Parisminne III

Så fant jeg notisboken, der episoden er nedtegnet i sanntid. Det er interessant å se hvordan hukommelsen har bearbeidet minnet. Her er teksten fra en dag i mai 2008 (udatert):

Place de l'Emir Abd El-kader: det er bare et gatekryss i Paris med en øy i midten, der det vokser noen trær og busker. Buskene er frodige, noen av dem blomstrer (rosa-lilla rhododendron, en fuchsiarød flamme, mange nyanser av grønt. Og så er det gateløpene. Det går fem gater ut fra denne lille plassen. Inne i det grønne står en klokkeskive på en lyktestolpe i art nouveau-stil. Den viser fem over fire, den går riktig. Abd El-kader var/er en algerisk nasjonal helt, opplyser gateskiltet.
En eldre dame, lut i ryggen, går forbi med sakte, forsiktige skritt. Hun spør ved nabobordet om noe, men de vet ikke, så spør hun meg. Om jeg vet hva den blomsten der borte heter?
Er det ikke en rhododendron? spør jeg, litt usikker på uttalten.
Jo, kanskje det. Den er magnifique! konstaterer hun og stavrer videre. (Jeg må ta bilde av den før jeg går videre.)

Det var alt. Jeg finner ikke noe bilde av blomstrende rhododendron i albumene mine. Men på Google Earth finner jeg andre bilder, bl.a. av den omtalte "urskiven". Plassen ligger like bak Jardin des Plantes og ikke langt fra den store moskeen.

Parisminne II

Neida. Dette er ikke bougainvillaen. Bildene er også blitt borte fra den turen. Dette er andre trær som blomstrer et sted midt i Paris (5. el. 6. arr.) i mai 2007. 
Kirsebærtrær, tipper jeg.

Parisminne

På en av mine vandringer i Paris den gangen jeg bodde der i byen som stipendiat, gikk jeg på lykke og fromme og kom til en liten plass der jeg fant det for godt å sette meg ned, uten annet påskudd enn å nyte livet og et glass vin.
Dette er jeg helt sikker på at jeg har skrevet om i en av mine dagbøker, men nå har jeg lest gjennom alle. Det er sant at det er mange av dem, og dermed vanskelig å beholde oversikten. Men at en hel bok kan ha blitt borte, full av uforlignelige observasjoner, presise formuleringer – det er en tanke så svimlende og vond at jeg nekter å tenke den.

            Jeg er sikker på at jeg skrev om det på stedet. Ja, bokstavelig talt mens jeg satt der og nøt livet og et glass vin i solen og skyggen her på denne plassen, som nærmest bare var et komplisert gatekryss med et utvidet blomsterbed i midten og med en rekke stoler og småbord på fortauet på den ene siden, der jeg satt.

            Det var ingen åpen plass, ikke noe torv, men jeg tror krysset var oppgradert til square – et ord jeg alltid har funnet det vanskelig å uttale på fransk. Jeg behøvde heldigvis ikke si det, siden jeg allerede satt der. Det var en vakker dag i mai. Jeg hadde gjort jobben min på formiddagen. Deretter hadde jeg spist lunsj, og så jobbet litt mer. Akkurat passe. Så var det at jeg gikk ut på en av mine vandringer i Paris.

            Det må ha vært i 5. arrondissement, muligens over i 13. Det sto et arabisk navn på gateskiltet. Plassen var oppkalt etter en algerisk motstandshelt. Eller en annen helt fra Algerie. Jeg husker selvsagt ikke navnet. Jeg sier selvsagt, for det er unødvendig å fortelle meg det. Jeg vet godt at jeg ikke husker navn. Særlig ikke arabiske navn. Eller kan det ha vært et stedsnavn? El-khebir? Til minne om et slag, en massakre, en historisk elendighet?

            Det er blitt mange år siden. Fortauet var smalt, det var bare plass til en trang rekke med bord og stoler. Man satt på én rad og skuet ut over en mildt trafikkert gate til en liten øy av vegetasjon, der det særlig var en blomstrende busk som skilte seg ut i all sin prakt. Fargesprakende bød den seg frem for alskens flygende, pollenkåte insekter og for våre skjønnhetshungrende blikk.

