Django under stein fra Larvik

Django Reinhardt, jazzgitaristen, sigøynerjazzen, Hot Club de France. Han fikk ødelagt venstre hånd i en brann og spilte videre med to fingre. Ofte sammen med Stéphane Grapelli. Og broren sin, som også spilte gitar, men i bakgrunnen. Django var stjernen. Han spilte med alle de store. Han døde tidlig, 43 år gammel. Graven hans er en familiegrav. Den er prydet med et prektig gravmonument av lys larvikitt.

Under en utflukt til Fontainebleau - slottet, parken og skogen omkring med de underlige kampesteinene - tok vi en avstikker ned til Samois-sur-Seine, der Django har ligget begravet siden 1953. Vi, det var Daniel og hans lyseblå metallic Peugeot 406 Coupé, en herlig bil, og jeg. Det var Daniel som visste om graven. Han vet mye om jazz: Musikken, miljøet, folket. Han hadde jobb i Unesco på denne tiden, Avdeling for verdensarv.

Seinen flyter stille forbi med sine lektere og sine svømmefugler, flere av de sistnevnte med en stilig egrett på hodet. Vi tok et glass i en av kneipene ved elvebredden, så fant vi kirkegården og den mektige graven. Jeg tok et bilde av den. Graver på katolske kirkegårder er ofte litt mer monumentale enn vi er vant til i det protestantiske nord. Og kanskje særlig blant sigøynerne er det ikke uvanlig at de levende kommuniserer med de døde. Små oppmerksomheter, små gaver, legges igjen på graven.

Jeg tok et bilde av musikerens blankpolerte gravminne, uten å reflektere videre over denne blanke, blåskimrende steinen. Den minnet litt om den spreke lyseblå metallic franske bilen med alle hestekreftene. Jeg tenkte ikke over det da, men i det siste har jeg vært litt mer enn normalt opptatt av geologien i den nederste delen av Oslo-feltet, der den blå larvikitt-steinen kommer fra.

Det blå skjæret i feltspatkrystallene skyldes Schiller-effekten, har jeg hørt. Og Django Reinhardts levninger ligger trygt forvart under et tonn blå stein fra Tvedalen i Brunlanes per Larvik. Vårt bidrag til verdensarven.