Bokhandler Dahl ser ut til å ha vært et utmerket menneske. Alle kalte ham bare Lille Dahl. Lille Dahl var Welhavens velgjører, utgiver av Norges Demring, Wergelands uvenn, likevel sporadisk hans forlegger, senere også forlegger av Amtmannens Døtre, utgitt anonymt (men vi vet det nå). Han ivret for å stifte kunstforening i Christiania, leseselskapet Athenæum var han også med på å starte (ja, det var den klubben som nektet Wergeland medlemskap), han satte i gang en moderne avis (Den Constitutionelle, eller bare Nella), og det er kanskje litt for mye å si at han grunnla den norske bokbransjen, men i hvert fall var han en foregangsmann i forleggeriet her til lands.
På et kjent maleri fra 1843 i Oslo Bymuseum ser man to herrer skulder ved skulder midt i en folkemengde omgitt av salgsboder og med kirketårnet ragende opp i bakgrunnen: Det er marked i Christiania, og Wergeland er ute for å se på moroa sammen med Lille Dahl, begge i mørk kappe og høy hatt. ”Erkemotstanderne,” som det står i billedteksten i Oslo bys historie (bd. 3). Det er en ikke helt uriktig, men heller ikke helt presis beskrivelse av forholdet mellom dem. På det tidspunkt var de så å si forsonet og vel forlikte.
Bokhandler Dahl skrev ned noen erindringer på sine gamle dager. De ble utgitt et par mannsaldre etter hans død, i 1943. Det han skriver om Wergeland er rørende, til dels hjerteskjærende. Vår store dikter kunne virkelig oppføre seg som en bølle. Han lot sjelden anledningen gå fra seg til å forfølge Dahl med skjellsord og ærekrenkelser, hån og hets. Dahl var etter alt å dømme et følsomt menneske; han ble ikke bare krenket, han ble såret.
Lille Dahl var til stede da Wergeland talte ved avdukningen av Krohg-støtten 17. mai 1833 og noterer at Wergeland var en meget måtelig taler: Hans organ var ikke veltonende, samt den måte han fremstøtte ordene på … meg forekom det ubehagelig og rått. (Her passer det å skyte inn at Dahl var dansk, og kultivert. Men vi minner også om at Wergeland hadde en dårlig dag, det var tidlig formiddag, dagen derpå, og han hadde bare fått eggedosis med konjakk til frokost.). Allerede samme dag lot dikteren sitt danskehat gå ut over Dahl, og det var bare den første av mange ubehagelige episoder.
Når Wergeland er drukken, tar jeg ingen notis av hans bjeff, han er da utilregnelig! sa Dahl, og føyde til at han virkelig følte medynk med ”denne talentfulle fusentast” som ødela så mye for seg selv.
Naturligvis hadde Wergeland grunn til å betrakte Dahl som en motstander, og han hadde rett til å forsvare seg mot mobbingen i Dahls avis (Nella), men det var den barnslige og ufølsomme måten han gjorde det på. Særlig grovt gikk det for seg i fylla, men ondskapsfullt og hevngjerrig virket det også i stykkene han fikk oppført på teater. På grunn av Wergelands halvmorsomme fuglemetaforer i disse farsene (om papegøyer og dompapper) gikk Lille Dahl i lange tider under navnet Pappendahl. Hva annet enn storsinn kan vi da kalle det, når Dahl påtar seg forlagsansvaret for et av stykkene, der hans egen person forsøkes gjort til latter? Er det kanskje prototypen til den moderne forlegger vi her aner omrisset av – en mann som er i stand til å se bort fra alle smålige hensyn for et interessant manuskripts skyld? En profesjonell forlegger, for første gang i Norge.
Etter hvert hendte det stadig oftere at Wergeland viste seg fra sin beste side. Han kunne jo også være elskverdig. Det ble mer samarbeid mellom de to på profesjonelt plan, og til sist kunne forholdet mellom dem til forveksling se ut som gammelt vennskap. ”De tidligere erkemotstanderne,” kunne det ha stått under bildet av L.W.T. Bratz fra 1843.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar