Kom i hu

Det forekommer to feil i Alf van der Hagens kritikerroste og ellers utmerkede intervjubiografiske bok om Kjell Askildsen, to feil av ulik alvorlighetsgrad. Den ene er påstanden om at Anders Bye kom fra Halden. Man trenger ikke å ha kjent Anders Bye for å se at han naturligvis kom fra det fylket i landet der folk i generasjoner har tråkket gjennom uveisomme skoger, klatret i steinurer og spist grevling stekt på spidd – dette siste har jeg fra en annen buskerudforfatter, Thure Erik Lund. Det blir bredbeinte og bredskuldrede folk av sånt, de blir harde i hausen og kan ofte være uveisomme av gemytt. De kan overhodet ikke forveksles med østfoldinger. Anders Bye var, som alle vet, fra Hokksund. Han var en stri, hissig og kranglevoren mann som hadde forbausende mange venner og et uslåelig drag på damene (se ill.). Man skulle ikke tro han var til å ta feil av.

                Jeg klandrer ikke van der Hagen for å ha kolportert denne misforståelsen, eller erindringsfeilen, og jeg har forståelse for at Askildsen kan huske feil om et såpass perifert emne. Han har tross alt mange viktigere ting å huske. Den andre unøyaktigheten i den 350 sider lange boka er av større betydning. Det gjelder en episode i Forfatterforeningens historie, der Askildsen mener å huske – han mener det bestemt – at han og hans meningsfeller ble ”kastet ut” av foreningen etter et rabaldermøte. Det står i boka, og Askildsen har gjentatt påstanden i et intervju med Klassekampen.

                Det var i EEC-kampens tid rundt 1972 at en hel fraksjon maoister og venstreradikale marsjerte ut fra et møte i DnF fordi de ikke oppnådde flertall for sitt forslag. Det var en demonstrativ utmarsj, og deltagerne skal ha vært inne på tanken om å melde seg ut av foreningen i protest, noe som vel er det motsatte av å bli ekskludert, selv om resultatet kan sies å bli det samme. Det har vært antydet at det var sterke krefter i ml-bevegelsen, kanskje selveste Tron Øgrim, som fikk fraksjonen til å skifte taktikk, og vende tilbake til foreningen. Jeg er usikker på om dette er et rykte, eller om det er dokumentert. Men i alle fall: Utbryterne vendte tilbake og erklærte seg lojale overfor foreningens formålsparagraf. Foreningen ble ikke sprengt, og ingen ble ekskludert.

                Kanskje bortsett fra den stridbare Kjell Askildsen. Espen Haavardsholm husker at Kjell, i likhet med de andre, skrev under på en lojalitetserklæring til foreningen som gikk ut på en anerkjennelse av formålsparagrafen, men at han føyde til: Jeg forstår paragrafen, men jeg liker den ikke! Det ble av formannen, Ebba Haslund, oppfattet som en utmelding, og Kjell skal da ha fått den innbetalte kontingenten i retur.

                Dette kan tenkes å være sannheten om den saken. Kjell Askildsen kan ha vært utmeldt av foreningen en stund på 70-tallet. Men ble han kastet ut? I så fall var han den eneste. Og tilfellet er ikke engang nedfelt i foreningshistorien, slik Nils Johan Ringdal formulerte den i 1993.

                Til gjengjeld er Kjell Askildsen fra desember 2014 utnevnt til æresmedlem av Kunstnerforeningen. Men det er en annen sak.

De spirituelle

 Oss spirituelle imellom

La det være klart: Når jeg sier spirituell, mener jeg alt annet enn åndelig søkende.

Dette er en kjepphest. Jeg stammer fra en tid da spirituell betydde vittig. Religiøse og andre gudelige kan være mer eller mindre spiritualistiske; spirituelle blir de aldri. Dessverre ser det ut til at et økende antall unge skribenter har en annen oppfatning. De har lest så mye amerikansk new age-litteratur at de tror spirituell betyr det samme på norsk som på engelsk. Som i negro spirituals. Det heter ikke spirituelle negersanger, ikke på norsk. Forresten er det selvsagt ingenting som heter negersanger, selvsagt ikke.

Selv Yann de Caprona – han med den bestselgende etymologien – oppfører ordet spirituell under Religion. Der har det ordet ingenting å gjøre. Spirituell hører hjemme i selskapslivet, der det betyr åndfull, kvikk og vittig. I religionen er alt dette fremmedord. Der kan man være åndelig, men det er noe annet. Voltaire var spirituell, skjønt svært kritisk til religionen, særlig den katolske. Han hadde esprit, det vil si vidd. Han var åndfull, det motsatte av åndelig.

”I den latinske oversettelsen av det nye testamentet ble det greske pneumatikos oversatt til spiritualis”, opplyser en religionsviter som skriver i KK. Han stopper der, som om det var vanlig blant oss å lese det nye testamentet på latin. Han kunne godt ha nevnt at på norsk oversettes disse ordene med åndelig. ”Ånden blåser dit den vil,” skal Jesus ha sagt en gang. På gresk (og latin) gir det mening; der er vinden og ånden det samme ordet. Jesus var svak for ordspill på det nivået. En gang sa han til sin venn og apostel Simon at han måtte skifte navn til Stein (eller Petrus, på latin – men snakket Jesus latin?): For på denne steinen skal jeg bygge min kirke! Ganske vittig sagt, men det ble alvor; Peter ble jo så å si grunnsteinen i Romerkirken.

Som hovedregel vil jeg si at det åndelige er alvorlig, mens det spirituelle driver gjøn. Ordet inspirasjon kommer av samme rot og betyr egentlig innpust, eller altså innånding. Den inspirerte får ånden blåst inn i seg og blir fylt av ånd. Åndfull, det vil si spirituell. Morsom, slagferdig, kvikk i replikken. Slike folk kan sette spor etter seg i åndslivet, der de hører hjemme. I åndelige forsamlinger er de ikke alltid velkomne. La oss holde ordene fra hverandre, så hvert ord får beholde sin mening! Fysikk og metafysikk i hver sin lærebok. Hvis inspirasjonen er innpust, er skrivingen utpust. Og dette er en utblåsning.

(KK 30.10.14)

Modiano i norsk litteratur

Det var bare det at jeg var lei av henne.

                Men der på Coco Beach, omsvermet av småkåte lettmatroser og med utsikt over det mørknende havet, sa vi altså ikke stort, og det var jeg takknemlig for. Vi avsluttet med kaffe og calvados, og jeg gjorde opp med en reisesjekk. Jeg var forberedt på at det ville bli dyrt, men det ble faktisk verre enn jeg trodde. Likevel bebreidet jeg henne ikke direkte, enda det var hun som hadde insistert på å gå hit, til denne restauranten som hun hadde lest om i en roman.

                Det var en sånn tikroners bok hun hadde plukket opp fra restekassen på fortauet utenfor bokhandelen, den hadde nok stått lenge usolgt i hyllene. Sånn går det når en ukjent fransk forfatter kommer med en bok han kaller Søndagene i august. Kjedsomheten slår imot deg før du åpner boka. Men for 10 kroner kan du gi den en sjanse, og hun likte Frankrike. Ja, hun var vel nærmest frankofil.

                Hun leste denne romanen i påsken, lå på sofaen og ble veldig opptatt av den, skjønte jeg. Det er en slags kriminalroman med handling fra Nice. Det var derfor hun plutselig ville hit, og ikke for eksempel til Roma eller Barcelona. Jeg fikk lest den, jeg også til slutt, som en slags forberedelse til turen. Jeg liker å vite hvor jeg skal.

                Hva handlet den om? Ikke godt å si. Forfatteren het Patrick Modiano. Oversettelsen var middelmådig. Et ungt par i Nice, tilreisende, på flukt fra noe, omgitt av en vag trussel om å bli oppdaget. Her er mye usagt, men nifst. En kontrast mellom den klare himmelen, sterk sol, blått hav, all denne klarheten, og så det vage, ulne, truende og farlige. Palmer, sol og mareritt. Jeg kan ikke si at jeg likte den, enn si fikk lyst til å dra til Nice.

                Men hun fikk det som hun ville.

(Iguanabittet, fra Døden på Slottsfjellet, LIV 2014)

Februar 2⁰ kulde (ekfrase)

Kunstmaler Jørgen Sørensen haltet ut av veien og stilte seg i skaresnøen på nedsiden, og for sitt indre blikk rammet han inn hovedbygningen på Nedre Blindern, prestegården, skrått opp til venstre. Han visste at den brede husfasaden i bakgrunnen måtte bli skinnende hvit i det gule lyset, med et gråskjær av profilenes skygger i panelet. Snøen, her og der smeltet ned til den frosne bare bakken, ellers med blågrå skygger av trestammer og småskog, skulle han gjenskape i atelieret. Sørensens nyanser i snø gikk Frits Thaulow en høy gang. Vanskeligheten var den islagte veien som danner diagonalen i bildet. Den skal bli levende takket være en slede med last og kusk, forspent med en opplagt dølahest i jevnt trav, på vei forbi prestegården, nedover mot byen. Og femti meter foran denne hesten ligger det, midt på den bunnfrosne veien, en hestelort, som om tiden var skrudd tilbake, hest og slede kjørt i baklengs film mens hestepærene ble liggende igjen etter første tagning, som et hakk i kronologien. Snart kjører den rustikke ekvipasjen over denne hestelorten igjen, og det lugger litt i meiene, og så er det forbi. Sørensen snøfter fornøyd, han har fått med seg de trekkene han trenger, og fortsetter med bakgrunnen. Det er en staselig, mektig kneisende hovedbygning med flere okermalte uthus som skimtes over tunet på baksiden, et stabbur, en stall, mer ser vi ikke. Himmelen er lettskyet februarblå.

Det blir et mesterverk; det henger i Nasjonalgalleriet. Det var denne storgården Elise Wolff eide og bestyrte, før hun ble ført bort herfra av den unge husbondskaren sin. Det skjedde i 1852, lenge før bildet ble malt. Jeg tenkte lenge på å bruke Sørensens bilde på omslaget til romanen om Elise Wolff, men i siste øyeblikk fant vi en annen løsning. Kommer snart, på Bokvennen forlag.

Nekrolog og dementi

Altfor ofte hører man historien om den unge Herman Wildenvey som overlevde et skipsforlis og kort etter fikk lese en nekrolog over seg selv i en norsk avis. Han skal da ha sendt følgende fyndige telegram hjem: Meldingen om min død er sterkt overdrevet.

                Det er en ”god” historie. Den viser hvor slagferdig dikteren Wildenvey kunne være, selv etter en opprivende opplevelse langt til havs, der ca 700 av hans medpassasjerer faktisk ikke overdrev noe som helst. Det var ingen overdrivelse å si at de omkom. Skipet het Norge. Norge sank på vei til Amerika. Det kan høres ut som et makabert påfunn av en symbolistisk dramatiker. Men det er sant, sørgelig nok. Norge gikk ned, og en dikter fløt opp, som en dupp. Den drukner ei som henges skal.

Resten av den mer anekdotiske historien – om nekrologen og dementiet – er en udødelig, men usann vandrehistorie, sist observert i en seriøs quiz i Dagsavisen: ”Han er en av de få som har lest sin egen nekrolog … dampskipet Norge … Rockall 1904.” Her er det mye som stemmer, bortsett fra poenget. Det sto ingen nekrolog i avisen over Herman Wildenvey i 1904, heller ikke over hans alter ego, Herman Portaas. Han var en nitten år gammel bondegutt fra Mjøndalen, litt kjent i Drammen og på Kaffistova i hovedstaden, ellers ikke mye berømt. Ikke et naturlig emne for en nekrolog, død eller levende.

                Det er en annen humorist som skal ha æren for å ha dementert sin egen død. En åndsfrende av Portaas fra Nedre Eiker, går det kanskje an å si, slik Drammenselva slekter fjernt på Mississippi: Mark Twain. Det var han som ble antatt å være død, og som protesterte med bevingede ord. Han hadde bare vært lettere forkjølet.

Men rett skal være rett. Mange år etter forliset i Atlanterhavet overlevde Wildenvey en trafikkulykke i København. Likevel sto dødsbudskapet i en norsk avis: Dikteren Wildenvey er død i København. Han utga en rekke bøker.

                Det var særlig den knappe ordlyden dikteren fant fornærmelig. Men Dagsavisens quizmaster har noen av sine ord i behold, Wildenvey er faktisk blant de få som har fått lese sitt eget ettermæle. Fra sykesengen i København telegraferte han til redaksjonen: Jeg protesterer mot mitt dødsfall, og ikke minst mot nekrologen!

