Vask mitt manus, hånd fra intet

Folk flest lever i uvitenhet om manusvask. Det er en lykkelig uvitenhet, og det man ikke vet, har man ikke vondt av.

Dette som her skal fortelles, er altså ikke beregnet på folk flest. Det handler om manusvask, en yrkeshemmelighet. Det er en hemmelighet mellom oversettere, forlagsansatte og de litterære løsarbeiderne som påtar seg vaskejobber. 

Forfattere kan også ha sitt å stri med i prosessen mellom innlevert manus og utgitt bok, men vasken er det minste. En siste vask før manuset ditt går til ombrekking er en ren fornøyelse, det er som å pynte bruden før den store festen. Oversettelsen, derimot, skal ingen føre opp over kirkegulvet, den skal bare vaskes og skrubbes så den blir presentabel til morgenoppstilling, billedlig talt.

Dette bildet kan virke vilkårlig valgt for den som ikke har avtjent sin militære førstegangstjeneste, der unge menn hver morgen blir stilt opp på geledd og inspisert av andre menn som vurderer barbering, hårklipp, skjortesnipp, kroppsholdning, neglklipp, buksepress og kvisevekst. Det er ydmykende, og det er meningen. Kanskje vaskerne kan sies å være manuskriptenes sersjanter?

Nei, de er oversettelsenes søppeltømmere, språklige gatefeiere og usynlige grå eminenser. Andre metaforer kunne også tenkes, men det er dette med vask og vaskere som er blitt stående.

Manusvask er et nødvendig onde. Nødvendig, men vondt. Som røverne synger: Å vaske seg det er slettes ikke godt! Hva skal man da si om å bli vasket av andre? Å bli vasket av tante Sofie? Både her og der, nær sagt, så å si av en hvilken som helst kommunal hjemmehjelp eller annet vilt fremmed damemenneske. Og selv om man skulle være så heldig å kjenne vaskeren sin litt, er det slettes ikke godt å bli vasket.

Det er det at manuset er nakent.

Og det er fullt av lyter! Det er vaskerens oppgave å peke på lytene og skjønnhetsfeilene – og så fjerne dem ”med kost og såpevann” som det heter med en forlengelse av vaskemetaforen. Men de blir ikke borte før oversetteren har fått manus tilbake fra vaskeren, ikke før oversetteren har fått alle lytene og skjønnhetsfeilene og de andre feilene i fleisen. Og se! Det såkalt vaskede manuset er skitnere enn noensinne, besudlet med blyant, tusj og kulepenn, korrekturtegn, røde streker og iltre utropstegn i margen. Det er nå det må vaskes, egentlig. Det er oversetteren som må fjerne all skitten etter vaskeren.

Etter vask kommer tørk og skift. Men på det stadium i prosessen der det ferdigvaskede manuset skal bearbeides videre, pleier man å gi slipp på denne hygienemetaforen. Det vanligste er å snakke om oppretting, et uttrykk som ser ut til å være hentet fra bilverkstedets kosmetiske avdeling. Man retter opp en vask. Det er ikke nok å si at man retter, selv om det stort sett er nettopp det man gjør. Her ser det ut til å være to metaforer som kolliderer – hvor ellers ser man behov for å rette opp en vask? – og det er nettopp manusvaskerens oppgave å påpeke slike logiske brister, eller kollisjoner. Men bransjens egen sjargong er det ingen som vasker.

 

Jeg har nettopp hatt et manus på vask. Det er like ubehagelig hver gang, holdt jeg på å skrive, men det er ikke helt sant. Noen ganger er det verre enn andre. I nesten alle fall er det en frustrerende opplevelse. Det er som å stryke til eksamen, eller kanskje helst som å bestå, men med mye dårligere karakter enn du trodde du fortjente. Det går på selvfølelsen løs, det rokker ved ditt etablerte selvbilde. Verre er det ikke. Men det er ille nok.

Det er det at det er kjedelig å bli grepet i slurv.

Det er fælt å bli tatt på fersk gjerning i misforståelse og i det hele tatt bli avslørt, for ikke å si gjennomskuet.

Det svir når vaskeren setter fingeren på et klossete ordvalg, en tung formulering, en umusikalsk setning. ”Kan sies mer elegant!” står det i margen, og det har hun nesten alltid rett i.

Det er fryktelig flaut når vaskeren finner å måtte belære deg om ordenes betydning. Som om du ikke ante.

Det er pinlig når hun påpeker at den artige, originale formuleringen du oversatte ordrett, faktisk er en klisjé på originalspråket. Det burde du ha visst.

Det er nesten like flaut når hun tar feil. Det skjer ikke så ofte, men da, om ikke før, får du lyst til å protestere, gå til motangrep, dvs forsvare deg. Som en såret løve er du irritabel.

Det er vondt å tenke på at hun går rundt og tror hun har rett.

Men det verste er at hun som oftest faktisk er inne på noe.

Og så blir alt bare litt verre av at vaskeren fyller margene med utropstegn og spørsmålstegn og følelsesutbrudd av typen Fy! Helt på jordet!!! Hva menes her?? Ta deg sammen!!

Vi skal vite at vaskeren også er et følelsesmenneske, et menneske med temperament. Hver tabbe vi gjør er en fornærmelse mot hennes språkfølelse.

Til gjengjeld er hver strek hun setter i vårt manuskript, et utfall mot vår stolthet. Nådeløst, slik det skal være i kunstens verden. Og oversettelse, som kanskje kan se ut som et traurig håndverk, er også en kunst.

Folk flest lurer kanskje på hvorfor man ikke like godt leverer en upåklagelig, feilfri og på alle måter adekvat oversettelse i første omgang? Spørsmålet er ikke et virkelig godt spørsmål, men det fortjener et svar. En annen gang, kanskje.