifter om hvordan menneskene skal bli lykkelige, kloke og velstående i en fei.  oppskrifter for det gode samfunn. Diktets jeg har lest, slukt og fordøyd så mye av dette stoffet at han blir svimmel og åndelig svekket av det.

Innerst inne i sitt intellekt aner han spiren til en overlegen tanke, en idé som overgår alle de sosiale kjerringrådene han nettopp har utsatt seg for. Men foreløpig er det bare anelsen av en anelse, noe uendelig vagt.

Han blir tørst og går ut. Dårlig lesestoff avføder et proporsjonalt behov for frisk luft og forfriskninger, bemerker han.

Idet jeg var på vei inn på en kneipe, var det en tigger som rakte frem hatten med et sånt uforglemmelig blikk som ville ha fått troner til å velte, hvis ånden hadde kunnet bevege materien, eller hvis hypnotisørens blikk kunne få druene til å modnes.

Og samtidig hørte jeg en velkjent stemme i mitt øre…

Når Sokrates hadde sin gode Demon (eller Daimon, som vi også sier, for å unngå forveksling med smådjevler), så kan vel også Baudelaire ha følge av sin gode Engel – selv om dette i datidens Paris skulle utsette ham for å bli tildelt en ufordelaktig helseattest fra sakkyndig hold. I alle fall er det stor forskjell på Sokrates sin daimon og Baudelaires. Den ene er rent prohibitiv, det vil si den advarer, forhindrer og forbyr, mens dikterens er mer proaktiv. Det er en handlingens demon, en kamp-demon.

                Og det djevelen har på hjertet, er noe om likeverd og frihet. Begge deler må bevises, og man må kjempe for å oppnå det.

                Dermed kaster han seg over tiggeren, gir ham et blått øye og slår inn tre tenner på ham, brekker selv en finger, griper ham i kraven og dunker hodet flere ganger mot murveggen, plukker opp en kjepp og denger løs, før han til slutt tilfører mannen et spark i ryggen. Tiggeren er en mann i sekstiårene, får vi vite nå, og dikteren selv er ikke særlig veltrent.

                Og plutselig blir det liv i den gamle skrotten! Som et mirakel setter han seg til motverge! Og filosofen fryder seg over å se sin teori bekreftet i virkeligheten. Med uante krefter og hat i blikket – et hat som tegner godt! – gyver han løs på sin overfallsmann, dikteren, og etter to blåveiser, fire knuste tenner og en kraftig omgang med den samme kjeppen, var de skuls.

                Da hadde jeg, med min kraftige behandling, gitt ham stoltheten og livet tilbake, noterer dikteren fornøyd.

                Da viste jeg med tegn at jeg anså diskusjonen for å være over, reiste meg og sa: Min herre, De er min likeverdige! Gjør meg den ære å dele min pung, og husk at hvis De virkelig vil være filantrop, så må De alltid anvende den teori jeg hadde smerten av å utprøve på Deres bekostning.”

                Han sverget på at han hadde forstått teorien, og at han kom til å følge mitt råd, avslutter Baudelaire.

                Denne teksten tenker jeg ofte på. Medfølelse er nedverdigende. Almisser også. Men derfra til å jule opp alle tiggerne er det et langt sprang.

Horn eller glorie

Dette handler om Sankt Hieronymus, som sa at han ikke ville oversette ord for ord, men mening for mening. Non verbum e verbo sed sensum de senso exprimere. Unntatt når meningen var uforståelig. Da var det ikke annet å gjøre enn å ta ord for ord. Så ble oversettelsen like uforståelig som originalen.

Man lurer kanskje på hvorfor Hieronymus har en løve ruslende omkring i arbeidsrommet sitt. Er det bare fordi han har et ensomt yrke og et stusslig liv, slik at han trenger en selskapsløve? Eller har han en mer finurlig plan med den?

Jeg tror nok løven først og fremst er et pr-stunt. Det gjelder jo å bli synlig, og få oppmerksomhet! En asket som sitter stille i hulen sin og bare er opptatt med sitt fredelige gjøremål – fra hebraisk til latin den ene dagen, fra gresk til latin den andre – det er ingen nyhet. Sånt blir det ikke overskrifter av, og slett ikke store oppslag med bilder. Hva gjør man da?

