Deng tiggerne!

Assommons les pauvres!
– Vi må jule opp de fattige.

       

 Baudelaires prosadikt kan se ut som blogginnlegg. De er skrevet i jeg-form, og diktets jeg er så å si identisk med dikterens, på samme måte som i en dagbok – men vel å merke en dikters dagbok. Han innleder med å fortelle at han har sittet i to uker isolert på sin hybel og bare lest bøker og skrifter om hvordan menneskene skal bli lykkelige, kloke og velstående i en fei.  oppskrifter for det gode samfunn. Diktets jeg har lest, slukt og fordøyd så mye av dette stoffet at han blir svimmel og åndelig svekket av det.

Innerst inne i sitt intellekt aner han spiren til en overlegen tanke, en idé som overgår alle de sosiale kjerringrådene han nettopp har utsatt seg for. Men foreløpig er det bare anelsen av en anelse, noe uendelig vagt.

Han blir tørst og går ut. Dårlig lesestoff avføder et proporsjonalt behov for frisk luft og forfriskninger, bemerker han.

Idet jeg var på vei inn på en kneipe, var det en tigger som rakte frem hatten med et sånt uforglemmelig blikk som ville ha fått troner til å velte, hvis ånden hadde kunnet bevege materien, eller hvis hypnotisørens blikk kunne få druene til å modnes.

Og samtidig hørte jeg en velkjent stemme i mitt øre…

Når Sokrates hadde sin gode Demon (eller Daimon, som vi også sier, for å unngå forveksling med smådjevler), så kan vel også Baudelaire ha følge av sin gode Engel – selv om dette i datidens Paris skulle utsette ham for å bli tildelt en ufordelaktig helseattest fra sakkyndig hold. I alle fall er det stor forskjell på Sokrates sin daimon og Baudelaires. Den ene er rent prohibitiv, det vil si den advarer, forhindrer og forbyr, mens dikterens er mer proaktiv. Det er en handlingens demon, en kamp-demon.

                Og det djevelen har på hjertet, er noe om likeverd og frihet. Begge deler må bevises, og man må kjempe for å oppnå det.

                Dermed kaster han seg over tiggeren, gir ham et blått øye og slår inn tre tenner på ham, brekker selv en finger, griper ham i kraven og dunker hodet flere ganger mot murveggen, plukker opp en kjepp og denger løs, før han til slutt tilfører mannen et spark i ryggen. Tiggeren er en mann i sekstiårene, får vi vite nå, og dikteren selv er ikke særlig veltrent.

                Og plutselig blir det liv i den gamle skrotten! Som et mirakel setter han seg til motverge! Og filosofen fryder seg over å se sin teori bekreftet i virkeligheten. Med uante krefter og hat i blikket – et hat som tegner godt! – gyver han løs på sin overfallsmann, dikteren, og etter to blåveiser, fire knuste tenner og en kraftig omgang med den samme kjeppen, var de skuls.

                Da hadde jeg, med min kraftige behandling, gitt ham stoltheten og livet tilbake, noterer dikteren fornøyd.

                Da viste jeg med tegn at jeg anså diskusjonen for å være over, reiste meg og sa: Min herre, De er min likeverdige! Gjør meg den ære å dele min pung, og husk at hvis De virkelig vil være filantrop, så må De alltid anvende den teori jeg hadde smerten av å utprøve på Deres bekostning.”

                Han sverget på at han hadde forstått teorien, og at han kom til å følge mitt råd, avslutter Baudelaire.

                Denne teksten tenker jeg ofte på. Medfølelse er nedverdigende. Almisser også. Men derfra til å jule opp alle tiggerne er det et langt sprang.