                Dette er sannheten. Alt annet er løgn. Og forbannet dikt, naturligvis.

(Trykt i Klassekampen, juli 2014)

Oversatt fra 1814

Carsten Ankers herskapshus ved Eidsvoll Verk var ikke ferdig oppusset da riksforsamlingens menn kom for å skrive grunnlov og velge konge i april 1814. Festsalen i annen etasje, som ble brukt til plenumsmøter, hadde ikke fått panel eller tapet på veggene. Grove, uhøvlede bord, innimellom med synlige endestykker av laftetømmer, vendte ut mot de 112 representantene. De satt dag etter dag på smale benker og glante rett inn i motstående langvegg, når de ikke vendte hodet oppover mot møtelederen på podiet.

                Den rustikke veggen, hvitmalt med prikkemønster, sto i kontrast til Carsten Ankers betydelige velstand, men var liksom et ufrivillig bilde på de fattigslige forholdene i landet. Fra girlandere av granbar drysset barnåler ned i nakken på nasjonens fremste menn, som reiste hjem med disse sprukne, flisete treveggene på netthinnen, vel vitende om at de hadde vært med på et historisk møte, enige og tro til Dovre måtte falle. Og så ble veggene kledd i standsmessig panel.

                Senere generasjoner av skolebarn og turister er i alle år blitt presentert for denne forskjønnelsen, en slags historieforfalskning. Først nå, to hundre år etter, er sannheten kommet for dagen! Så å si. Dyktige konservatorer har ført veggene tilbake til 1814-tilstanden, med prikkmaling og girlandere på de gisne plankeveggene.

                Over en varm kopp kaffe etter besøket oppfattet jeg at enkelte mener det er forkastelig. Det er liksom å strippe historien inn til beinet, vise frem armoden, redusere Riksforsamlingens storhet. I sannhetens navn. Men hva er sannhet? Skal ikke skjønnheten ha rangen, når nasjonens selvbilde står på spill? Romantikerne iblant oss var forarget.

                Jeg vil i all beskjedenhet hevde at konservatorene har gjort det eneste rette. De har laget en oversettelse, en tro gjendiktning av den originale Eidsvollsbygningen, en historisk riktig versjon.

                Jeg mener vi må bestrebe oss på det samme når vi oversetter litteratur fra eldre tider. Jules Verne kan her tjene som eksempel. Hans mange romaner er skrevet for ca 150 år siden og har aldri vært oversatt i sin helhet til norsk. Man har utgitt Tsarens kurér og Jorden rundt på 80 dager som forkortede guttebøker, til og med som tegneserier (Illustrerte klassikere). Forskjellige utgivere har tillatt seg å lage tilpassede tekster, forkortet og banalisert, uten smålige hensyn til forfatterens opprinnelige åndsverk.

                Jeg klandrer dem ikke. Litteratur er lesestoff, og alt stoff kan bearbeides. Men litteratur er også åndsverk, med krav på respekt for sin egenart. Det går an å anta at det finnes et dannet lesende publikum som ønsker å vite hva Jules Verne virkelig skrev. Oversetteren må få frem den hvitmalte, grovskårne veggen på Eidsvoll, slik den faktisk var.

                Jules Verne er en faktaorientert forfatter, men det er ikke fritt for at han også fabulerer. Han gestalter sin tids ånd og formidler sin tids kunnskap. Noen ganger tar han rett og slett feil. Hundre og femti år etter besitter vi en viss etterpåklokskap, som det er fristende å tilføre den gamle teksten. Det skal man være forsiktig med. Jules Vernes romaner er historiske monumenter som man skal vokte seg for å modernisere. De må heller renoveres tilbake. Make it old!

                Det hevdes ofte at en oversettelse må se ut som om den var skrevet av en norsk forfatter. Jeg tror ikke jeg uforbeholdent er enig i det. Hvilken norsk forfatter skulle i så fall ha skrevet Jules Vernes bøker? Jonas Lie? Jan Kjærstad? Kjartan Fløgstad? Stilen er mannen, sa en fransk stilist. Vinjes språkvettregler gjelder ikke Proust. Jules Verne, som først og fremst er en historieforteller og formidler av kunnskap, har også sin stil. Når den får skinne gjennom i den norske oversettelsen, ser det mer ut som om boken er skrevet av en norsk oversetter, det vil si en selvutslettende, respektfull og kreativt imiterende skribent.