Man møblerer med en løve og en hodeskalle.

En halvnaken oversetter som stirrer et dødningehode inn i de bunnløse hulningene med en løve foran skrivebordet,– det er et tablå. Sånt blir det bilder av, som vi har sett. Ikke bare av Dürer. Også Caravaggio, Leonardo, van Eyck og vår helgens navnebror Bosch, samt hans franske homonym Gérome (Jean-Léon!), og flere til har malt dette motivet. Det er en måte å fremstille oversetterens arbeidssituasjon på som noe mer spenningsfylt enn den egentlig er til daglig – dette at man stirrer døden inn i øynene mens en løve slikker ens føtter. Unntaksvis kan det oppleves sånn, men vanligvis ikke.

Jeg tror ellers Hieronymus har dressert løven sin til å foreta manusvasken. Her må vi kanskje føye til en parentes. Ikke alle er klar over at teksten i bøker som kommer publikum i hende, har vært gjennom en vask. Her snakker vi om en virkelig oversett yrkesgruppe! Manusvaskeren er navnløs og underbetalt, og publikum vet ikke engang at jobben hennes finnes. Og likevel er det vaskeren som redder manuskriptet i siste liten, like før det går i trykken med alle sine feil og tabber, flauser og brølere. Vaskeren redder oversetterens ære. Oversetteren tar æren og går videre, vaskeren sitter tilbake knapt nok med verdens lønn. Man burde også arrangere vaskedager på Litteraturhuset.

For ingen oversetter er feilfri, heller ikke den hellige Hieronymus. Det var han som satte horn på Moses. Alle som har vært i Peterskirken i Roma, vet at Moses har horn stikkende ut fra hodet. Det er fordi hebraisk er et vanskelig språk, og fordi vår hellige kollega tross alt var en selvlært mann. I den scenen da Moses kom ned fra Sinaifjellet etter å ha ført lange samtaler med Gud Herren, da, ja der var det at det dukket opp et av disse ordene som Hieronymus kalte et mysterium, der han ikke var sikker på å forstå meningen. Da kunne han følgelig ikke oversette meningen, så da fikk han ta det ord for ord: Qui videbant faciem Moses esse cornutam. Det er utlagt: Da så de at Moses hadde horn i pannen.

Dette ble avgjørende for kristenhetens bilde av Moses i mange århundrer etter Hieronymus, og det må være verdenslitteraturens alvorligste oversettertabbe.

Jeg anser det som sagt for sannsynlig at Hieronymus engasjerte løven sin til å lese gjennom manus og luke ut feil. Da løven kom til dette punktet, der Moses var pyntet med horn, da sa den ifra på den eneste måten en løve kan si fra på. Den brølte.

Det var verdens første  manusvaskers måte å si det på at her har du begått en brøler.

Men hvorfor rettet da ikke Hieronymus feilen? Antagelig fordi han sto på sitt. Det hebraiske ordet i kildeteksten er tvetydig. Det kan bety et sterkt, blendende lysskinn. Men det kan også bety horn.

Sånn er det ofte, det vet vi. Det er oversetterens hverdag. Horn eller glorie, man må velge. Å oversette er å velge. Vaskeren kan peke på uheldige valg og direkte feil, men i siste instans er det oversetteren som bestemmer. Hieronymus stolte ikke på løvens skjønn. Han lot hornene bli stående. Vår skytshelgen var ikke ufeilbarlig.

Det er ikke vi heller. Det er blant annet derfor vi har så mye å snakke om at vi må bruke tre fulle dager på det.

[Fra åpningen av Oversatte dager, Litteraturhuset i Oslo 28.02.2013.]

Fred Bedarride

Jeg tror han var bankmann eller forsikringsagent. Plutselig en dag i voksen alder, visstnok etter et besøk hos en hjertespesialist, bestemte han seg for å forandre livet. Han sa opp jobben og begynte å male. Før dette hadde han tatt livet på alvor. Det skulle han heretter slutte med.

