Altfor ofte hører man historien om
den unge Herman Wildenvey som overlevde et skipsforlis og kort etter fikk lese
en nekrolog over seg selv i en norsk avis. Han skal da ha sendt følgende
fyndige telegram hjem: Meldingen om min død er sterkt overdrevet.
Det
er en ”god” historie. Den viser hvor slagferdig dikteren Wildenvey kunne være,
selv etter en opprivende opplevelse langt til havs, der ca 700 av hans
medpassasjerer faktisk ikke overdrev noe som helst. Det var ingen overdrivelse
å si at de omkom. Skipet het Norge. Norge sank på vei til Amerika. Det kan
høres ut som et makabert påfunn av en symbolistisk dramatiker. Men det er sant,
sørgelig nok. Norge gikk ned, og en dikter fløt opp, som en dupp. Den drukner
ei som henges skal.
Resten av den mer anekdotiske
historien – om nekrologen og dementiet – er en udødelig, men usann
vandrehistorie, sist observert i en seriøs quiz i Dagsavisen: ”Han er en av de
få som har lest sin egen nekrolog … dampskipet Norge … Rockall 1904.” Her er
det mye som stemmer, bortsett fra poenget. Det sto ingen nekrolog i avisen over
Herman Wildenvey i 1904, heller ikke over hans alter ego, Herman Portaas. Han
var en nitten år gammel bondegutt fra Mjøndalen, litt kjent i Drammen og på
Kaffistova i hovedstaden, ellers ikke mye berømt. Ikke et naturlig emne for en
nekrolog, død eller levende.

Men rett skal være rett. Mange år
etter forliset i Atlanterhavet overlevde Wildenvey en trafikkulykke i
København. Likevel sto dødsbudskapet i en norsk avis: Dikteren Wildenvey er død
i København. Han utga en rekke bøker.
Det
var særlig den knappe ordlyden dikteren fant fornærmelig. Men Dagsavisens quizmaster
har noen av sine ord i behold, Wildenvey er faktisk blant de få som har fått
lese sitt eget ettermæle. Fra sykesengen i København telegraferte han til
redaksjonen: Jeg protesterer mot mitt dødsfall, og ikke minst mot nekrologen!
Dette
er sannheten. Alt annet er løgn. Og forbannet dikt, naturligvis.
(Trykt i Klassekampen, juli 2014)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar