Fire hundre gærninger

Ordet coup er så mangetydig at det nesten er abstrakt. Coup d’État er et statskupp, coup de main en håndsrekning, og er du ikke dans le coup, skjønner du ikke hva som foregår (ingen har fortalt deg det, du er utafor).
Når ordet coup står alene, betyr det alt og ingenting. Slag, spark, skudd og kupp er bare en sped begynnelse på en lang liste. Når det står sammen med 400, betyr det noe sånt som kjeltringstreker, dumheter, ungdomssynder, fest og moro, eller også et vilt liv som innbefatter alt dette. Samtidig mister fire hundre sin egenskap av nøyaktig mål for antall. Les quatre cents coups er først og fremst en film av Truffaut. Den tittelen kan visst bare oversettes med På vei mot livet.

Faire les quatre cents coups betyr (iflg. Le petit Robert) å skeie ut, begå (alle mulige, hundrevis, minst fire hundre) dumheter, havne på skråplanet, på kjøret. Det kan godt tenkes at importøren ikke kjente uttrykket og var henvist til å spole seg gjennom filmen for å finne på en norsk tittel. På vei mot livet! Hvorfor ikke Nedenom og hjem! På ville veier? På livet løs? Jeg for min del har jobbet med fransk i en mannsalder uten å støte på dette uttrykket annet enn i forbindelse med Truffaut-filmen. Men det kan også hende at importøren i sin tid fikk forklart uttrykket, og bare ikke fant noe tilsvarende på norsk. Nei, for hva skulle det være. På engelsk kalte de den The 400 Blows (uten at det betyr noe spesielt).

Men hvor kommer det fra? En morsom hypotese involverer beleiringen av Montauban på sekstenhundretallet. For å skremme de beleirede skal kongen ha fyrt av fire hundre kanonskudd på en gang (teknisk umulig: så mange kanoner disponerte han ikke), men folket lot seg ikke skremme, for de avholdt akkurat da et voldsomt ete- og drikkegilde (usannsynlig, da de bekjente seg til den temmelig asketiske og lite festglade Calvin); herav ”400 skudd” som uttrykk for et overdådig fråtseri med helning mot utskeielse. Fransk wikipedia gjengir legenden, men går ikke god for den, og er tilbøyelig til å tilskrive Truffaut enten farskapet eller fadderskapet til uttrykket. Ikke desto mindre feires De 400 skudd i Montauban hvert år, da med ristede hasselnøtter i sjokoladetrekk til minne om kanonkulene.

Être aux cent coups betyr, til sammenligning, å være svært bekymret. Da kan det hende man tenker på hundre hamrende hjerteslag. Men en coup de coeur er en brå forelskelse eller en plutselig oppstått forkjærlighet for noe. På dette felt er fransk et vanskelig språk. Eller tvert imot, lett: Du kan lære deg noen få, små ord, og med dem kan du si veldig mye forskjellig. À coup sûr.

[Bildet viser Jakobskirken i Montauban med kulehull etter kanonaden i 1621.]

Blomsterstykket

For noen dager siden var det Jan van Huysums fødselsdag, opplyste Theme Melck på en blogg like i nærheten. Hvor får han det fra! Jeg husker ikke engang fødselsdagen til nærmeste familie. Han illustrerte gratulasjonen med et vakkert blomsterbilde av den samme Huysum (han malte mange). Men det var ikke det bildet han er kjent for i Norge, det som Wergeland fikk se hos stiftamtsmann de Thygeson på Skøyen gård, det som inspirerte ham til det merkelige verket Jan van Huysums blomsterstykke (1840).

Øverst her ser man det riktige blomsterstykket, slik det er gjengitt på den nyutkomne, engelske utgaven av Wergelands dikt. (Oversatt av John Irons, med et forord av Ali Smith, Maia Press, London 2009. Eksklusivt opplag.)



