Uventet oppførsel fra virkelighetens side

Nifse ting skjer. Ting forsvinner. For bare å ta to eksempler: Sms-meldingene mine blir borte! Dvs de kommer ikke frem. Borte blir de ikke, for de ligger et sted i den lille telefonen under den løgnaktige overskriften ”Sendte elementer”. Der ligger de og later som de er sendt, men det viser seg å være feil. Da begynner det å bli tåpelig: Når du må ringe til mottageren og spørre om hun har fått meldingen du sendte henne (for ikke å forstyrre med en telefonsamtale). Og når hun da svarer nei, blir du nødt til å fremføre sms’en din muntlig, etter hukommelsen. Det er vel knapt noen tekster som egner seg dårligere til høytlesning enn nettopp sms’er.

Samtidig viser det seg at et innlegg jeg postet til nabobloggen (Theme Melk), ble borte etter kort tid. Det er sånt som skjer, innvender kanskje du, det er bloggeierens fulle rett å moderere vekk impertinente innlegg. Jo, men for det første var det en heller vennligsinnet kommentar, kanskje litt på siden av temaet, men ingen ting å ta på vei for, etter min mening. Og for det andre pleier slettede innlegg å bli erstattet med en standardmelding: ”Innlegget er slettet på grunn av slibrig usaklighet” eller lignende. Her hvor mitt innlegg skulle stå, står det ingen ting.

Det er som om jeg aldri skulle ha skrevet det. Sms’ene legger seg i det minste i en mappe, der jeg kan få bekreftet at de faktisk er skrevet, om enn ikke sendt. Men denne kommentaren – det gjaldt spørsmålet om litteraturen alltid handler om hvordan det er å være menneske, eller om den av og til kan handle om noe annet – den finnes det ingen kladd og intet avtrykk av, og hadde ikke min sjel vært så tvers igjennom jordnær og solid, ville jeg ha kunnet føle en avgrunn åpne seg i det ugjennomtrengelige mørket som virkeligheten hviler i, og nok en gang erfare hvordan det er å være menneske i en verden der naturlovene ikke engang overholdes av vår egen natur. Mindre enn dette kan avføde angst i svakt fundamenterte sjeler.

Håkon Bleken 80

Hedersmann og maler Håkon Bleken fyller 80 denne uka, fremgår det av Klassekampen. Gratulantene må nok stille seg i kø. Jeg sniker i køen og bukker.

Vår Pusjkin

Wergeland er Norges Pusjkin. Nå foreligger han på russisk. Snart også på engelsk.
Mer!
Så kommer han på tysk og nederlandsk. Og til slutt på fransk.
Vi snakker ikke om samlede verker, riktig nok, men likevel: Et helstøpt lite verk, den merkverdige fantasien over et blomsterbilde av Jan van Huysum...
Dette er et resultat av Wergelandsåret 2008 og en stor frivillig innsats fra Bjørn Herrman og én til. Takk for det gamle!

Dette er ikke en rose

Mer om roser og ikke-roser.

Wergelands Bella

Endelig fikk Wergelandhunden litt oppmerksomhet!
For ikke lenge siden skrev jeg her på bloggen at hundens ettermæle ikke på noen måte kommer opp mot hestens. Alle kjenner Veslebrunen, men hvem husker Bella?

Hvordan det skulle gå med denne hunden etter at dens herre var død, hørte til Wergelands siste bekymringer. Det aller siste brevet han skrev, var en donasjon til Zoologisk museum, der han tenkte seg hundet utstoppet eller presentert som skjelett: ”Men vil De have den, saa tag den strax, da den forstyrrer mig min knappe Søvn.”
Datert 6. juli 45, fem dager før Wergeland trakk sitt siste sukk.

Om Bella, som fins i utstoppet stand på Folkemuseet den dag i dag, og om andre hunder i Wergelands liv, skriver Liv Emma Thorsen opplysende i siste nr. av Morgenbladet. Abonnenter kan lese artikkelen her. Andre får nøye seg med dette bildet.
Ifølge Camilla Collett var Bella en fransk mynde. Kanskje iblandet noe mer folkelige bikkjeslekter. Henrik var ikke på langt nær så snobbete som søstera.

(Foto: Arthur Sand. Norsk Folkemuseum)

Ingen betydelig forfatter

Den betydelige romanforfatters kjennetegn: "a wide and single purpose in the mind is the chief requirement outside of talent; a strong belief, a strong unbelief, even a strong egoism..."

(V.S. Pritchett)

Ingenting av dette er Borgen.

(Gordon Hølmebakk)

I et ellers respektfullt forord om den allsidige forfatteren Johan Borgen får Gordon Hølmebakk slått fast at noen betydelig romanforfatter var førstnevnte ikke. Det er vel å merke målestokken for det aller største som er brukt her. Det er ikke mange som viser seg å være store nok, når denne stokken tas i bruk. Hølmebakk nevner i denne forbindelse bare Hamsun, Undset og Duun.
Man skulle kanskje tro at nettopp Hølmebakk ville sette Borgen høyt som novellist. Det gjør han da også: "fremstår [...] som vår mest virtuose og produktive novellist."
Men virtuos og produktiv er ikke synonymt med stor og betydelig.

Hvorfor gi så mye plass til Gordon Hølmebakks vurdering av Johan Borgen? Først og fremst fordi han i kraft av sitt livslange virke i litteraturens (og Gyldendals) tjeneste har betydelig autoritet som kvalitetsdommer. Men også fordi jeg kunne ha underskrevet denne vurderingen. Jeg har aldri klart å mobilisere noen begeistring for denne forfatteren, med Lillelord som markant unntak. Det er en god bok å lese i oppveksten.

(Sitatene er hentet fra Erindringen om en rytme. Drømmen om en form. Gyldendal 2002)

Skjelettet under huden

”Etter at du med flid og utholdenhet har studert det øvrige skjelett, og stadig mens du innprenter deg armenes benbygning i hukommelsen, kan du av og til for gledens skyld forsøke deg på kraniets vidunderlige ben. Og alltid når du tegner noen, skal du beflitte deg på å vise benbygningen under huden.”

Dette er Benvenuto Cellinis (1500-1571) anvisninger til billedkunstnerne. Det slår meg at det samme kan gjøres gjeldende for skrivekunsten, men jeg ber om å få slippe å forklare hva jeg kan tenkes å mene med det. Tor Ulven, forekommer det meg, viser ofte benbygningen, enten fordi det er det innerste i det fysiske menneske, det er den skjulte strukturen i kroppen, eller fordi det er døden. Skjelettet er døden i oss, kroppen er festet til denne strukturen, døden er kjernen, på en måte. Det synes å være et poeng i Ulvens diktning.

Jeg mente nok å si noe mer generelt, noe som ikke bare gjelder anatomi, men det var der jeg ba om å få slippe å utdype. Beflitte seg på å vise benbygningen under huden – det kan være et motto likeså vel på skriveskolen som på tegneskolen. Det er billedlig tale, selvfølgelig. Cellini mente heller ikke at tegneren skulle la knoklene komme til syne. Han mente ikke at man skulle tegne røntgenbilder.
Tegningen, som i utpreget grad avbilder overflate, skal også vise det underliggende, uten å avbilde det. Slik også god litteratur formidler det usagte.