            I øyekroken så jeg en aldrende pariserinne komme krumrygget med stokken foran seg, hun stanset opp og lot til å kikke tankefullt ut over den lille plassen, før hun stilte spørsmålet til mannen som satt ved bordet ved siden av meg: Si meg, hva er navnet på den busken som blomstrer der borte? Nei, det vet jeg ikke, mumlet mannen. Hun snøftet og gikk noen skritt videre, lent mot stokken. Og De da, sa hun utfordrende, kan De si meg hva den busken heter?

            Hun så strengt på meg. Jeg var ikke sikker i min sak, men jeg tok sjansen.

Er det ikke en bougainville? sa jeg prøvende.

            Jo visst! sa hun og stampet stokken i fortauet. Det var en sånn kraft i den gebrekkelige damen: Il est magnifique! utbrøt hun.

            Hvor ettertrykkelig hun slo det fast! Hun var bare rynker og verkende knokler, en mager og krokete gammel kone, sikkert mang en manns enke. Hennes glede over den blomstrende bougainvillaen, paret med, om jeg tør si, paret med gleden over å minnes på buskens navn, en glede, to gleder før alt glir over i glemsel og savn igjen.

            Se det. Jeg har glemt hvor det var i Paris. Jeg har mistet notatene mine. Men det takknemlige smilet da hun lett hoderystende satte seg i bevegelse igjen, stokken først, så de to pipestilkene av noen legger, og til slutt bare et tilfreds smil hengende igjen etter henne, en stor glede for nesten ingenting, en blomstende busk i Paris.

Den bortblåste

Jeg har det ikke ordrett, men jeg hørte noe Marguerite Yourcenar sa om sitt forhold til grunnfjellet: Har vi ikke kontakt med geologien, så er vårt liv bare et blaff.

Jeg antar at jeg skjønte hva hun mente. Steinene er eldre enn oss. De har vært med på mye. De kunne fortalt oss en lang historie, hvis vi hadde vært i stand til å forstå det veldig langsomme språket deres. Vi mangler deres tålmodighet. Men vi har jo heller ikke like god tid som dem.

Jeg leser en bok om berg og stein for tiden. Den er til dels fascinerende, i alle fall interessant. Innimellom er det nesten gripende. Plutselig handler det om Henrik Steffens. Norges bortblæste laurbærblad! (”Laurblad,” sa Wergeland, men vi oversetter det.)

Jeg visste ikke at Steffens var geolog. Han var det også. Filosofen var polyhistor. Begavede folk på 1700-tallet behersket så mange fag. Og skillet mellom humanister og realister hadde ennå ikke oppstått.

Jeg leste altså i Henrik Svensens bok Bergtatt – om Fjellenes historie og fascinasjonen for det opphøyde – at Steffens på en av sine sjeldne reiser til hjemtraktene (han var født i Stavanger) kom innom Sirevåg på sørvestlandet. Der gikk han i land. Det tok ham ikke lang tid å konstatere at det nakne fjellet han betrådte, var ren syenitt. En utpreget dypbergart, men oppe i dagen. Steffens ble rørt til tårer. Han fikk en svimlende følelse av å se inn i jordens urtid, et innblikk i skapelsen.

Det var følsomhetens tid. I dag drives det industrielle steinbrudd der Steffens trådte henført omkring på dette berget fra tidenes morgen. I dag vet vi også at syenittene ikke er blant jordens eldste bergarter, men det er en etterpåklokskap fra vår side. Geologene kaller det visst forresten anortositt nå for tiden. Navnet skjemmer ingen. De som kjøper og selger polerte plater og fliser av slik stein, foretrekker navnet Labrador Antique. Det er en dekorativ stein med litt rotete struktur, brun og beige, med plutselige innslag av blå krystaller. Litt som vingen på en nøtteskrike.

Jeg avbrøt lesningen av Svensens Bergtatt og hentet Ingeborg Møllers bok om Steffens. Jeg hadde jo i alle fall tenkt å lese den en gang. Det er en god, gammeldags biografi, utgitt i 1948. Selv brukte han ti bind for å fortelle ”Hvad jeg oplevet”. Ingeborg Møller korter det ned. Hun nevner ikke episoden i Sirevåg.

