torsdag 15. januar 2009

Verdensmester i romanskriving


”Og så, plutselig, ble de bestevenninner. De gikk ikke fra hverandre mer, de var sammen bestandig.”
Går det an å skrive to sånne setninger etter hverandre, og likevel få Nobelprisen i litteratur? Jeg hadde to nyttårsforsetter i år, og det andre var at jeg skulle prøve å gi Le Clézio en ny sjanse. I dag åpnet jeg den siste romanen hans, La ritournelle de la faim (”Sultens runddans”), og den begynte meget bra. Det var en effektiv, stram skildring av å være sulten som barn, kjenne sult over lang tid og så plutselig få noe næringsrikt å spise, for eksempel tørrmelk (pulver, inntatt med skje), eller oljen i den tomme sardinboksen, eller amerikansk Spam (nei, ikke elektronisk søppelpost, men daumann-på-boks!). Det var så man kjente smaken av disse egentlig ganske ekle, men i dette tilfellet livgivende næringsmidlene. Det virket autentisk, selvopplevd. Den hvite, hjemmebakte formloffen kjenner jeg ennå lukten av.

Videre fortelles det om en ung jente i Paris lenge før krigen, ca 1930, tenker jeg, og jeg lar meg forbause over Le Clézio. Sist jeg leste denne forfatteren, var han ingen epiker, han var en dveler. Han skrev en hel diger roman om Sahara! Jeg kom aldri til nærmeste oase. Men her forteller han både bredt og skarpt – og levende! Avanserte litteraturvitere fra Horten får ha meg unnskyldt, men denne fortellingen lever. Man vet ikke hvem fortelleren er, men det er jo nærliggende å mistenke forfatteren, som kanskje bruker sin egen mor som modell. Jeg vet ikke. Jeg har bare lest til side 38. Der sto de to setningene jeg siterte.

Hvis noen ba meg gjette hvilken nobelprisvinner det var som hadde skrevet noe sånt, ville jeg kanskje ha tenkt på Pearl S. Buck. Ikke alle som har fått denne prisen i årenes løp, er verdens beste forfattere. Atten svensker kan også ta feil. Men jeg skal lese videre, spent på hvordan det går med bestevenninnene…

4 kommentarer:

Tehme Melck sa...

Jeg har bare lest "Den materielle ekstase", så jeg har ikke noe sammenligningsgrunnlag (den er til gjengjeld, etter min mening, så absolutt en nobelprisvinner verdig. Det sies om noen forfattere at de skriver den samme boken hele livet, men om LeClezio har jeg hørt det motsatte, at han skriver veldig forskjellig fra gang til gang. Det kan jo være en kvalitet i seg selv. LeClezio var visstnok også, ifølge ryktene, Horace Engdahls store personlige favoritt. Og jeg har stor tillit til hans vurderingsevne.

Cyno Grassator sa...

Jeg har vært forutinntatt mot LeClezio på grunnlag av flere mislykkede forsøk på lesning. Nå viser han seg fra en annen side. Bl.a tillater han seg en banalitet som den siterte. Jeg skal lese boken helt gjennom før jeg eventuelt kommer tilbake med en smaksdom.

Cyno Grassator sa...

Horace, ja. Glemte at du var kompis med ham ;-)
Jeg har hans kortessay- og aforismesamling liggende på vent: Meteorer. Mye om å lese og skrive.

Spectatia sa...

Selv om jeg ikke har like stor tillit til den avtroppende akademisekretærens vurderingsevne som Theme Melck har, så kan jeg virkelig anbefale Meteorer.