Med sommerfugler som brilleglass

Jeg nevnte for Vindtorn en gang at han hadde en navnebror i middelalderen, trubaduren Ventadorn. Det lot han som han ikke hørte. Det var heller ikke andre vitner, ingen andre som fikk vite det. Opplysningen ble henlagt som irrelevant, for ikke å si at den ble tiet i hjel på stedet. Og jeg har til nå holdt saken for meg selv.

                Jeg traff Kjell Erik første gang sommeren 1973. Da visste jeg ikke hvem han var. Men sant å si: Ingen visste den gangen hvem han var. Han var da heller ikke blitt den han kom til å være. Han var ikke seg selv ennå. Jeg tror likevel det var første gang jeg så en mann i skinnbukser. Svarte, tettsittende nappaskinnbukser i sommersol ved Eikeren. Det så varmt ut. Slik jeg husker det, satt jeg selv i shorts. Med joggesko, i kontrast til hans spisse støvletter med hæler.

                Poenget er at Vindtorns antrekk husket man.

                Han hadde utgitt en diktsamling og var godt i gang med nummer to. Manuskriptet var så å si ferdig, han skulle bare luke ut alle genitivs s’ene. Det skulle ikke bli ”tunnelenes solbriller”, som modernistene muligens ville sagt i femtiåra. Genitiv var bannlyst fra hans diktning. Dette imponerte meg. Han sa han leste alt som ble utgitt av norsk lyrikk. Det imponerte meg også, det var snakk om ganske mange bøker i året. Det måtte bety at han hadde lest min debutsamling, slo det meg. At han unnlot å kommentere den, anså jeg for en vennligsinnet gest.

                Den gangen var han bare enda en lovende ung lyriker med halvlangt hår. Med årene ble han også mye annet. Han iscenesatte seg selv og ble en persona som sto i stil til den særegne diktekunsten han utviklet, fra et tilsynelatende meningsløst ordgyteri til et finslipt instrument … nei, finslipt er kanskje ikke ordet her. Men effektivt, mer og mer effektivt og kraftfullt. Ikke en kunst for sarte sjeler, men publikum består jo av mye annet. Han ble en stjerne, han fikk fans og beundrere  i et mer eller mindre hoderystende publikum.

                Det fortelles om Wergeland at han en gang red tvers gjennom folkemengden på en markedsplass med en naken kvinne foran seg i salen. Historien er apokryf og må forstås symbolsk. Det samme gjelder kanskje historien om den unge Kjell Erik, som kjørte naken på motorsykkel over Drammensbrua med en like naken jente bak seg. Det er best om den kan forstås på et høyere plan, som metafor.

 Legenden er sannheten, sa Oscar Wilde og føyde til: You must never kill legends.

             Ida Marie Brown, som nettop har utgitt den første biografien om Triztan, ser ut til å gå god for denne mytiske motorsykkelturen. Hun er gjennomgående med på alle Triztans noter. Det er ikke hun som skal rive ham ned fra pidestallen (i den grad han står på pidestal). Hun er snill, omsorgsfull og forståelsesfull overfor sitt objekt, skjønt hun antyder nennsomt at han også hadde sine sider.

                Hun er også svært hensynsfull overfor mannens omgivelser. Til og med hans to sønners mor skal slippe å få se sitt navn på trykk, og ikke et ondt ord er å finne om hans avdøde mor, som man ellers aner at han hadde et vanskelig forhold til.

                Jeg savner noen saftige anekdoter om Wenche Foss. Noen slåsskamper med Anders Bye. Litt mer om Vindtorns liv som bigamist, fordeler og ulemper ved å leve et dobbeltliv.

                Men jeg skal ikke anmelde boka. Arild Linneberg sa ved lanseringen at det er blitt en svært god bok. Det får være nok. Forfatteren har i noen partier latt seg smitte av Vindtorns overdådige billedfantasi, det er dristig gjort. I mange tilfeller går det overraskende fint. Men det som virkelig fungerer godt, er de mange løsrevne sitatene i teksten. De er velvalgte og to the point. Det er kanskje den beste måten å lese Vindtorn på. Hele verket blir for mye, men det fins gullkorn strødd utover med raus hånd.

                For raus var han. Og nøyeregnende. Og noen ganger så han verden gjennom sommerfugler.