Det viste seg at han kunne male. Et medfødt talent, ser det ut til. Fra sitt lange, kjedelige arbeidsliv hadde han oppmagasinert mye aggresjon. Dette øste han av. Med heftige penselstrøk, oljemaling på grove overflater fikk han uttrykt sin grunnleggende misantropi. Han portretterte menneskeheten slik han så den. Ikke nådig.

Jeg har et bilde av Fred Bedarride. Det er et barnebilde, og det heter ”Graine de Con”. (Prøv ikke å slå opp i ordboka! ”Con” er et mangetydig ord. ”Bøllefrø” kunne være et forsøk.) Bedarride mente antagelig at menneskeheten stort sett besto av ”cons”. Uintelligente, ukultiverte, dumme og slemme mennesker. Et lite barn er altså sett som frøet til en ”con”. Min samboer synes det er et stygt, ja, et uhyggelig bilde.

Det kan jeg være enig i. Jeg liker det likevel. Jeg tror det forestiller Hitler. At Adolf Hitler en gang har vært et spedbarn på sin mors fang, er en uhyggelig tanke. Hva slags frø var Hitlerbarnet?

Det finnes visstnok bare ett barnebilde av Adolf. Likheten med Bedarrides bilde kan ikke være tilfeldig. Det er forresten kjent at han ofte malte med fotografi som forelegg. Et bilde av Kafka og hans forlovede er et annet eksempel.

Fred Bédarride (1915-1984) var fra Nimes i Sør-Frankrike. Museet der i byen har en god samling. En retrospektiv utstilling kan beskues på Youtube med akkompagnement.

Bildet av Kafka og forloveden gikk på auksjon i Lyon i 2003, ser jeg på et nettsted. Tilslag 400€. Ikke mer! Jeg tror jeg like godt beholder mitt bøllefrø.

Min kamp, en strid

I min tid var riksmålets sak et ungdomsopprør. Det rettet seg mot Staten, Arbeiderpartiet og norsklæreren i den niårige, linjedelte ungdomsskolen. Sistnevnte var en enkel kristensjel som kom rett fra den da nedlagte framhaldsskolen. Han hadde tatt til seg det Mesterens ord om å gi keiseren hva keiserens er, idet man måtte gå ut fra at all øvrighet, også Språknemnda og Gerhardsens regjering, var innsatt av Gud, og at samnorsken dermed måtte antas å være et uttrykk for Guds vilje. På samme måte som politiske fanger havnet i samme fengsel som simple forbrytere i land vi nødig ville sammenligne oss med, rettet han mine avvik fra gjeldende rettskrivning som om de var skrivefeil. Eleven var pålagt å føre inn rettelsene, det vil si skrive de feilstavede ordene om igjen, slik de etter Statens mening skulle staves. Jeg føyde til en fotnote, sitert etter en som også ble tvunget til å avsverge sannheten: ”Og likevel beveger den seg!” Lærer Kjeldsberg hadde aldri i sin lange tid som framhaldsskolelærer opplevd maken til ulydighet. Han tok det opp på første foreldremøte. Jeg tror også han må ha nevnt det i sine aftenbønner, for hans sjel var bedrøvet.

Dette var i åttende klasse. I niende ble jeg med som yngstemann i redaksjonen av skoleavisa (ja, vi sa avisa!) Slidrugtanni, oppkalt etter en gris i den norrøne gudeverden, med stungen d, trykt i offset. Der holdt vi oss med hver vår rettskrivning. På denne tiden var Vogt-komiteen nedsatt, med mandat til å få slutt på språkstriden i landet. Et fremtredende medlem av denne komiteen, riksmålsbevegelsens representant, professor Aksel Lydersen, holdt foredrag en kveld i Tønsberg Riksmålsforening. Der intervjuet jeg ham for Slidrugtanni, organ for elevene på Borgheim skole.

