tirsdag 12. juni 2012

Enquete 69



Arnfinn Haram døde søndag. Han segnet om over sykkelstyret i Nordmarka, en uvanlig dødsmåte for en munk av dominikanernes orden, vil jeg tro. Jeg kjente ham ikke. Han hadde fast kronikkplass i Klassekampen, dette åndelig utrettelig søkende organ. Det hendte jeg leste det han skrev, eller noe av det. Hans tankeverden sto meg forholdsvis fjernt.

Den unge Arnfinn Haram vekslet jeg noen ord med. Han var elev ved Tønsberg Gymnas, estetisk linje. Hybelboende, langveisfra. Han så ut som en alvorsmann allerede den gangen og gikk kledd som en velkledd, voksen mann. Et velpleid lite skjegg hadde han også. Rødbrunt, om jeg ikke husker feil. Han snakket som en foredragsholder i radioen, altså sunnmørsk og ettertenksomt. Og så hadde han seriøse briller.

En gang intervjuet jeg ham. Det har iblant gledet meg å tenke at det trolig var paterens første fremtreden i offentligheten. Artikkelen fylte en helside i Tønsbergs Blads gamle avisformat. Unge Haram og åtte andre tønsbergensere med fremtiden foran seg uttalte seg om høstens bøker, dagens lyrikk, moderne billedkunst og musikk.

Ingen ubetydelig journalistisk bragd, var lenge min mening om dette oppslaget. Til mitt forsvar må jeg anføre alderen: Jeg var yngre enn gymnasiasten Haram.

Dette var den 21. mars 1969. Man snakket om Finn Alnæs, Arne Nordheim, Harald Sverdrup, Jan Erik Vold og ikke minst Stein Mehren. Den unge Haram satte Mehren høyest av alle. Morsomt nok i ettertid å se at han allerede da stilte Vold og Mehren opp som de motpoler de senere aldri har opphørt å være.

Fred og intet annet enn fred skal være med Arnfinn Harams minne. Han fulgte sin egen forunderlige vei og kom til å spille en markant rolle i offentligheten, men nei, jeg skal ikke skrive nekrologen her.

Jeg står snart på flyttefot og må tenke på å begynne å rydde. Beskikke mitt hus, som pateren muligens ville sagt. Slik var det at jeg for noen dager siden – flere dager før det katolske dødsfallet i Nordmarka – kom over et gulnet avisutklipp fra 1969. Min journalistiske ungdoms bragd! Her var den fremtidige pateren. En annen, fremtidig kulturredaktør i Bergen. En tredje, poesiekspert i P2. En hyggepianist og finansgeni i samme person. Minst to fremtidige veierlendinger. En tenksom gutt som døde ung: Rolf Gulliksen. Ham traff jeg igjen en gang på et møte i Norsk Oversetterforening, men så var han plutselig borte.

Hold deg for all del i live! formaner Arne Ruste. Han fylte 70 før i år og utgir Samlede dikt på Tiden. Det er et godt råd. Men vi må jo ta oss lov til å sykle i Nordmarka.

Ingen kommentarer: