Med sommerfugler som brilleglass

Jeg nevnte for Vindtorn en gang at han hadde en navnebror i middelalderen, trubaduren Ventadorn. Det lot han som han ikke hørte. Det var heller ikke andre vitner, ingen andre som fikk vite det. Opplysningen ble henlagt som irrelevant, for ikke å si at den ble tiet i hjel på stedet. Og jeg har til nå holdt saken for meg selv.

                Jeg traff Kjell Erik første gang sommeren 1973. Da visste jeg ikke hvem han var. Men sant å si: Ingen visste den gangen hvem han var. Han var da heller ikke blitt den han kom til å være. Han var ikke seg selv ennå. Jeg tror likevel det var første gang jeg så en mann i skinnbukser. Svarte, tettsittende nappaskinnbukser i sommersol ved Eikeren. Det så varmt ut. Slik jeg husker det, satt jeg selv i shorts. Med joggesko, i kontrast til hans spisse støvletter med hæler.

                Poenget er at Vindtorns antrekk husket man.

                Han hadde utgitt en diktsamling og var godt i gang med nummer to. Manuskriptet var så å si ferdig, han skulle bare luke ut alle genitivs s’ene. Det skulle ikke bli ”tunnelenes solbriller”, som modernistene muligens ville sagt i femtiåra. Genitiv var bannlyst fra hans diktning. Dette imponerte meg. Han sa han leste alt som ble utgitt av norsk lyrikk. Det imponerte meg også, det var snakk om ganske mange bøker i året. Det måtte bety at han hadde lest min debutsamling, slo det meg. At han unnlot å kommentere den, anså jeg for en vennligsinnet gest.

                Den gangen var han bare enda en lovende ung lyriker med halvlangt hår. Med årene ble han også mye annet. Han iscenesatte seg selv og ble en persona som sto i stil til den særegne diktekunsten han utviklet, fra et tilsynelatende meningsløst ordgyteri til et finslipt instrument … nei, finslipt er kanskje ikke ordet her. Men effektivt, mer og mer effektivt og kraftfullt. Ikke en kunst for sarte sjeler, men publikum består jo av mye annet. Han ble en stjerne, han fikk fans og beundrere  i et mer eller mindre hoderystende publikum.

                Det fortelles om Wergeland at han en gang red tvers gjennom folkemengden på en markedsplass med en naken kvinne foran seg i salen. Historien er apokryf og må forstås symbolsk. Det samme gjelder kanskje historien om den unge Kjell Erik, som kjørte naken på motorsykkel over Drammensbrua med en like naken jente bak seg. Det er best om den kan forstås på et høyere plan, som metafor.

 Legenden er sannheten, sa Oscar Wilde og føyde til: You must never kill legends.

             Ida Marie Brown, som nettop har utgitt den første biografien om Triztan, ser ut til å gå god for denne mytiske motorsykkelturen. Hun er gjennomgående med på alle Triztans noter. Det er ikke hun som skal rive ham ned fra pidestallen (i den grad han står på pidestal). Hun er snill, omsorgsfull og forståelsesfull overfor sitt objekt, skjønt hun antyder nennsomt at han også hadde sine sider.

                Hun er også svært hensynsfull overfor mannens omgivelser. Til og med hans to sønners mor skal slippe å få se sitt navn på trykk, og ikke et ondt ord er å finne om hans avdøde mor, som man ellers aner at han hadde et vanskelig forhold til.

                Jeg savner noen saftige anekdoter om Wenche Foss. Noen slåsskamper med Anders Bye. Litt mer om Vindtorns liv som bigamist, fordeler og ulemper ved å leve et dobbeltliv.

                Men jeg skal ikke anmelde boka. Arild Linneberg sa ved lanseringen at det er blitt en svært god bok. Det får være nok. Forfatteren har i noen partier latt seg smitte av Vindtorns overdådige billedfantasi, det er dristig gjort. I mange tilfeller går det overraskende fint. Men det som virkelig fungerer godt, er de mange løsrevne sitatene i teksten. De er velvalgte og to the point. Det er kanskje den beste måten å lese Vindtorn på. Hele verket blir for mye, men det fins gullkorn strødd utover med raus hånd.

                For raus var han. Og nøyeregnende. Og noen ganger så han verden gjennom sommerfugler.