søndag 26. april 2009

Opplevd og tenkt

I motsetning til Sigrid Undset, som tross alt fikk en nobelpris i litteratur, er jeg tilbøyelig til å mene at menneskenes hjerter forandres aldri så lite fra tid til annen. Og om ikke hjertene, så i hvert fall sed og skikk. Derfor er jeg en hund etter memoarer og erindringsbøker fra gamle dager. De er mer pålitelige, i betydningen mer avslørende, enn romaner og dikt. Det er en uskyld i teksten hos den ikke-litterære skribent som røper mye mer enn hva den skarpt selvsensurerende dikter ville ha sluppet igjennom.

Det kan man i hvert fall tro. I virkeligheten inneholder enhver tekst ufattelig mye mer skjult budskap enn forfatteren noensinne ante, og av den grunn har moderne samfunn utstyrt seg med en høyt utviklet litteraturvitenskap, der andre kulturer kanskje ville nøyd seg med litt teologi og tilhørende eksegese.

Nok sagt. For noen timer siden ante jeg ikke hvem J.J. Jansen var. Mot slutten av loppemarkedet på Kringsjå skole innførte de imidlertid posesalg. Da rasket jeg med meg en bok fra 1909 med tittelen Oplevet og tænkt. Som stikkord for et livs resymé er det ikke dårlig. La oss se om menneskenes hjerter har forandret seg siden Jansens tid, tenkte jeg, og fortsatte å fylle bæreposen med de godbiter som fantes innen rekkevidde.

Vel hjemme med fangsten, som utgjorde to mellomstore tvillingtårn av ulest lærdom, var det presten Jansens erindringer jeg ble sittende med. Hans hjerte var gjenkjennelig, men annerledes. Det var et menneskehjerte, men for hundre år siden. Det minnet mest av alt om Nina Karin Monsen, sånn sett. Altså i sin påfallende hundreårighet. Eller i sin lovprisning av det gode, solide hjem: ”Naar den moderne Hedenskab med den fri Kjærlighed og Skilsmissepesten faar ødelagt Hjemmene, saa er mit Fædrelands Saft og Kraft borte.”

Intet mindre.

Nærmere studier (for ikke å si det som det var: videre skumlesning) viser at Jansen var en romslig og fremtidsrettet prest, bl.a med et fornuftig syn på arbeiderbevegelsen og sosialismen. Men like fullt et barn av sin tid, født i 1844, ett år før Wergeland døde. Han strever med vitenskapen og gudstroen, men finner ut av det, forbløffende moderne. Han minner om Tariq Ramadan, mer enn fru Monsen, i dette stykke.

Det blir kanskje anledning til å komme tilbake med mer om Jens Jonas Elstrand Jansen, prest i Skjeberg, Varteig og Røyken, en mann som oppriktig trodde Gud styrte menneskenes liv på individnivå, blant annet derved at han valgte ektefelle til hver enkelt. Arrangerte ekteskap, men ingen tvang, og en guddommelig plan bak det hele. Jansen selv var 37 da bruden dukket opp, endelig, bare 18 år gammel, men prestedatter, så å si i generasjoner. Møtet fant sted på Skjeberg stasjon.

Gud sendte henne med toget, bemerker memoarforfatteren i en korthuggen hovedsetning.

2 kommentarer:

Tehme Melck sa...

Guds veier er som kjent uransakelige. Hvorfor ikke toget.

Cyno Grassator sa...

Nei, hvorfor ikke. Det viser bare at Gud følger med i tiden.