Mystisk bokutgivelse

En piratutgave? Men hvorfor det, liksom? Forfatteren døde for seks hundre år siden, hans verk er falt i det fri, som det heter. Hvem som helst står fritt til å øse av åndsverk som en gang for alle har foretatt dette fallet, ned i det fri. Boccaccio døde i 1375, med god margin til våre dagers 70-årsregel, i hvert fall hva originalteksten på italiensk folkespråk angår. Oversettelsen, derimot. Den norske versjonen av Decameronen tilhører oversetteren så lenge han lever, og enda 70 år.

            Men hvem var oversetteren? Når døde han? Og hvorfor har han ikke navnet sitt på tittelbladet?

            Decameronen på norsk, så vidt jeg kan se fullstendig, med ti ganger ti historier, mer eller mindre vovede (som min bestemor sa), i to fyldige bind, illustrert med pennetegninger. Ingen påkostet utgivelse, billig innbinding (men dog innbundet), tiltalende store fonter som nesten kunne leses uten briller, litt falmet på bokryggen som forgjeves forsøker å pynte seg med liljer og border i gull. Solgt for en slikk og ingenting på et loppemarked eller Fretex, etter alt å dømme praktisk talt ulest. Også av meg, som så mange uleste anskaffelser.

            Jeg leste Decameronen i unge år, da i fire bind, trolig med de samme pennetegningene som i dette eksemplaret. Syns jeg drar kjensel på dem, men var ikke streken finere? Jo. Det var en bryllupsgave til mine foreldre, fra en onkel, det vil si fra brudgommens noe eldre og mer erfarne bror. Jeg forestiller meg at gaven var tenkt som inspirasjon til det uskyldige brudeparet den gangen i 1945. Et mer poetisk supplement til Karl Evangs tobinds Seksuell opplysning, som i mine unge år sto i samme bokhylle. Mye å hente der også.

            Men tilbake til min relativt nyanskaffede dekamerone. Ikke noe oversetternavn, enda vi vet at Boccaccio ikke skrev på norsk. Heller ikke noe forlagsnavn, noe som er enda rarere. Ikke noe årstall for utgivelsen. Ikke noe Utgiverens forord. Men likevel: et ISBN-nummer! Og et lite copyright © Nasjonalforlaget, igjen uten årstall, et for lengst nedlagt forlag. Og trykkeriet: Østlandsposten, av alle.

            Språket i boka virker nokså sært, lett arkaiserende, men ikke gammelmodig. Så hva er dette? En piratutgave? Mysteriet sto lenge uløst i hylla for uleste klassikere.

            Under et arrangement til ære for dikteren, gjendikteren og oversetteren, kort sagt åndsmennesket Henrik Rytter her i hovedstaden nylig, kom det frem at hans oversettelse av Dekameronen i 1930-årene, til bokmål, i sin tid ble utgitt uten oversetters navn, nettopp fordi nynorskmannen Rytter ikke ville ha det sittende på seg at han skrev bokmål.

            Bokvennen forlag, som utgir mye rart, har også utgitt en samling essays om hedersmannen Henrik Rytter. Jeg leser Kristin Gjerpes forvitnelige innlegg om Dekameronen, og puslespillets biter begynner å avtegne seg i sine svingende og bulende konturer, uten at de dermed faller på plass. Aha, navnløs oversetter. Nasjonalforlaget. Aha.

            Med lupe tyder jeg signaturen på de, hva skal jeg si, de tidstypiske? middelalderske? historiserende? erotiske? illustrasjonene. Arent Christensen? Googling på navnet fører rett i mål: Han illustrerte Dekameronen i 1934. Og gjorde seg ellers fortjent til vår aktelse ved sitt langvarige kunstneriske virke med penn, pensel og blyant, før han døde i 1982, mett av dager.

            På et sted i noosfæren kan du også søke på isbn-nummer, og få svar. Det viser seg at det var noe som het Forum forlag som, i samarbeid med noe som het Ring bok, utga en bearbeidet versjon av Rytters tekst i 1990, i to bind. Der har vi den.

            Henrik Rytter døde i 1950. Ennå skal det gå ti år fra nå før hans oversettelser faller i det fri. Men om Forum forlag og Ring bok bryr seg om immaterielle rettigheter, eller brydde seg, den gangen for 20 år siden, det vet vi heller ikke. Uproft og useriøst i alle fall å utgi bøker uten forlagsnavn, årstall og oversetternavn, og med dårlige reproduksjoner av Arent Christensens faktisk ganske sensuelle tegninger, som synes å bevise at nakne unge kvinner allerede dengang var en fryd for øyet.