Imidlertid var skoleårets siste nummer i trykken. Intervjuet risikerte å miste mye av sin aktualitet, for ikke å si at det risikerte å  bli borte i redaktørens ambulerende papirbunker. Jeg presenterte derfor mitt produkt for redaktør Mitsem i Tønsbergs Blad; han var en svoren riksmålsmann og en meget konservativ sprogbruker. Han skrev rakt ut femti kroner for det intervjuet. Det var mange penge den gang! Sammen med gleden over å se sitt navn og åndsprodukt på trykk i et respektabelt organ, kan dette honoraret ha vært bestemmende for senere valg av levevei.

Man leste Frisprog. Man sendte inn svar på den ukentlige nøtt og fikk bøker i premie. Arnulf Øverland med hilsen og dedikasjon, det var gjevt, om man så får si (på riksmål). Spirene til en boksamling: André Bjerke, Ernst Sørensen og andre av bevegelsens husguder, samt odde frieksemplarer som redaksjonen ikke hadde funnet plass til å anmelde, et tilfeldig utvalg av datidens bokhøst; sånn sett et tidlig innblikk i et aspekt av bransjen.

Som særoppgave i niende klasse skrev jeg engasjert om Smebye-saken, eller saken om den avskyelige snemann på Meteorologisk institutt. Kildematerialet fikk jeg fra Frisprogs lokaler i Universitetsgaten i Oslo, gamle årganger til halv pris. Andre kilder så jeg bort fra. Det ble ingen balansert historiefremstilling. Statsmeteorolog Smebye var helt klart min mann; han hadde kjempet sin kamp for retten til å si sne i Rikskringkastingen et år eller to før jeg tok opp den samme kampen mot lærer Kjeldsberg, med språklig sabotasje og sivil ulydighet mot statlig undertrykkelse.

Noen år senere var jeg med på et halvhjertet forsøk på å gjenopplive Tønsberggymnasiastenes Riksmålsforening. Vi avholdt ett åpent møte en vinterkveld med snøstorm, en forfatteraften med Gunnar Bull Gundersen som attraksjon. Det konstituerte styret i foreningen ble alene om opplevelsen, mye på grunn av elendige føreforhold, eller det overdådige sneværet, som vi sa, sikkert. Forfatteren var ingen erklært riksmålsforkjemper, om enn han var bruker av både efter og sne. Jeg vil tro at hans holdning til saken tilsvarte Tomas Espedals, en viss moralsk avstand i folkelighetens navn. Han kunne ha fått riksmålsprisen; han kunne ha vært troende til å avslå den. Derimot ville han gjerne ha honorar for sin opptreden. Vi strevde en stund med å finne sponsorer, før vi stilltiende nedla våre verv. Kampen var over, i hvert fall var kampviljen borte.

Jeg velger å hoppe over mine to år på lærerskole, som falt sammen med en dominant venstreradikal tidsånd, der den språkpolitiske parolen lød: Språk er makt. Dette var en innsikt vi strangt tatt hadde med oss fra unge år, men nå, under dobbelt ild fra det norske skoleverkets ideologiske norskdom og det politiserte ungdomsopprørets språklige venstrisme, begynte jeg å bruke former som fram, etter og språk, foruten a-endelser og diftonger. Jeg sluttet å skrive i Tønsbergs Blad, som lenge ennå holdt på signalformene sne, frem og efter, samt Høire med i. Det var også andre grunner til at jeg gikk over til den konkurrerende dagsavisen Vestfold, men som sagt, dette velger jeg å hoppe over.

Etter lærerprøva, som eksamenen het, har jeg levd et fritt liv langt unna skoleverket og uten forpliktelser overfor den til enhver tid gjeldende rettskrivning. Norsk Språkråd ble til Språkrådet uten at jeg har behøvd å rette meg etter noen av disse rådenes anbefalinger. Jeg er blitt inntil grettenhet konservativ. Jeg nekter (for eksempel) å gå med på den nye, ubegrunnede bøyningen av verbet å lykkes og møter derfor motstand hos mang en korrekturleser, som har overtatt lærer Kjeldsbergs rolle og rolleoppfatning. De fleste manusvaskere og korrekturlesere etterlever Språkrådets siste påhitt, når ikke annet er avtalt. Da retter jeg rettelsene i innføringen, omtrent som i åttende klasse, bare omvendt, men fortsatt med Galileos replikk hviskende i bakhodet: Likevel beveger den seg.

