Den store krigen

Jean Echenoz er flink med titler. Han liker dem korte. Den siste romanen hans heter bare 14. Den kan bli vrien å oversette til norsk. Fjorten på norsk er en tidlig pubertet, det er kviser og herjende hormoner, ustyrlig kjønnsdrift og vill forelskelse. Fjorten på fransk, quatorze, er et historisk traume, det er krigen over alle kriger, død og lemlestelse, krigsmaskiner og gass, en industriell produksjon av enker og invalide. Alle familier har noen som falt eller ikke falt i den store krigen, fjorten-atten. En roman som heter 14, må nesten få et annet navn på norsk.

                ”Krigen” ville jeg ha foreslått. Det skal være korte titler hos Echenoz. Sjø. Løpe. Ravel. Men det blir neppe aktuelt. Forlaget har kastet inn håndkleet. Echenoz slår ikke an, han selger ikke, finner ikke hjem til de norske leserne. I Frankrike ligger han på annenplass på salgslistene, like oppunder Shades of Gray. Det er forskjell på land, bortsett fra når det kommer ned til Shades of Gray.

                Norge styrte unna, eller slapp unna, den første verdenskrigen. Bortsett fra sjøfolkene. Handelsflåten var utsatt for en skummel form for krigføring, ubåtkrig, torpedoer i mørket, forunderlig lite behandlet av den norske nasjonallitteraturen. Bortsett fra (enda en gang) Nordahl Griegs skuespill, Vår ære og vår makt, et stykke tendensteater med stor propagandaverdi, som noen av oss av en eller annen grunn leste som pensum på handelsgym. Til eksamen fikk vi likevel ”Nederlaget”, kanskje særlig aktuelt i 1969, som var året etter mai 1968. Det handlet om opprør og nederlag.

                Kanskje det er den store krigen som ligger der som et traume i Europa, på sett og vis tyngre og dypere enn den neste, fordi den varte så lenge og tok så mange alminnelige unge menns liv og ødela så mange andre, kort sagt kanskje det er denne store, kollektivt traumatiske opplevelsen som utgjør den store forskjellen. I Stavern har vi en minnehall, en pyramide i mørk larvikitt til minne om sjøfolkene som gikk ned, som gikk med i den europeiske krigen. De var mange, men ikke mange nok til å utgjøre et nasjonalt traume. Vi deler ikke skjebne med det krigsherjede Europa.

                Det kan forklare noe. Det er ikke bare derfor, men det er litt derfor vi er blitt et annerledesland. De har noe som vi ikke har. Vi kom heldig fra det, men dermed mangler vi en erfaring.

Echenoz oversettes til de fleste språk i Europa, samt til amerikansk, men heretter ikke til norsk. Det er synd. Ikke at det er en skam. Men litt flaut er det. Det er liksom noe vi ikke skjønner.