Æresrett og urett

Selvsagt er det uhyrlig at Den norske Forfatterforening umiddelbart etter krigen opprettet sin egen dilettantiske domstol, kalt Æresretten, for å sette seg til doms over meningsmotstandere og utrenske kolleger med avvikende verdisyn – samtidig med at det norske rettsvesen, noe mindre dilettantisk, men like hevngjerrig, gjennomførte et strengt oppgjør med landsforrædere og medløpere av alle avskygninger, fra Quisling og Hamsun og frontkjempere og helt ned til menige, passive medlemmer av partiet NS. Det såkalte rettsoppgjøret har også sine uhyrlige sider.

            Mange forfattere ble dømt av sine likemenn i året 1945. Straffen gikk ut på inndragning av mottatte stipend og honorarer, eksklusjon av foreningen og ett eller flere års karantene, dvs forbud mot publisering. Man kan lure på hvor denne retten fikk sin myndighet fra. Svaret er antagelig: Fra det store flertall, fra seiersstemningen og hevnlysten i frigjøringens år, ofte forvekslet med folkets rettsbevissthet.

            Den unge lyrikeren André Bjerke var blant dem som ble rammet av Æresrettens bannstråle. Det skjedde for over 65 år siden og er kanskje noe vi kunne være tilbøyelige til å glemme. Men det er hans egen datter, Vilde Bjerke, som minner om saken i dagens avis (Aftenposten 20.02.). Der går hun langt i å velte skylden over på sin bestefar, Ejlert Bjerke, samtidig som hun bagatelliserer hele forbrytelsen. Den var da heller ikke særlig grov, sett med dagens øyne, altså i historieløst perspektiv.

            André og Ejlert Bjerke ble anklaget og dømt for å ha gjendiktet Runebergs epos Fänrik Ståls sägner fra midten av 1800-tallet. ”En harmløs eventyrbok,” kaller Vilde Bjerke det. Hun hevder at faren fikk en knekk for livet av denne ”riv ruskende gale” dommen: Den ”førte til at han ble alkoholiker”!

            Om dette er det såpass mye å si at jeg bare skal si litt.

Fenrik Stål er ikke en eventyrbok, og den er ikke harmløs. Det er et patriotisk heltedikt om tapre finske krigere. Selv om handlingen er lagt til tidligere tider, har verket en betydelig overføringsverdi til Finlands historiske situasjon i annen verdenskrig. Boken ble faktisk delt ut gratis til soldatene i vinterkrigen, til støtte for moralen. Vi minner nye lesere om at Finland på denne tiden var alliert med Hitler-Tyskland og i erklært krig med Sovjet. Fenrik Stål var i denne situasjonen brukbar som propaganda for krigen på Østfronten, den kunne motivere norske gutter til å verve seg som frontkjempere.

Nå er det ikke akkurat noen feltutgave det norske forlaget presenterte, det er snarere en coffetable-book for møblerte NS-hjem. Men det er klart at utgivelsen ikke er ideologisk nøytral, like lite som Stenersens forlag var ideologisk nøytralt. Parolen blant norske forfattere under krigen gikk ut på å boycotte de nasifiserte forlagene, det gjaldt selvsagt også Gunnar Stenersens forlag. Far og sønn Bjerke kan ikke ha vært uvitende om den parolen.

Gjendikternes navn er ikke oppgitt noe sted i den norske utgaven.

Det er ikke med dette sagt at far eller sønn sympatiserte med tyskerne eller NS, men det må sies, når det først bringes på bane, at de opptrådte holdningsløst. Det ble de altså straffet for, av den selvoppnevnte æresretten. Det gikk på æren løs, om ikke også helsa. Men når æren skal gjenopprettes, spørs det hvor smart det er å overlate prosedyren til en velmenende datter.

På familiebildet peker André Bjerke ut det lille landet Norge: "Her bor vi!" Dagens artikkelforfatter (i mors armer) får sin første virkelighetsorientering. Bildet er kreditert "Privat" i Aftenposten i dag.

