Februar 2⁰ kulde (ekfrase)

Kunstmaler Jørgen Sørensen haltet ut av veien og stilte seg i skaresnøen på nedsiden, og for sitt indre blikk rammet han inn hovedbygningen på Nedre Blindern, prestegården, skrått opp til venstre. Han visste at den brede husfasaden i bakgrunnen måtte bli skinnende hvit i det gule lyset, med et gråskjær av profilenes skygger i panelet. Snøen, her og der smeltet ned til den frosne bare bakken, ellers med blågrå skygger av trestammer og småskog, skulle han gjenskape i atelieret. Sørensens nyanser i snø gikk Frits Thaulow en høy gang. Vanskeligheten var den islagte veien som danner diagonalen i bildet. Den skal bli levende takket være en slede med last og kusk, forspent med en opplagt dølahest i jevnt trav, på vei forbi prestegården, nedover mot byen. Og femti meter foran denne hesten ligger det, midt på den bunnfrosne veien, en hestelort, som om tiden var skrudd tilbake, hest og slede kjørt i baklengs film mens hestepærene ble liggende igjen etter første tagning, som et hakk i kronologien. Snart kjører den rustikke ekvipasjen over denne hestelorten igjen, og det lugger litt i meiene, og så er det forbi. Sørensen snøfter fornøyd, han har fått med seg de trekkene han trenger, og fortsetter med bakgrunnen. Det er en staselig, mektig kneisende hovedbygning med flere okermalte uthus som skimtes over tunet på baksiden, et stabbur, en stall, mer ser vi ikke. Himmelen er lettskyet februarblå.

Det blir et mesterverk; det henger i Nasjonalgalleriet. Det var denne storgården Elise Wolff eide og bestyrte, før hun ble ført bort herfra av den unge husbondskaren sin. Det skjedde i 1852, lenge før bildet ble malt. Jeg tenkte lenge på å bruke Sørensens bilde på omslaget til romanen om Elise Wolff, men i siste øyeblikk fant vi en annen løsning. Kommer snart, på Bokvennen forlag.