 

Eppur si muove? ”Den” er å forstå som verden. Eller språket. Begge beveger seg. Jeg skriver språk med åk og snø med ø, skjønt ofte med en tanke til salig snemann Smebye. Språket er personlig og nært knyttet til humøret. En kveld kan man i overmot få seg til å skrive fram! (Det rimer med en dram!) En skjelven formiddag viker man tilbake for å sette beina på papiret; det må bli bena, dog ikke benene, som min bestemor ville ha sagt. Det er ingen som sier det min bestemor ville ha sagt lenger.

Vask mitt manus, hånd fra intet

Folk flest lever i uvitenhet om manusvask. Det er en lykkelig uvitenhet, og det man ikke vet, har man ikke vondt av.

Dette som her skal fortelles, er altså ikke beregnet på folk flest. Det handler om manusvask, en yrkeshemmelighet. Det er en hemmelighet mellom oversettere, forlagsansatte og de litterære løsarbeiderne som påtar seg vaskejobber. 

Forfattere kan også ha sitt å stri med i prosessen mellom innlevert manus og utgitt bok, men vasken er det minste. En siste vask før manuset ditt går til ombrekking er en ren fornøyelse, det er som å pynte bruden før den store festen. Oversettelsen, derimot, skal ingen føre opp over kirkegulvet, den skal bare vaskes og skrubbes så den blir presentabel til morgenoppstilling, billedlig talt.

Dette bildet kan virke vilkårlig valgt for den som ikke har avtjent sin militære førstegangstjeneste, der unge menn hver morgen blir stilt opp på geledd og inspisert av andre menn som vurderer barbering, hårklipp, skjortesnipp, kroppsholdning, neglklipp, buksepress og kvisevekst. Det er ydmykende, og det er meningen. Kanskje vaskerne kan sies å være manuskriptenes sersjanter?

Nei, de er oversettelsenes søppeltømmere, språklige gatefeiere og usynlige grå eminenser. Andre metaforer kunne også tenkes, men det er dette med vask og vaskere som er blitt stående.

Manusvask er et nødvendig onde. Nødvendig, men vondt. Som røverne synger: Å vaske seg det er slettes ikke godt! Hva skal man da si om å bli vasket av andre? Å bli vasket av tante Sofie? Både her og der, nær sagt, så å si av en hvilken som helst kommunal hjemmehjelp eller annet vilt fremmed damemenneske. Og selv om man skulle være så heldig å kjenne vaskeren sin litt, er det slettes ikke godt å bli vasket.

Det er det at manuset er nakent.

Og det er fullt av lyter! Det er vaskerens oppgave å peke på lytene og skjønnhetsfeilene – og så fjerne dem ”med kost og såpevann” som det heter med en forlengelse av vaskemetaforen. Men de blir ikke borte før oversetteren har fått manus tilbake fra vaskeren, ikke før oversetteren har fått alle lytene og skjønnhetsfeilene og de andre feilene i fleisen. Og se! Det såkalt vaskede manuset er skitnere enn noensinne, besudlet med blyant, tusj og kulepenn, korrekturtegn, røde streker og iltre utropstegn i margen. Det er nå det må vaskes, egentlig. Det er oversetteren som må fjerne all skitten etter vaskeren.

Etter vask kommer tørk og skift. Men på det stadium i prosessen der det ferdigvaskede manuset skal bearbeides videre, pleier man å gi slipp på denne hygienemetaforen. Det vanligste er å snakke om oppretting, et uttrykk som ser ut til å være hentet fra bilverkstedets kosmetiske avdeling. Man retter opp en vask. Det er ikke nok å si at man retter, selv om det stort sett er nettopp det man gjør. Her ser det ut til å være to metaforer som kolliderer – hvor ellers ser man behov for å rette opp en vask? – og det er nettopp manusvaskerens oppgave å påpeke slike logiske brister, eller kollisjoner. Men bransjens egen sjargong er det ingen som vasker.

