torsdag 11. desember 2014

Kom i hu



Det forekommer to feil i Alf van der Hagens kritikerroste og ellers utmerkede intervjubiografiske bok om Kjell Askildsen, to feil av ulik alvorlighetsgrad. Den ene er påstanden om at Anders Bye kom fra Halden. Man trenger ikke å ha kjent Anders Bye for å se at han naturligvis kom fra det fylket i landet der folk i generasjoner har tråkket gjennom uveisomme skoger, klatret i steinurer og spist grevling stekt på spidd – dette siste har jeg fra en annen buskerudforfatter, Thure Erik Lund. Det blir bredbeinte og bredskuldrede folk av sånt, de blir harde i hausen og kan ofte være uveisomme av gemytt. De kan overhodet ikke forveksles med østfoldinger. Anders Bye var, som alle vet, fra Hokksund. Han var en stri, hissig og kranglevoren mann som hadde forbausende mange venner og et uslåelig drag på damene (se ill.). Man skulle ikke tro han var til å ta feil av.

                Jeg klandrer ikke van der Hagen for å ha kolportert denne misforståelsen, eller erindringsfeilen, og jeg har forståelse for at Askildsen kan huske feil om et såpass perifert emne. Han har tross alt mange viktigere ting å huske. Den andre unøyaktigheten i den 350 sider lange boka er av større betydning. Det gjelder en episode i Forfatterforeningens historie, der Askildsen mener å huske – han mener det bestemt – at han og hans meningsfeller ble ”kastet ut” av foreningen etter et rabaldermøte. Det står i boka, og Askildsen har gjentatt påstanden i et intervju med Klassekampen.
                Det var i EEC-kampens tid rundt 1972 at en hel fraksjon maoister og venstreradikale marsjerte ut fra et møte i DnF fordi de ikke oppnådde flertall for sitt forslag. Det var en demonstrativ utmarsj, og deltagerne skal ha vært inne på tanken om å melde seg ut av foreningen i protest, noe som vel er det motsatte av å bli ekskludert, selv om resultatet kan sies å bli det samme. Det har vært antydet at det var sterke krefter i ml-bevegelsen, kanskje selveste Tron Øgrim, som fikk fraksjonen til å skifte taktikk, og vende tilbake til foreningen. Jeg er usikker på om dette er et rykte, eller om det er dokumentert. Men i alle fall: Utbryterne vendte tilbake og erklærte seg lojale overfor foreningens formålsparagraf. Foreningen ble ikke sprengt, og ingen ble ekskludert.

                Kanskje bortsett fra den stridbare Kjell Askildsen. Espen Haavardsholm husker at Kjell, i likhet med de andre, skrev under på en lojalitetserklæring til foreningen som gikk ut på en anerkjennelse av formålsparagrafen, men at han føyde til: Jeg forstår paragrafen, men jeg liker den ikke! Det ble av formannen, Ebba Haslund, oppfattet som en utmelding, og Kjell skal da ha fått den innbetalte kontingenten i retur.
                Dette kan tenkes å være sannheten om den saken. Kjell Askildsen kan ha vært utmeldt av foreningen en stund på 70-tallet. Men ble han kastet ut? I så fall var han den eneste. Og tilfellet er ikke engang nedfelt i foreningshistorien, slik Nils Johan Ringdal formulerte den i 1993.

                Til gjengjeld er Kjell Askildsen fra desember 2014 utnevnt til æresmedlem av Kunstnerforeningen. Men det er en annen sak.

Ingen kommentarer: