Modiano i norsk litteratur

Det var bare det at jeg var lei av henne.

                Men der på Coco Beach, omsvermet av småkåte lettmatroser og med utsikt over det mørknende havet, sa vi altså ikke stort, og det var jeg takknemlig for. Vi avsluttet med kaffe og calvados, og jeg gjorde opp med en reisesjekk. Jeg var forberedt på at det ville bli dyrt, men det ble faktisk verre enn jeg trodde. Likevel bebreidet jeg henne ikke direkte, enda det var hun som hadde insistert på å gå hit, til denne restauranten som hun hadde lest om i en roman.

                Det var en sånn tikroners bok hun hadde plukket opp fra restekassen på fortauet utenfor bokhandelen, den hadde nok stått lenge usolgt i hyllene. Sånn går det når en ukjent fransk forfatter kommer med en bok han kaller Søndagene i august. Kjedsomheten slår imot deg før du åpner boka. Men for 10 kroner kan du gi den en sjanse, og hun likte Frankrike. Ja, hun var vel nærmest frankofil.

                Hun leste denne romanen i påsken, lå på sofaen og ble veldig opptatt av den, skjønte jeg. Det er en slags kriminalroman med handling fra Nice. Det var derfor hun plutselig ville hit, og ikke for eksempel til Roma eller Barcelona. Jeg fikk lest den, jeg også til slutt, som en slags forberedelse til turen. Jeg liker å vite hvor jeg skal.

                Hva handlet den om? Ikke godt å si. Forfatteren het Patrick Modiano. Oversettelsen var middelmådig. Et ungt par i Nice, tilreisende, på flukt fra noe, omgitt av en vag trussel om å bli oppdaget. Her er mye usagt, men nifst. En kontrast mellom den klare himmelen, sterk sol, blått hav, all denne klarheten, og så det vage, ulne, truende og farlige. Palmer, sol og mareritt. Jeg kan ikke si at jeg likte den, enn si fikk lyst til å dra til Nice.

                Men hun fikk det som hun ville.

(Iguanabittet, fra Døden på Slottsfjellet, LIV 2014)