Flatulenser

Fisen er et ikke-tema. Om man er så dum å ta det opp, vil man lett bli utsatt for mistanke, jfr. det folkelige fyndordet: Den som fisen først ble var, han er fisens rette far. Det klokeste man kan gjøre med fisen er altså å holde kjeft.

            Eller skulle vi si prompen? Et lydhermende ord, barnsligere og mer fisefint enn fis. Fis er også lydhermende, men da er lyden lavere, helst uhørlig. En streng borgerlig oppdragelse innebærer oppøvelse av lukkemuskelen til kontrollert utslipp av tarmgass. Lydløse utslipp er idealet i godt selskap. Luktfrie hadde vært enda bedre, men slik er ikke verden.

            De fisefine er folk som er så fine at de later som de aldri fiser. De ser en annen vei og snakker om noe annet, hver gang lukten truer med å røpe dem.

            Jeg er nesten sikker på at Fløgstad har skrevet noe klokt og gjennomtenkt om fisen i en eller flere av sine romaner. Noe med arbeiderklassens uproblematiske versus borgerskapets hykleriske forhold til kroppsfunksjonene. Er ikke sikker på om jeg har lest det hos Fløgstad, men det virker sannsynlig. I hvert fall husker jeg Truls Øhras freske debutroman, der en arbeider har pustet inn så mye gass under arbeidet i en oljetank at toalettskålen eksploderer under ham da han er så ubetenksom å ta en røyk på do. Men da snakker vi om andre gasser.

            Tarmgassen er likevel eksplosiv nok. Harald Sverdrup forteller i sine memoarer om et ufrivillig opphold på Møllergata 19 under krigen, der han som ung gutt ble sittende noen uker sammen med en arrestert fagforeningsmann. Tiden kunne falle lang, med uvisshet og engstelse og et jevnt over stimulifattig miljø. Det var den voksne mannen som fant på at de skulle more seg med fisen. De tente på den så flammen sto blå ut av buksebaken, til stor fornøyelse for dem begge.

Den voksne fangen døde senere i tysk fangenskap, han var altså en krigshelt. Familien protesterte, da dette sto på trykk, mot den uverdige fortellingen om heltens brennende promp. Prompen er et ikke-tema.

Alt dette rant meg i hu da jeg i går leste en rettskraftig dom i et fransk blad, der forfatteren og utgiveren av en bok om fisens historie fra antikken til våre dager ble pålagt å betale en betydelig erstatning samt bekoste innrykk av den annonsen jeg satt og leste.

Det første bildet som melder seg, er av dommerens ansikt idet han leser opp den høytidelige dommen: Utgiveren av verket Fisens historie fra antikken …

Kan det tenkes spredte fnis i salen? Tilløp til uro? Trekninger i dommerens munnviker?

Min neste tanke var: Er dette et nødvendig verk? En viktig utgivelse?

Disse spørsmålene unnlot jeg å svare på for isteden å lese videre. Det viste seg at to forfattere av sakprosa for noen år siden hadde samarbeidet om fisens historie og utgitt bok om saken. Den gikk vel ikke så verst, tenker jeg, siden det noen år senere ble besluttet å utgi en ny, revidert versjon. I mellomtiden var den ene medforfatteren død. Av den grunn glemte man å føre opp hans navn på tittelsiden, og dermed unnlot man selvfølgelig også å dele honoraret med avdøde. Dette, viste det seg, skulle straffe seg.

Vi får nesten håpe at boksalget tok av, for den gjenlevende medforfatteren og hans forlegger ble dømt til å betale den avdøde medforfatterens enke en sum på 15.000 euro samt saksomkostninger, i tillegg til pålegget om å rykke inn annonsen til 5000 euro. Mange penger for en promps skyld.

Jeg ble nysgjerrig på dette bokverket. Hvilke kilder har disse historikerne gravet i, spør jeg meg. De fleste fis går ikke over i annalene, for å si det på den måten. Enkelte spesielt interesserte dagbokforfattere fører logg over avføringen sin; neppe noen gjør det samme med gassutslippene. Det ville også være mye å holde rede på og kreve mye oppmerksomhet på bekostning av andre, presumptivt mer verdifulle menneskelige produksjoner. Ellers er det vel med dette som med mer litterære ytringer. Til dels ubehagelig for omgivelsene, men viktig for opphavsmannen å få ut.