Fornebu, delt løsning

Trivsel, sa rederen i fistel

Under en befaring på den nedlagte flyplassen Fornebu, en skipsreder på land og hans nyansatte, spesielt dataukyndige konsulent:

• Fugleflokken som bilde på åpent kontorlandskap: Det er kollegaens vingespisser som styrer flukten, den samstemte flukten. Arbeidsplassen er vår ene felles vilje, den enkelte er viktig, men ubetydelig.
• Hva med trivselen, spurte Tønder.
• Trivsel! sa rederen i fistel, tror du fuglene trives der de flyr? De presterer, de leverer – se denne perfekt koreograferte oppvisning av luftakrobatikk! – de lykkes sammen, men trives kan de gjøre når de ligger på eggene, trivsel hører hjemme i reiret.

Min naturlige beskjedenhet burde hindret meg i å si dette, og det skal være sagt: Den forsøkte. Men lyktes ikke, denne gangen. Nå skammer den seg. En beskjedenhet som skammer seg? Det er som det skal være, falsk som den er. 

I suksessromanen Delt løsning (Aschehoug 2009) avsløres skandalen som i disse dager rulles opp i Aftenposten. Lørdag også med lederartikkelen Skandaløst samrøre på Fornebu   – en artikkel som neppe kunne ha vært skrevet uten påvirkning fra den nevnte suksessromanen – og motstående Kåre Valebrokks som alltid bedrevitende kommentar om at politikere ikke bør blande seg i næringslivet, det lever helst sitt eget liv. Mye tyder på at Valebrokk ikke har lest, eller i hvert fall ikke tatt lærdom av, den omtalte romanen. Her er et utsnitt:

Hallen virket tom, mye på grunn av romklangen, og fordi den var stor og høy under taket. I en krok sto det faktisk et par utrangerte passasjerfly som ingen hadde tatt med seg i flyttesjauen. Noen nedslitte, orange anleggsmaskiner og brøytebiler med skjemmende rustflekker på karosseriet var også parkert slik at de virket tilfeldig henslengt. Likevel var det rikelig med gulvplass.

Silicon Valley, sa rederen begeistret, Silicon Valley ble til i trange garasjer; tenk hva vi kan få til i en flyhangar!

Resten av boken er dessverre ikke tilgjengelig på Mammutsalg.

Apokryfe grisedikt

Alf Prøysen forteller i noen enkle vers om sin første befatning med Wildenvey. Det ble en skuffelse. Han hadde ventet seg grovere saker:

Fysst fór det ei skrøne og slang gjennom bygda

om en som sku skrive så gørrfæle dikt,

hæin klistre tapeter og sang om a Eva

om leg-prædikæinter og brennvin og slikt.

Det dreier seg om et ungdomsminne, kanskje fra rundt 1930. Verset er skrevet i 1957 eller litt før. Mannen bak Musevisa var allerede den gangen, av de voksne som hadde greie på det, anerkjent som noe mer enn en barnetimeonkel. Da det skulle lages et stort festskrift til Herman Wildenvey, var det naturlig å spørre Prøysen om han ville bidra.

            Og det ville han altså. Wildenvey hadde helt sikkert betydd mye for den unge, landsens proletaren med dikterdrømmer, selv om det første møtet med hans diktning tydeligvis var en skuffelse:

Så spara vi pæing, så kjøpte vi boka,

og vårbekken gikk og var kjipin og yr,

men ingenting fæinn vi ta det som vi tenkte

og da vart vi flate, for boka var dyr.

Hva var det han hadde ventet, som han ikke fant? Mens vårbekken rant og var kjipin og yr, den også. Sto det ikke noe om Eva: Jeg så deg på stranden i dag, i en drakt som Eva en gang skal ha båret…? Jo, og dommedagspredikanter kunne han ha funnet mer om, saktens også brennvin og slikt, selv om det kan være vanskelig å bestemme innholdet i dette tillegget: og slikt. Hva er ”slikt”?

            Men først og fremst: Hva har det med tapeter å gjøre? Klistre tapeter?

            Tilfeldigvis vet vi det.

            Det er en gammel historie. Det handler om dikt som Wildenvey fraskrev seg ansvaret for, de var pornografiske og slibrige, han ville ikke ha dem heftende ved seg. Problemet var bare at de lignet, slik et uekte barn ofte ligner på sin far.

            Helt opp til våre dager har det hendt at noen i lystig lag kommer og siterer noen linjer eller hele strofer og påstår at dette er umiskjennelig Wildenvey. For eksempel dette, som jeg bare husker sluttstrofen i, men som jo også ser ut som en signatur:

… oppå piken ligger jeg

Herman Wildenvey!

Det rimer jo, så sannelig. Det med tapetklistringen kan jeg derimot utenat, det vil si uten at jeg har lest det noe sted. Det lever bare på folkemunne, og det har det trolig gjort siden det ble skapt, en gang rundt 1909. At Wildenvey offisielt fornekter det, behøver ikke bety at han ikke … I alle fall har ingen annen opphavsmann meldt seg:

Jeg drømte i natt at jeg klistret tapeter.

Jeg klistret og kostet, meter på meter!

Jeg våknet om morgenen, sulten og gnaven –

med kosten i hånden og klisteret på maven!

Dette var det altså den unge Alf Olafsen, senere kalt Prøysen, gikk glipp av. Til gjengjeld fikk han stifte bekjentskap med den egentlige, den kanoniske Wildenvey: Men takta var finfin, og den vart vi gla ti …

            Ifølge nokså obskure hjemmelsmenn skal det forefinnes et manuskript til en hel samling slike dikt, skrevet av Wildenvey eller ikke, i en bortgjemt krok av Nasjonalbiblioteket. Mye tyder på at dette er et rykte, eller ei skrøne, som Prøysen kaller det. Det finnes bevislig noen wildenveylignende dikt av denne art (”lubricae”) i omløp i utrykte medier, i forbausende liten grad gjenspeilt på nettet. Men at de virkelig er skrevet av Wildenvey og virkelig ligger deponert på Drammensveien, er mer enn tvilsomt. Til det motsatte måtte bli bevist.

Mystisk bokutgivelse

En piratutgave? Men hvorfor det, liksom? Forfatteren døde for seks hundre år siden, hans verk er falt i det fri, som det heter. Hvem som helst står fritt til å øse av åndsverk som en gang for alle har foretatt dette fallet, ned i det fri. Boccaccio døde i 1375, med god margin til våre dagers 70-årsregel, i hvert fall hva originalteksten på italiensk folkespråk angår. Oversettelsen, derimot. Den norske versjonen av Decameronen tilhører oversetteren så lenge han lever, og enda 70 år.

            Men hvem var oversetteren? Når døde han? Og hvorfor har han ikke navnet sitt på tittelbladet?

            Decameronen på norsk, så vidt jeg kan se fullstendig, med ti ganger ti historier, mer eller mindre vovede (som min bestemor sa), i to fyldige bind, illustrert med pennetegninger. Ingen påkostet utgivelse, billig innbinding (men dog innbundet), tiltalende store fonter som nesten kunne leses uten briller, litt falmet på bokryggen som forgjeves forsøker å pynte seg med liljer og border i gull. Solgt for en slikk og ingenting på et loppemarked eller Fretex, etter alt å dømme praktisk talt ulest. Også av meg, som så mange uleste anskaffelser.

            Jeg leste Decameronen i unge år, da i fire bind, trolig med de samme pennetegningene som i dette eksemplaret. Syns jeg drar kjensel på dem, men var ikke streken finere? Jo. Det var en bryllupsgave til mine foreldre, fra en onkel, det vil si fra brudgommens noe eldre og mer erfarne bror. Jeg forestiller meg at gaven var tenkt som inspirasjon til det uskyldige brudeparet den gangen i 1945. Et mer poetisk supplement til Karl Evangs tobinds Seksuell opplysning, som i mine unge år sto i samme bokhylle. Mye å hente der også.

            Men tilbake til min relativt nyanskaffede dekamerone. Ikke noe oversetternavn, enda vi vet at Boccaccio ikke skrev på norsk. Heller ikke noe forlagsnavn, noe som er enda rarere. Ikke noe årstall for utgivelsen. Ikke noe Utgiverens forord. Men likevel: et ISBN-nummer! Og et lite copyright © Nasjonalforlaget, igjen uten årstall, et for lengst nedlagt forlag. Og trykkeriet: Østlandsposten, av alle.

            Språket i boka virker nokså sært, lett arkaiserende, men ikke gammelmodig. Så hva er dette? En piratutgave? Mysteriet sto lenge uløst i hylla for uleste klassikere.

            Under et arrangement til ære for dikteren, gjendikteren og oversetteren, kort sagt åndsmennesket Henrik Rytter her i hovedstaden nylig, kom det frem at hans oversettelse av Dekameronen i 1930-årene, til bokmål, i sin tid ble utgitt uten oversetters navn, nettopp fordi nynorskmannen Rytter ikke ville ha det sittende på seg at han skrev bokmål.

            Bokvennen forlag, som utgir mye rart, har også utgitt en samling essays om hedersmannen Henrik Rytter. Jeg leser Kristin Gjerpes forvitnelige innlegg om Dekameronen, og puslespillets biter begynner å avtegne seg i sine svingende og bulende konturer, uten at de dermed faller på plass. Aha, navnløs oversetter. Nasjonalforlaget. Aha.

            Med lupe tyder jeg signaturen på de, hva skal jeg si, de tidstypiske? middelalderske? historiserende? erotiske? illustrasjonene. Arent Christensen? Googling på navnet fører rett i mål: Han illustrerte Dekameronen i 1934. Og gjorde seg ellers fortjent til vår aktelse ved sitt langvarige kunstneriske virke med penn, pensel og blyant, før han døde i 1982, mett av dager.

            På et sted i noosfæren kan du også søke på isbn-nummer, og få svar. Det viser seg at det var noe som het Forum forlag som, i samarbeid med noe som het Ring bok, utga en bearbeidet versjon av Rytters tekst i 1990, i to bind. Der har vi den.

            Henrik Rytter døde i 1950. Ennå skal det gå ti år fra nå før hans oversettelser faller i det fri. Men om Forum forlag og Ring bok bryr seg om immaterielle rettigheter, eller brydde seg, den gangen for 20 år siden, det vet vi heller ikke. Uproft og useriøst i alle fall å utgi bøker uten forlagsnavn, årstall og oversetternavn, og med dårlige reproduksjoner av Arent Christensens faktisk ganske sensuelle tegninger, som synes å bevise at nakne unge kvinner allerede dengang var en fryd for øyet.         

Flatulenser

Fisen er et ikke-tema. Om man er så dum å ta det opp, vil man lett bli utsatt for mistanke, jfr. det folkelige fyndordet: Den som fisen først ble var, han er fisens rette far. Det klokeste man kan gjøre med fisen er altså å holde kjeft.

            Eller skulle vi si prompen? Et lydhermende ord, barnsligere og mer fisefint enn fis. Fis er også lydhermende, men da er lyden lavere, helst uhørlig. En streng borgerlig oppdragelse innebærer oppøvelse av lukkemuskelen til kontrollert utslipp av tarmgass. Lydløse utslipp er idealet i godt selskap. Luktfrie hadde vært enda bedre, men slik er ikke verden.

            De fisefine er folk som er så fine at de later som de aldri fiser. De ser en annen vei og snakker om noe annet, hver gang lukten truer med å røpe dem.

            Jeg er nesten sikker på at Fløgstad har skrevet noe klokt og gjennomtenkt om fisen i en eller flere av sine romaner. Noe med arbeiderklassens uproblematiske versus borgerskapets hykleriske forhold til kroppsfunksjonene. Er ikke sikker på om jeg har lest det hos Fløgstad, men det virker sannsynlig. I hvert fall husker jeg Truls Øhras freske debutroman, der en arbeider har pustet inn så mye gass under arbeidet i en oljetank at toalettskålen eksploderer under ham da han er så ubetenksom å ta en røyk på do. Men da snakker vi om andre gasser.

            Tarmgassen er likevel eksplosiv nok. Harald Sverdrup forteller i sine memoarer om et ufrivillig opphold på Møllergata 19 under krigen, der han som ung gutt ble sittende noen uker sammen med en arrestert fagforeningsmann. Tiden kunne falle lang, med uvisshet og engstelse og et jevnt over stimulifattig miljø. Det var den voksne mannen som fant på at de skulle more seg med fisen. De tente på den så flammen sto blå ut av buksebaken, til stor fornøyelse for dem begge.

Den voksne fangen døde senere i tysk fangenskap, han var altså en krigshelt. Familien protesterte, da dette sto på trykk, mot den uverdige fortellingen om heltens brennende promp. Prompen er et ikke-tema.

Alt dette rant meg i hu da jeg i går leste en rettskraftig dom i et fransk blad, der forfatteren og utgiveren av en bok om fisens historie fra antikken til våre dager ble pålagt å betale en betydelig erstatning samt bekoste innrykk av den annonsen jeg satt og leste.