 

Jeg har nettopp hatt et manus på vask. Det er like ubehagelig hver gang, holdt jeg på å skrive, men det er ikke helt sant. Noen ganger er det verre enn andre. I nesten alle fall er det en frustrerende opplevelse. Det er som å stryke til eksamen, eller kanskje helst som å bestå, men med mye dårligere karakter enn du trodde du fortjente. Det går på selvfølelsen løs, det rokker ved ditt etablerte selvbilde. Verre er det ikke. Men det er ille nok.

Det er det at det er kjedelig å bli grepet i slurv.

Det er fælt å bli tatt på fersk gjerning i misforståelse og i det hele tatt bli avslørt, for ikke å si gjennomskuet.

Det svir når vaskeren setter fingeren på et klossete ordvalg, en tung formulering, en umusikalsk setning. ”Kan sies mer elegant!” står det i margen, og det har hun nesten alltid rett i.

Det er fryktelig flaut når vaskeren finner å måtte belære deg om ordenes betydning. Som om du ikke ante.

Det er pinlig når hun påpeker at den artige, originale formuleringen du oversatte ordrett, faktisk er en klisjé på originalspråket. Det burde du ha visst.

Det er nesten like flaut når hun tar feil. Det skjer ikke så ofte, men da, om ikke før, får du lyst til å protestere, gå til motangrep, dvs forsvare deg. Som en såret løve er du irritabel.

Det er vondt å tenke på at hun går rundt og tror hun har rett.

Men det verste er at hun som oftest faktisk er inne på noe.

Og så blir alt bare litt verre av at vaskeren fyller margene med utropstegn og spørsmålstegn og følelsesutbrudd av typen Fy! Helt på jordet!!! Hva menes her?? Ta deg sammen!!

Vi skal vite at vaskeren også er et følelsesmenneske, et menneske med temperament. Hver tabbe vi gjør er en fornærmelse mot hennes språkfølelse.

Til gjengjeld er hver strek hun setter i vårt manuskript, et utfall mot vår stolthet. Nådeløst, slik det skal være i kunstens verden. Og oversettelse, som kanskje kan se ut som et traurig håndverk, er også en kunst.

Folk flest lurer kanskje på hvorfor man ikke like godt leverer en upåklagelig, feilfri og på alle måter adekvat oversettelse i første omgang? Spørsmålet er ikke et virkelig godt spørsmål, men det fortjener et svar. En annen gang, kanskje.

Lang stol

Det var 16 minutter og noen sekunder igjen av auksjonen da jeg oppdaget chaiselonguen (utt.: sjeselongen) som ingen hittil hadde budt på, og som derfor sto til minste utropspris. Et kupp var mulig. Jeg husket at min søster, den yngste av dem, ønsket seg en chaiselongue til femtiårsdagen for ikke så lenge siden. Fire søsken slo sammen alt de hadde på årets konto for søskengavmildhet, og bidro på den måten med langt mindre enn 10% av liggestolen, som var i høy prisklasse, og som ikke ble kjøpt på nettauksjon. I tillegg måtte man påregne frakt over Polarsirkelen og videre et godt stykke opp mot de mest ugjestmilde strøk av landet, der alle må forstå at man kan trenge et godt møbel til innendørs bruk.

Min søsters femtiårsdag, som i seg selv var en usannsynlig begivenhet, tatt i betraktning at hun alltid har vært min yngste søster, var også siste gang jeg reflekterte over voksne menneskers behov for å ligge på fritiden, utenom nattesøvn i seng og middagshvil på sofa.
Vi husker at romerne lå til bords mens de inntok sine luculliske måltider, men mer om dette vil vi ikke huske om romernes bordskikker.

Selv liker jeg å skifte sittestilling noen ganger i dagens løp. Og så liker jeg egentlig å lese, selv om man kanskje ikke skulle tro det, siden jeg nesten aldri leser hele bøker lenger. Jeg leser i bøker, det er også noe. Det jeg ikke får lest i de bøkene jeg leser i, det gjetter jeg meg til. Det kan bli gode bøker av sånt.

Men sittestillingen? Som på en lesesal, det er nok det beste. Med hard stol, rett rygg og arbeidsbord, blokk og blyant. Da ser det ut som arbeid. Lystlesing har alltid vært uglesett i vår kultur, i hvert fall inntil Foreningen Utropstegn Les kom inn på arenaen. Den foreningen ønsker å spre leselyst, som om lyst ikke var synd.

I hvert fall: Jeg la inn et bud da det bare var 11 minutter igjen.
Budet var under den laveste verdivurderingen. Det var altså et skambud. Men i tillegg kom Blomqvists omkostninger på 20%.

Men selv med disse 20 prosentene ville min chaiselongue komme på knappe 10% av min lillesøsters femtiårspresang til seg selv. Jeg skjønner ikke hvor hun har sine dyre vaner fra.
Jeg fikk tilslaget! Det er alltid litt mistenkelig. Ingen andre ville ha den, altså. Dumt av dem! Det ser ut til å være et stilig møbel, som det må gå an å lese mye god litteratur på. Legg merke til armlenet! Plass til blokk, blyant og pjolterglass.

Og nettbanken, når du logger deg inn for å betale nettauksjonen, sier alltid adjektiv + substantiv. For eksempel "godt kjøp"  eller "lang stol". Aldri "sitt godt" eller "les bok".
Vi får se. Ingenting er som å se ting i virkeligheten.

Den store krigen

Jean Echenoz er flink med titler. Han liker dem korte. Den siste romanen hans heter bare 14. Den kan bli vrien å oversette til norsk. Fjorten på norsk er en tidlig pubertet, det er kviser og herjende hormoner, ustyrlig kjønnsdrift og vill forelskelse. Fjorten på fransk, quatorze, er et historisk traume, det er krigen over alle kriger, død og lemlestelse, krigsmaskiner og gass, en industriell produksjon av enker og invalide. Alle familier har noen som falt eller ikke falt i den store krigen, fjorten-atten. En roman som heter 14, må nesten få et annet navn på norsk.

                ”Krigen” ville jeg ha foreslått. Det skal være korte titler hos Echenoz. Sjø. Løpe. Ravel. Men det blir neppe aktuelt. Forlaget har kastet inn håndkleet. Echenoz slår ikke an, han selger ikke, finner ikke hjem til de norske leserne. I Frankrike ligger han på annenplass på salgslistene, like oppunder Shades of Gray. Det er forskjell på land, bortsett fra når det kommer ned til Shades of Gray.

                Norge styrte unna, eller slapp unna, den første verdenskrigen. Bortsett fra sjøfolkene. Handelsflåten var utsatt for en skummel form for krigføring, ubåtkrig, torpedoer i mørket, forunderlig lite behandlet av den norske nasjonallitteraturen. Bortsett fra (enda en gang) Nordahl Griegs skuespill, Vår ære og vår makt, et stykke tendensteater med stor propagandaverdi, som noen av oss av en eller annen grunn leste som pensum på handelsgym. Til eksamen fikk vi likevel ”Nederlaget”, kanskje særlig aktuelt i 1969, som var året etter mai 1968. Det handlet om opprør og nederlag.

                Kanskje det er den store krigen som ligger der som et traume i Europa, på sett og vis tyngre og dypere enn den neste, fordi den varte så lenge og tok så mange alminnelige unge menns liv og ødela så mange andre, kort sagt kanskje det er denne store, kollektivt traumatiske opplevelsen som utgjør den store forskjellen. I Stavern har vi en minnehall, en pyramide i mørk larvikitt til minne om sjøfolkene som gikk ned, som gikk med i den europeiske krigen. De var mange, men ikke mange nok til å utgjøre et nasjonalt traume. Vi deler ikke skjebne med det krigsherjede Europa.

                Det kan forklare noe. Det er ikke bare derfor, men det er litt derfor vi er blitt et annerledesland. De har noe som vi ikke har. Vi kom heldig fra det, men dermed mangler vi en erfaring.

Echenoz oversettes til de fleste språk i Europa, samt til amerikansk, men heretter ikke til norsk. Det er synd. Ikke at det er en skam. Men litt flaut er det. Det er liksom noe vi ikke skjønner.