Til høyre har vi tittelsiden fra 1840 med noen av de typografiske krusedullene Wergeland insisterte på. En mann jeg kjenner fant nettopp en pen førsteutgave på antikvariat.net. Han ga 2000 nkr for den. Til sammenligning koster den engelske mindre enn 10% av den prisen. I farger. Og med et kort etterord av en norsk forfatter.

Stein i skoen, glede hele dagen

Det er kvelden, det skumrer, og det har vært en god dag. Den endte med at jeg spiste en oppvarmet fiskegrateng, nesten hjemmelaget, fra en fisk, vilt og delikatesse i nabolaget: Laksen (anbefales). Det er mye bra på Bjølsen. Midt i Bergensgata ligger en bruktbutikk, til inntekt for rehabilitering av folk som har brukt for mye rusmidler, drevet av kristne sjeler med ubestemmelig aksent. I løpet av dagen var jeg innom og kjøpte et eksemplar av Norges kulturhistorie i 8 bind, billigutgaven. Litt falmet rygg, litt utdatert, men ulest, rikt illustrert, artig å bla i, ikke dyrt. Et pent eksemplar av Sylvia Plaths Glassklokken fikk jeg på kjøpet. Den har jeg hatt i mitt eie før en gang, for lenge siden, men da i et helt annet utstyr. Mon det ikke var en Kolon-bok? Jeg fikk aldri lest den; nå får den en ny sjanse. Vårkvelden skumrer før jeg får bladd meg gjennom all denne boklige lærdommen.
Det har vært en god dag fordi jeg (liksom) har lagt av meg et tungt kløv og kan (åndelig sett) løpe og sprette. Å vite at jeg kan er nok til å avstå fra å gjøre det; jeg blir sittende.
Allerede i går kveld sendte jeg av gårde (epost er en fin oppfinnelse) en tung oversettelse, som jeg har slept på i flere måneder. Det var så trått språk i den, som å vasse til knes i råtten snø med en sekk full av rullestein; en stor lettelse å bli kvitt.
Hva jeg gjorde før frokost, vil jeg ikke avsløre, men etterpå gikk vi et stykke vei sammen hånd i hånd, og det var i det hele tatt en god start på dagen.
Under frokosten, som er et enkelt måltid her i huset, sendte jeg av gårde manus nummer to på kort tid. Epost er virkelig veldig greit. Redaktøren kvitterte noen timer senere, sa han skulle la høre fra seg ASAP. Fint. Kanskje han må lese hele greia om igjen, i så fall tar det vel noen dager før ASAP er omme, men han kan ikke refusere den nå. Den er jo antatt. Jeg har holdt på i et par måneder, minst, ganske intenst, etter at den faktisk var antatt, og nettopp derfor kan det tenkes at den ikke er antatt lenger, for det er jo blitt en litt annen bok. En enda bedre bok, mener jeg, men redaktøren min er en ganske vrang type. Han tror på Ohms lov, som knesetter motstandens estetikk i elektrisitetens verden, altså det merkelige fenomen at motstand får strøm til å gløde, varme og lyse. Han later til å tro at det samme gjelder for manuskripter, så jeg er forberedt på det verste.
Nei, det er jeg egentlig ikke. Ikke det verste. Litt mer motstand, til nød, men ikke det verste. Antatt er antatt. Kom ikke her med trusler om refusjon på fallrepet.
Det viser seg at det er 20 år siden sist jeg utga en roman. Det er vel et såpass langt mellomrom at man ikke risikerer å bli hetset for høy produktivitet. Noen forfattere lider under slik hets, står det i en riksdekkende avis i dag.
Etter frokost og spasertur satte jeg meg til med en ny oversettelse. Silkeføre. Språket gnistret i tusen diamanter, både forfatterens og i all beskjedenhet, oversetterens. Kløvsekkene var levert, jeg hoppet og sprang som en fole (åndelig sett) og gikk, etter noen siders fryd, til en lunsjbar i nærmiljøet, der jeg overfladisk leste dagens tabloid med en halv liter øl og søte, svenske oppvartere på alle kanter. Spør ikke meg hva det sto i Dagbladet i dag, men jeg syns faktisk de har fått en stilig layout nå, og Simonsen tar seg ut som aldri før.
Været var ikke noe særlig, men det blir som den lille steinen Sartre hadde i skoen, den dagen han fikk brev fra forlaget om at hans første bok var antatt til utgivelse. ”Jeg har en stein i skoen, som jeg ser helt bort fra,” skrev han til kjæresten sin.

Imagisme

Diktet Harespor, gjengitt nedenunder med litt feil i linjedelingen (pga illustrasjonen), er såvidt jeg kan skjønne et eksempel på imagisme på norsk. Eller kanskje vi står overfor det objektive korrelat?
Harald Sverdrup (1923-1992) studerte engelsk, kom til Oxford med stipend og leste nok det meste av den moderne engelskspråklige diktningen. Senere i livet erklærte han så ofte han kunne at litterære teorier var ham uvedkommende. Han kan likevel ha skrevet imagistiske dikt, uten for den saks skyld å bli imagist på livstid.
Dette diktet hadde opprinnelig en annen tittel. Det var konsulenten på forlaget som fant det litt for eller altfor. Diktets bilde skal ikke være en illustrasjon. Den opprinnelige tittelen var overtydelig. Den begrenset diktets uttrykkspotensial.
Som det nå står, med den nøytrale tittelen Harespor, er det åpent for tolkning. Et liv på flukt? Omgitt av livsfare? Kringsatt av fiender? Så får det være tilgitt at sporet i snøen umulig kan være vel vitende noe som helst. Det er nok den hoppende haren som vet.
Den opprinnelige tittelen, som ble endret på råd fra konsulenten, var Diktet.

Harespor

Et harespor i nedsnedd skog,
en angst som danser gjennom lys og skygge

vel vitende at rovdyrsnutene har teft
og jegeren står i silhuett mot månen.

(Harald Sverdrup: Isbjørnfantasi, 1961)

Metropolitain

Rushtid i metroen er ikke alltid forbundet med lyst. Man står i en folkemengde og duver i takt og skubber til hverandre, og det kan oppstå gnisninger, mens man farer i høy fart gjennom et hull i jorden langt under bakken. Jeg hang i stroppen ikke langt fra en av skyvedørene, og for hvert stopp ble det litt ekstra skubbing av folk som skulle av, og andre som kom på.
Slik jeg sto med ryggen til kunne jeg ikke se hvem det var som steg på og klemte seg inntil meg bakfra. Hun valgte seg ett av mine ben og klemte knærne om det, etter hvert også lårene, og jeg kunne nok ha klart å vri på hodet for å se hvem det var, men det var plutselig blitt moralsk umulig, liksom uanstendig. Det ville være å avsløre henne. Jeg levde i sølibat på denne tiden og syntes i grunnen det var godt med litt nærkontakt.
Da metroen stanset og vi måtte vri litt på oss for å slippe av folk, tenkte jeg at hun nå sikkert ville finne en mindre klemt posisjon, men så snart dørene klappet sammen igjen, var hun innpå meg med lårmusklene sine.
Til da hadde jeg kunnet tenke at det var noe jeg innbilte meg, det var så trangt at hun ikke kunne stille seg annerledes enn med ett ben på hver side av mitt slik at skrittet hennes kom til å gnisse mot mitt lår hver gang metrovognen ristet, og det gjorde den hele tiden. Men da hun kom tilbake i samme stilling, ble jeg sikker i min sak og merket en rødme stige meg opp i hårroten. Det var da også temmelig varmt i trengselen. Det var ikke ubehagelig.
Muligheten for at det kunne være en mann med homoseksuelle tilbøyeligheter, falt meg knapt inn. Det manglet mye på at det skrittet jeg kjente presse seg mot låret kunne tilhøre en manns kropp. På neste stasjon motsto jeg ikke lenger fristelsen til å kikke. Jeg mener ennå jeg var i min fulle rett. Hadde jeg ikke krav på å vite hvem det var som brukte meg som erotisk stråmann eller substitutt for et kjærlighetsliv? Stor var min forbauselse da jeg oppdaget en ung, vakker jente av nordafrikansk type, svøpt i tradisjonell gråblå kjortel og med en lys, nesten hvit hijab. Et sekund møtte jeg blikket hennes, så slo hun sitt ned og vendte seg bort, trakk seg unna.
Allerede på neste skulle jeg etter planen gå av. Siden hun tydeligvis hadde vendt seg bort fra meg, fulgte jeg planen, ellers kunne jeg tenkes å bli stående med henne til terminus.
Dette skjedde i Paris for snart to år siden. Jeg hadde nesten glemt hele episoden, da jeg i dag leste at enkelte muslimske samfunn nekter kvinnene sine å dra til Mekka, da faren for at det i trengselen kan oppstå sammenstøt mellom kvinner og menn, er overhengende, og derved ville begge parter gå glipp av den rituelle renhet som er nødvendig for å få det rette utbytte av pilegrimsreisen. Jeg skjønte umiddelbart poenget.

Åndenes makt

En gammel oljelampe ligger og slenger i veikanten, og du tar den opp, selvfølgelig, selv om du ikke har noen tro på at det er en ånd i den. Du gnir litt på den likevel, liksom distré, later som du ikke gnir i det hele tatt, for du er jo et moderne menneske, men når ingen ting skjer, kaster du den fra deg igjen og går videre.
Ingen grunn til å være skuffet. Eller hadde du likevel et håp om å bli Aladdin? Siden eieren har kastet fra seg lampen, er den nesten sikkert i ustand. Uten noen iboende ånd, og ute av stand til å lyse, da er det strengt tatt ikke en lampe lenger. Det er bare noe skrap. Du kunne tatt den med til skraphandleren, den er tross alt av kobber, men ærlig talt, hvor finner man en skraphandler når man trenger en?
Vel … Men hva om det var en bok? Ikke en lampe, men en bok som ligger og slenger langs stien der du går. Tar du den opp? Gnir du litt på den? I boken skal det være en ånd. Hvis ikke, er det bare noe skrap.
Med mindre du er vitenskapsmann av littviter-arten. I så fall vil du være skeptisk til enhver teori om at det skulle befinne seg en ånd mellom de to permene. Litteraturvitenskapen er kommet ganske langt i våre dager. Den har påvist at mellom to bokpermer er det bare papir med tegn på. Det finnes for eksempel ingen personer i litteraturen, og ingen forteller, dermed heller ikke noen fortellerstemme. Noen kan strekke seg til at det er figurer der, figurer som handler og leverer replikker, men de ekstreme holder fast ved at det kun er tegn. Bokstaver, skilletegn og mellomrom – noe annet står det ikke i bøker (vi ser da bort fra billedbøker).
Om man går disse fundamentalistene på klingen, vil de nok innrømme at bokstavene danner ord, og ordene setninger, og at setninger heter meninger på svensk. Altså at det i hvert fall i svenske bøker presenteres en hel rekke meninger. Men derfra til å hevde at det i litterære verk bor en ånd, er det et langt sprang.

Jeg tenkte på dette i forbindelse med Hamsun. Problemet Hamsun. Hvis Hamsuns ånd lever videre i Hamsuns bøker, må man omgås dem med varsomhet. Siden vitenskapen ikke forsker på ånder, vet vi ikke noe sikkert om deres makt. Men det kan vel ikke utelukkes at bokens ånd tar bolig i leseren. Det ville nesten være leit, sett fra et forfattersynspunkt, om ikke bøker hadde såpass utsikt til betydning. Bare den leser som allerede har en sterk ånd boende i seg, kan stå imot angrep fra Hamsuns ånd, slik den er nedlagt i hans romaner, kunne man tenke seg.