Det første bildet som melder seg, er av dommerens ansikt idet han leser opp den høytidelige dommen: Utgiveren av verket Fisens historie fra antikken …

Kan det tenkes spredte fnis i salen? Tilløp til uro? Trekninger i dommerens munnviker?

Min neste tanke var: Er dette et nødvendig verk? En viktig utgivelse?

Disse spørsmålene unnlot jeg å svare på for isteden å lese videre. Det viste seg at to forfattere av sakprosa for noen år siden hadde samarbeidet om fisens historie og utgitt bok om saken. Den gikk vel ikke så verst, tenker jeg, siden det noen år senere ble besluttet å utgi en ny, revidert versjon. I mellomtiden var den ene medforfatteren død. Av den grunn glemte man å føre opp hans navn på tittelsiden, og dermed unnlot man selvfølgelig også å dele honoraret med avdøde. Dette, viste det seg, skulle straffe seg.

Vi får nesten håpe at boksalget tok av, for den gjenlevende medforfatteren og hans forlegger ble dømt til å betale den avdøde medforfatterens enke en sum på 15.000 euro samt saksomkostninger, i tillegg til pålegget om å rykke inn annonsen til 5000 euro. Mange penger for en promps skyld.

Jeg ble nysgjerrig på dette bokverket. Hvilke kilder har disse historikerne gravet i, spør jeg meg. De fleste fis går ikke over i annalene, for å si det på den måten. Enkelte spesielt interesserte dagbokforfattere fører logg over avføringen sin; neppe noen gjør det samme med gassutslippene. Det ville også være mye å holde rede på og kreve mye oppmerksomhet på bekostning av andre, presumptivt mer verdifulle menneskelige produksjoner. Ellers er det vel med dette som med mer litterære ytringer. Til dels ubehagelig for omgivelsene, men viktig for opphavsmannen å få ut.

Mer om bokhandler Dahl

Mitt forrige blogginnlegg ble ikke så engasjert og poengtert som det var tenkt; det kan stå som et eksempel på at ting sjelden blir slik vi vil ha dem. Jeg prøver igjen.

Johan Dahl begynte i lære i Gyldendal i København på den tiden da firmaet, forlagsbokhandelen, utvidet salgsleddet til også å forhandle bøker fra andre forlag, ikke minst fra utlandet. Sortimentsbokhandelen var født.
Da Jørgen W. Cappelen i 1829 fant på å starte bokhandel og forlag i Christiania, fikk han anbefalt Dahl. Cappelen var fra Skien, av god familie, men bokhandler er man ikke født til; det er noe man blir (som Simone sier). Han trengte en medhjelper med bokfaglig kompetanse.
Det er alltid litt suspekt når sjefen anbefaler en av sine medarbeidere til en kollega. Det kan godt tenkes at Deichmann, som sjefen i Gyldendal het (si fra hvis dette begynner å bli forvirrende!) begynte å bli litt lei av Dahl. En ting er å være flink forlagsmann, en helt annen å være disiplinert og underdanig. Dahl var en kunstnernatur.

Dahl og Cappelen holdt ut sammen i tre år, så begynte Dahl for seg selv. Han var en forfatterorientert forlegger, mens Cappelen tenkte mer på hva publikum ville ha. Børs og katedral ble altså splittet. Cappelens forlag finnes den dag i dag, mens Dahls hadde en kort og intens storhetstid. Han utga det meste av det som ble skrevet av verdifull litteratur, ikke minst sakprosa, i denne kulturelle knoppskytings- og blomstringstiden. Welhavens velynder var han lenge før denne fattigfornemme evige studenten debuterte. Men da han debuterte, var det med Dahl som forlegger, og med Norges demring som førstebok. En brannfakkel i datidens andedam, for å si det litt uheldig.

Lille Dahl var ingen systematiker, han manglet flere av de egenskaper som skal til for å drive forretning. Noen av oss synes dette er sympatiske mangler. Forlaget hans forsvant etter hans død inn i Aschehoug, på et tidlig stadium i dette forlagets liv. Og bokhandelen gikk inn i Grundt Tanums.

Nå er bokhandlerkjeden Tanum slått sammen med Cappelen (-Damm), sortimentsbokhandelen er på vei tilbake til start, til forlagsbokhandelens stadium, forsåvidt som kjedene (og bokklubbene) prioriterer sine respektive eieres utgivelser, og ringen er sluttet. Jeg ser for meg at Lille Dahl slår på ring i sin himmel.

Lille Dahl

Bokhandler Dahl ser ut til å ha vært et  utmerket menneske. Alle kalte ham bare Lille Dahl. Lille Dahl var Welhavens velgjører, utgiver av Norges Demring, Wergelands uvenn, likevel sporadisk hans forlegger, senere også forlegger av Amtmannens Døtre, utgitt anonymt (men vi vet det nå). Han ivret for å stifte kunstforening i Christiania, leseselskapet Athenæum var han også med på å starte (ja, det var den klubben som nektet Wergeland medlemskap), han satte i gang en moderne avis (Den Constitutionelle, eller bare Nella), og det er kanskje litt for mye å si at han grunnla den norske bokbransjen, men i hvert fall var han en foregangsmann i forleggeriet her til lands.

            På et kjent maleri fra 1843 i Oslo Bymuseum ser man to herrer skulder ved skulder midt i en folkemengde omgitt av salgsboder og med kirketårnet ragende opp i bakgrunnen: Det er marked i Christiania, og Wergeland er ute for å se på moroa sammen med Lille Dahl, begge i mørk kappe og høy hatt. ”Erkemotstanderne,” som det står i billedteksten i Oslo bys historie (bd. 3). Det er en ikke helt uriktig, men heller ikke helt presis beskrivelse av forholdet mellom dem. På det tidspunkt var de så å si forsonet og vel forlikte.

            Bokhandler Dahl skrev ned noen erindringer på sine gamle dager. De ble utgitt et par mannsaldre etter hans død, i 1943. Det han skriver om Wergeland er rørende, til dels hjerteskjærende. Vår store dikter kunne virkelig oppføre seg som en bølle. Han lot sjelden anledningen gå fra seg til å forfølge Dahl med skjellsord og ærekrenkelser, hån og hets. Dahl var etter alt å dømme et følsomt menneske; han ble ikke bare krenket, han ble såret.

            Lille Dahl var til stede da Wergeland talte ved avdukningen av Krohg-støtten 17. mai 1833 og noterer at Wergeland var en meget måtelig taler: Hans organ var ikke veltonende, samt den måte han fremstøtte ordene på … meg forekom det ubehagelig og rått. (Her passer det å skyte inn at Dahl var dansk, og kultivert. Men vi minner også om at Wergeland hadde en dårlig dag, det var tidlig formiddag, dagen derpå, og han hadde bare fått eggedosis med konjakk til frokost.). Allerede samme dag lot dikteren sitt danskehat gå ut over Dahl, og det var bare den første av mange ubehagelige episoder.

            Når Wergeland er drukken, tar jeg ingen notis av hans bjeff, han er da utilregnelig! sa Dahl, og føyde til at han virkelig følte medynk med ”denne talentfulle fusentast” som ødela så mye for seg selv.

            Naturligvis hadde Wergeland grunn til å betrakte Dahl som en motstander, og han hadde rett til å forsvare seg mot mobbingen i Dahls avis (Nella), men det var den barnslige og ufølsomme måten han gjorde det på. Særlig grovt gikk det for seg i fylla, men ondskapsfullt og hevngjerrig virket det også i stykkene han fikk oppført på teater. På grunn av Wergelands halvmorsomme fuglemetaforer i disse farsene (om papegøyer og dompapper) gikk Lille Dahl i lange tider under navnet Pappendahl.

Hva annet enn storsinn kan vi da kalle det, når Dahl påtar seg forlagsansvaret for et av stykkene, der hans egen person forsøkes gjort til latter? Er det kanskje prototypen til den moderne forlegger vi her aner omrisset av – en mann som er i stand til å se bort fra alle smålige hensyn for et interessant manuskripts skyld? En profesjonell forlegger, for første gang i Norge.

            Etter hvert hendte det stadig oftere at Wergeland viste seg fra sin beste side. Han kunne jo også være elskverdig. Det ble mer samarbeid mellom de to på profesjonelt plan, og til sist kunne forholdet mellom dem til forveksling se ut som gammelt vennskap. ”De tidligere erkemotstanderne,” kunne det ha stått under bildet av L.W.T. Bratz fra 1843.