torsdag 30. april 2009

Presten og hans lykke


Kapittel XVII var det første jeg leste i J.J. Jansens erindringsbok Oplevet og tænkt (1909). Kapittelet heter Erotik, og det handler om presten som kjønnsvesen. Bør en Prest være gift? spør han leseren, og tenker seg om lenge før han svarer. I mellomtiden siterer han biskop Martens, som har merket seg at ”den sexuelle Akt er en Handling, under hvilken Viljen synker ned i Naturprocessen”. En interessant observasjon.
”Da jeg blev Prest, vidste jeg hvor nær det religiøse og det erotiske ligger hinanden i Menneskesjælen,” skriver Jansen. Hva er dette? Er det et teologisk anerkjent naboskap? Mine assosiasjoner går til den hellige Theresa, avbildet i ekstasens stund av Bernini, og samtidig tenker jeg på en ufattelig sexy kantate av Bach, der en kvinnesolo med dyp brystklang synger Komm! Ja, komm! og det hjelper lite å få høre at det er Døden og Jesus hun kaller på. Ekstase er ekstase. På dette felt er menneskenes hjerter som de pleier å være til alle tider.
Jansen selv var, som vi hørte i forrige kapittel, ugift helt til sitt 37. år, da den til ham utvalgte endelig ble sendt til Skjeberg med Østfoldbanen. Det, skulle man tro, var lenge å vente. Her er oppskriften:
”Jeg ba Gud alvorlig og bestemt at han ville ta bort fra meg all erotikk, helt til han lot meg møte den, som han ville gi meg til hustru. Bønnen ble oppfylt.”
Alvorlig og bestemt, ja. Det er nok det eneste som nytter. Man forestiller seg ikke resultatet om han hadde bedt Gud i en mer spøkefull og lettsindig tone. Pussig nok er dette den samme mann som i sin ungdom hadde problemer med troen på miraklene. Han var rasjonalist, noe som i mine øyne tjener ham til ære. Jomfrufødsel og legemlig oppstandelse er blant de ting det kan være vanskelig å gå med på for en menneskelig fornuft. Jeg fikk ikke riktig med meg hvordan han løste denne floken, men prest ble han, og i mange år levde han i fred for erotiske forstyrrelser. Ikke noe lite mirakel bare det.
En pussig refleksjon avslutter det altfor korte kapittelet om erotikken: ”Jeg tror, at flere unge Mænd vilde gifte sig, om de vidste, hvilken høi Menneskelykke den ægteskabelige Forening er.”
Her skjønner jeg ikke helt hans bekymring. Ikke at jeg har studert ekteskapsstatistikken i Jansens levetid, men det var vel ikke uvanlig at unge menn giftet seg. De som lot det være, var vel helst sånne som ble stående på stasjonen uten å få noen gudesendt brud sendt til seg. Ellers tror jeg de fleste unge menn, da som nå, rent intuitivt, for ikke å si instinktivt, visste noe om den menneskelykken som ventet dem i parlivet, hvis de da ikke hadde bedt alvorlig og bestemt om å få slippe. Det er jo også mye mas og allslags sorg og elende forbundet med denne menneskelykken.

1 kommentar:

Dipsolitteraten sa...

Bra jobba, CG, et artig innlegg!