torsdag 22. januar 2009

En fryktelig sanselig natur

”Fra den dag av drakk både mannen og konen på Hellemyren.” – Det kaller jeg prosa! Legg merke til at det ikke står: Fra den dag hadde de et alkoholproblem begge to… Heller ikke: Fra da av var de begge uforbederlige alkoholikere. – Det er her vi ser forskjell på god og dårlig prosa. Det er også forskjellen mellom avisreferat og roman. Eller mellom sosiologi og skrivekunst. Jeg mener, for å utdype forrige innlegg, at ”plutselig ble de bestevenninner” er en slags sosiologi, eller et referat, som ikke blir bedre av at klisjeen utdypes med en tautologi. Men nok om Le Clézio.
Jeg har fått en plutselig og uventet sans for Amalie Skram. Hittil har jeg bare lest en novelle av henne (hennes debutarbeid), og det skjedde for noen dager siden, men jeg har de beste forsetter. Hellemyrsfolket neste!
Denne nyvakte begeistring kan jeg takke Liv Køltzov for. Hennes bok om den unge Amalie Skram – en diskutabel tittel, ettersom den unge Amalie het Alver, og deretter Müller. Skram blir hun hetende først på bokens siste sider, og da er hun ikke lenger ”den unge” – Køltzovs bok er ikke ny, men den kom meg nylig i hende, og så begynte jeg å lese den.
Køltzov gjør noe eget med biografisjangeren. Første side handler om regnet i Bergen. Det blir nesten for meget, men det holder akkurat, og denne stilistiske balanseringen på stupkanten er direkte nervepirrende. De fire hundre resterende sidene er ikke alle like spennende, men de gir et fasettert bilde av et kvinnemenneske som jeg hittil i livet ikke har interessert meg for.
Den manglende interessen skyldes en typisk fordom, og fordommen stammer fra kvinnekampens tid i 70-årene, da Skrams forfatterskap ble brukt som dokumentasjon for mannekjønnets evig undertrykkende karakter. Forfatterinnen fremsto den gang som seksualfiendtlig, frigid og grunnleggende uvennlig innstilt til mannens seksualitet. Jeg tenkte at dette kunne jeg spare meg for. Seksualiteten var vanskelig nok som den var, om man ikke også skulle la seg fordømme av en frustrert og smågal skipperkone fra Bergen.
Liv Køltzov har overbevist meg om at jeg tok feil. Hun siterer Bjørnson, som bidrar til å korrigere mitt fordomsfulle førsteinntrykk. Bjørnson sier til Amalie, like før hun blir Skram: ”Du er en frygtelig sanselig natur, i mat, i farver, i drik, i kønslyst – og later som du ikke er det!”
Bjørnstjerne Bjørnson dementerer dermed alle rykter om frigiditet. Hun bare later som! I ekteskapet med Erik Skram, en utpreget damevenn, fikk trolig hennes fryktelig sanselige natur utfolde seg, men der stopper denne boka. Jeg har tenkt å lese videre.

2 kommentarer:

Ragne Rognebær sa...

Amalie Skram var veldig flink. Når du leser Hellemyrsfolket, leser du faktisk om mitt hjemsted. Tidligere, hvrtfall. Strusshamn kirke var den jeg soknet til. Den var veldig fin på den tiden,men er fryktelig stygg nå, en stor betongkloss.

Janke sa...

Brevene er nydelige: "Elskede Amalie" - det er alle brevene Amalie og Erik sendte til hverandre. Anbefales!!