Stein i skoen, glede hele dagen

Det er kvelden, det skumrer, og det har vært en god dag. Den endte med at jeg spiste en oppvarmet fiskegrateng, nesten hjemmelaget, fra en fisk, vilt og delikatesse i nabolaget: Laksen (anbefales). Det er mye bra på Bjølsen. Midt i Bergensgata ligger en bruktbutikk, til inntekt for rehabilitering av folk som har brukt for mye rusmidler, drevet av kristne sjeler med ubestemmelig aksent. I løpet av dagen var jeg innom og kjøpte et eksemplar av Norges kulturhistorie i 8 bind, billigutgaven. Litt falmet rygg, litt utdatert, men ulest, rikt illustrert, artig å bla i, ikke dyrt. Et pent eksemplar av Sylvia Plaths Glassklokken fikk jeg på kjøpet. Den har jeg hatt i mitt eie før en gang, for lenge siden, men da i et helt annet utstyr. Mon det ikke var en Kolon-bok? Jeg fikk aldri lest den; nå får den en ny sjanse. Vårkvelden skumrer før jeg får bladd meg gjennom all denne boklige lærdommen.
Det har vært en god dag fordi jeg (liksom) har lagt av meg et tungt kløv og kan (åndelig sett) løpe og sprette. Å vite at jeg kan er nok til å avstå fra å gjøre det; jeg blir sittende.
Allerede i går kveld sendte jeg av gårde (epost er en fin oppfinnelse) en tung oversettelse, som jeg har slept på i flere måneder. Det var så trått språk i den, som å vasse til knes i råtten snø med en sekk full av rullestein; en stor lettelse å bli kvitt.
Hva jeg gjorde før frokost, vil jeg ikke avsløre, men etterpå gikk vi et stykke vei sammen hånd i hånd, og det var i det hele tatt en god start på dagen.
Under frokosten, som er et enkelt måltid her i huset, sendte jeg av gårde manus nummer to på kort tid. Epost er virkelig veldig greit. Redaktøren kvitterte noen timer senere, sa han skulle la høre fra seg ASAP. Fint. Kanskje han må lese hele greia om igjen, i så fall tar det vel noen dager før ASAP er omme, men han kan ikke refusere den nå. Den er jo antatt. Jeg har holdt på i et par måneder, minst, ganske intenst, etter at den faktisk var antatt, og nettopp derfor kan det tenkes at den ikke er antatt lenger, for det er jo blitt en litt annen bok. En enda bedre bok, mener jeg, men redaktøren min er en ganske vrang type. Han tror på Ohms lov, som knesetter motstandens estetikk i elektrisitetens verden, altså det merkelige fenomen at motstand får strøm til å gløde, varme og lyse. Han later til å tro at det samme gjelder for manuskripter, så jeg er forberedt på det verste.
Nei, det er jeg egentlig ikke. Ikke det verste. Litt mer motstand, til nød, men ikke det verste. Antatt er antatt. Kom ikke her med trusler om refusjon på fallrepet.
Det viser seg at det er 20 år siden sist jeg utga en roman. Det er vel et såpass langt mellomrom at man ikke risikerer å bli hetset for høy produktivitet. Noen forfattere lider under slik hets, står det i en riksdekkende avis i dag.
Etter frokost og spasertur satte jeg meg til med en ny oversettelse. Silkeføre. Språket gnistret i tusen diamanter, både forfatterens og i all beskjedenhet, oversetterens. Kløvsekkene var levert, jeg hoppet og sprang som en fole (åndelig sett) og gikk, etter noen siders fryd, til en lunsjbar i nærmiljøet, der jeg overfladisk leste dagens tabloid med en halv liter øl og søte, svenske oppvartere på alle kanter. Spør ikke meg hva det sto i Dagbladet i dag, men jeg syns faktisk de har fått en stilig layout nå, og Simonsen tar seg ut som aldri før.
Været var ikke noe særlig, men det blir som den lille steinen Sartre hadde i skoen, den dagen han fikk brev fra forlaget om at hans første bok var antatt til utgivelse. ”Jeg har en stein i skoen, som jeg ser helt bort fra,” skrev han til kjæresten sin.