Når Wergeland skrev om hvorfor menneskeheten skrider så langsomt frem – og andre essays, hadde han nok Steffens i bakhodet. Likeledes hver gang han grublet på genienes utsatte posisjon blant menneskene. Steffens var romantiker, filosof, vitenskapsmann og selv litt av et geni. Ingeborg Møller er nok en mye glemt forfatter, unntatt muligens av enkelte skjønnånder i Antroposofisk selskap.

Og geniene er ikke lenger iblant oss. Høyåndene, som Wergeland kaller dem, ligger i Melkeveien som svaneegg i Nilens dynn. Der klekkes de en sjelden gang og fødes inn i vår verden som en Napoleon, en Wergeland, en Steffens eller Goethe.

Man forstår behovet for bakkekontakt. Geologien er grunnfjellet. Noe må vi ha å stå på.

Steinen or berget

Was soll es bedeuten?
Ich weiss nicht!
Ein Märchen kommt mir nicht aus dem Sinn...

På ungdomsskolen i eldre tider lærte man enkelte ting utenat. Med årene kan det man lærte bli forvrengt. Ovenstående er en kortversjon av Heines dikt (er det Heine?) om Die Lorelei. En slags innlandsversjon av Homers sirener: Lorelei lokker elvebåtskipperen ut av kurs bare ved å sitte på toppen av den bratte elvebredden og gre sitt lange hår.
"Jeg får det ikke ut av hodet": Es kommt mir nicht aus dem Sinn!

Etter at jeg for noen måneder siden fikk en fot innenfor i steinbransjen - et utsatt sted å sette foten! - er det et annet dikt som ikke gir meg fred. Det ser ut til å handle om en stein. Den trer ut av fjellet, sånn begynner det. Nei, det begynner med et spørsmål, kanskje i forferdelse: Hva skjedde? Diktet er skrevet av Paul Celan:

Was geschah? Der Stein trat aus dem Berge.

 Wer erwachte? Du und ich.

 Sprache, Sprache. Mit-Stern. Neben-Erde.

 Ärmer. Offen. Heimatlich.

 Wohin gings? Gen Unverklungen.

 Mit dem Stein gings, mit uns zwein.

 Herz und Herz. Zu schwer befunden.

 Schwerer werden. Leichter sein.

I steinbransjen er det nettopp det de driver med: De får stein til å løsne av fjellet. Likevel er dette neppe et dikt om steinbrytere. Du og jeg lå og sov. Vi våknet av et brak (antagelig). Hvordan gikk det? Steinen falt. Den faller kanskje ennå? I hvert fall har vi ikke hørt klangen av stein mot fjell.

Unverklungen! Et gåtefullt ord. Et gåtefullt dikt. Steinen falt hen i det uavklungne.

Jeg forsøkte å oversette det. Øyvind Berg hadde allerede gjort det, så jeg, men jeg syntes ikke han fikk det til. Det gjorde ikke jeg heller. Jeg måtte ty til sidemålet.

 Kva hende? Steinen gjekk or berget.

 Kven vakna? Du og eg.

 Språket, språket. Stjerna med. Jorda under.

 Armare. Åpnare. Heimeleg.

 Kvar gjekk han? Uavklungen hen.

 Greitt med steinen. Så og med deg og meg.

 Hjarte, hjarte. Tungt er for tungt.

 Tyngre vert det. Lettare å vera.

Jeg overveier å sende det inn til Dag og Tid. Det er i hvert fall det beste diktet jeg har skrevet på nynorsk.

Lambda er nesten ingen

Vi vet at Lambda er det underfundige navnet på et gebrokkent høybygg som sterke krefter ønsker å sette opp i vannkanten i Bjørvika. Partiet Høyre, visstnok også partiet Venstre, går inn for å få reist dette arkitektoniske makkverket, noe den mektige tomteeieren Hav (en forkortelse for det kommunale Havnevesenet i privatkapitalistisk smoking) ser på med den største velvilje. Et kjempemessig, ruvende, ravende høybygg bekostet av det offentlige er akkurat hva dette nybyggerstrøket trenger. Især hvis man fyller det med kommunens kulturelle arvegods etter Edvard Munch, som har et kjent og respektert navn utenlands.

Nå var det ikke meningen å si så mye om det politiske spillet og de økonomiske interessene i Bjørvika og Oslo Høyre og Oslo Venstres plutselige omsorg for Edvard Munchs malerkunst. Heller ikke hadde jeg tenkt å legge mye vekt på hvor stygt dette bygget blir, hvis det noensinne blir reist, eller hvor uegnet det later til å være for alle gode museumsformål. Heller ikke mye om hvor energikrevende og miljøfiendtlig et sånt høystrakt glassbur nødvendigvis må bli. Det var navnet, dette klengenavnet, dekknavnet eller kjælenavnet, jeg hadde lyst til å si noe om.

Lambda er en bokstav i det greske alfabetet. Det er de gamle grekernes rørende forsøk på å skrive en L. Den store bokstaven ser ut som en V på høykant. Den lille minner mest av alt om en primitiv fyrlykt av den typen du kan se på Verdens Ende, ytterst på Tjøme. Det er kanskje bare en idéassosiasjon. Fyret signaliserer i hvert fall at her bør du styre unna. Det er et signalbygg for sin tid.

Den greske bokstaven kan se ut som en liten L med sving på, en svungen strek som truer med å falle overende, bakover, men holdes oppe av en rett, edru og hardtarbeidende støttestrek. Dette til forskjell fra det prosjekterte høybygget. Det ser ut som om det når som helst kan bikke over og plaske i havnebassenget som den stupfulle mannen det også har en viss likhet med. Like før han spyr og går på trynet.

Jeg vet ikke hvordan det er på spansk, men det vet sikkert arkitekten. På fransk er lambda en noksagt. En hvemsomhelst. En som ikke på noen måte skiller seg ut. Og sånn kan det bli på norsk også. Denne duknakkede skyskraperen skiller seg riktignok ut fra enhver ønskelig form på et byggverk. Men ser man på rekken av meningsløse høybygg som har fått lov til å reise seg under kodenavnet Barcode, alle disse halvhjertede, odde høyhusene, så skjønner man jo at Lambda bare er en apestrek. Den etteraper alle de andre og står der, på tegnebrettet, som en forvrengning av alle talentløse arkitekters samlede talentløshet. En karikatur som ikke skiller seg ut fra det den karikerer. Une construction lambda, tout à fait lambda.

Django under stein fra Larvik

Django Reinhardt, jazzgitaristen, sigøynerjazzen, Hot Club de France. Han fikk ødelagt venstre hånd i en brann og spilte videre med to fingre. Ofte sammen med Stéphane Grapelli. Og broren sin, som også spilte gitar, men i bakgrunnen. Django var stjernen. Han spilte med alle de store. Han døde tidlig, 43 år gammel. Graven hans er en familiegrav. Den er prydet med et prektig gravmonument av lys larvikitt.

Under en utflukt til Fontainebleau - slottet, parken og skogen omkring med de underlige kampesteinene - tok vi en avstikker ned til Samois-sur-Seine, der Django har ligget begravet siden 1953. Vi, det var Daniel og hans lyseblå metallic Peugeot 406 Coupé, en herlig bil, og jeg. Det var Daniel som visste om graven. Han vet mye om jazz: Musikken, miljøet, folket. Han hadde jobb i Unesco på denne tiden, Avdeling for verdensarv.

Seinen flyter stille forbi med sine lektere og sine svømmefugler, flere av de sistnevnte med en stilig egrett på hodet. Vi tok et glass i en av kneipene ved elvebredden, så fant vi kirkegården og den mektige graven. Jeg tok et bilde av den. Graver på katolske kirkegårder er ofte litt mer monumentale enn vi er vant til i det protestantiske nord. Og kanskje særlig blant sigøynerne er det ikke uvanlig at de levende kommuniserer med de døde. Små oppmerksomheter, små gaver, legges igjen på graven.

Jeg tok et bilde av musikerens blankpolerte gravminne, uten å reflektere videre over denne blanke, blåskimrende steinen. Den minnet litt om den spreke lyseblå metallic franske bilen med alle hestekreftene. Jeg tenkte ikke over det da, men i det siste har jeg vært litt mer enn normalt opptatt av geologien i den nederste delen av Oslo-feltet, der den blå larvikitt-steinen kommer fra.

Det blå skjæret i feltspatkrystallene skyldes Schiller-effekten, har jeg hørt. Og Django Reinhardts levninger ligger trygt forvart under et tonn blå stein fra Tvedalen i Brunlanes per Larvik. Vårt bidrag til verdensarven.