Nekrolog og dementi

Altfor ofte hører man historien om den unge Herman Wildenvey som overlevde et skipsforlis og kort etter fikk lese en nekrolog over seg selv i en norsk avis. Han skal da ha sendt følgende fyndige telegram hjem: Meldingen om min død er sterkt overdrevet.

                Det er en ”god” historie. Den viser hvor slagferdig dikteren Wildenvey kunne være, selv etter en opprivende opplevelse langt til havs, der ca 700 av hans medpassasjerer faktisk ikke overdrev noe som helst. Det var ingen overdrivelse å si at de omkom. Skipet het Norge. Norge sank på vei til Amerika. Det kan høres ut som et makabert påfunn av en symbolistisk dramatiker. Men det er sant, sørgelig nok. Norge gikk ned, og en dikter fløt opp, som en dupp. Den drukner ei som henges skal.

Resten av den mer anekdotiske historien – om nekrologen og dementiet – er en udødelig, men usann vandrehistorie, sist observert i en seriøs quiz i Dagsavisen: ”Han er en av de få som har lest sin egen nekrolog … dampskipet Norge … Rockall 1904.” Her er det mye som stemmer, bortsett fra poenget. Det sto ingen nekrolog i avisen over Herman Wildenvey i 1904, heller ikke over hans alter ego, Herman Portaas. Han var en nitten år gammel bondegutt fra Mjøndalen, litt kjent i Drammen og på Kaffistova i hovedstaden, ellers ikke mye berømt. Ikke et naturlig emne for en nekrolog, død eller levende.

                Det er en annen humorist som skal ha æren for å ha dementert sin egen død. En åndsfrende av Portaas fra Nedre Eiker, går det kanskje an å si, slik Drammenselva slekter fjernt på Mississippi: Mark Twain. Det var han som ble antatt å være død, og som protesterte med bevingede ord. Han hadde bare vært lettere forkjølet.

Men rett skal være rett. Mange år etter forliset i Atlanterhavet overlevde Wildenvey en trafikkulykke i København. Likevel sto dødsbudskapet i en norsk avis: Dikteren Wildenvey er død i København. Han utga en rekke bøker.

                Det var særlig den knappe ordlyden dikteren fant fornærmelig. Men Dagsavisens quizmaster har noen av sine ord i behold, Wildenvey er faktisk blant de få som har fått lese sitt eget ettermæle. Fra sykesengen i København telegraferte han til redaksjonen: Jeg protesterer mot mitt dødsfall, og ikke minst mot nekrologen!

                Dette er sannheten. Alt annet er løgn. Og forbannet dikt, naturligvis.

(Trykt i Klassekampen, juli 2014)

Oversatt fra 1814

Carsten Ankers herskapshus ved Eidsvoll Verk var ikke ferdig oppusset da riksforsamlingens menn kom for å skrive grunnlov og velge konge i april 1814. Festsalen i annen etasje, som ble brukt til plenumsmøter, hadde ikke fått panel eller tapet på veggene. Grove, uhøvlede bord, innimellom med synlige endestykker av laftetømmer, vendte ut mot de 112 representantene. De satt dag etter dag på smale benker og glante rett inn i motstående langvegg, når de ikke vendte hodet oppover mot møtelederen på podiet.

                Den rustikke veggen, hvitmalt med prikkemønster, sto i kontrast til Carsten Ankers betydelige velstand, men var liksom et ufrivillig bilde på de fattigslige forholdene i landet. Fra girlandere av granbar drysset barnåler ned i nakken på nasjonens fremste menn, som reiste hjem med disse sprukne, flisete treveggene på netthinnen, vel vitende om at de hadde vært med på et historisk møte, enige og tro til Dovre måtte falle. Og så ble veggene kledd i standsmessig panel.

                Senere generasjoner av skolebarn og turister er i alle år blitt presentert for denne forskjønnelsen, en slags historieforfalskning. Først nå, to hundre år etter, er sannheten kommet for dagen! Så å si. Dyktige konservatorer har ført veggene tilbake til 1814-tilstanden, med prikkmaling og girlandere på de gisne plankeveggene.

                Over en varm kopp kaffe etter besøket oppfattet jeg at enkelte mener det er forkastelig. Det er liksom å strippe historien inn til beinet, vise frem armoden, redusere Riksforsamlingens storhet. I sannhetens navn. Men hva er sannhet? Skal ikke skjønnheten ha rangen, når nasjonens selvbilde står på spill? Romantikerne iblant oss var forarget.

                Jeg vil i all beskjedenhet hevde at konservatorene har gjort det eneste rette. De har laget en oversettelse, en tro gjendiktning av den originale Eidsvollsbygningen, en historisk riktig versjon.

                Jeg mener vi må bestrebe oss på det samme når vi oversetter litteratur fra eldre tider. Jules Verne kan her tjene som eksempel. Hans mange romaner er skrevet for ca 150 år siden og har aldri vært oversatt i sin helhet til norsk. Man har utgitt Tsarens kurér og Jorden rundt på 80 dager som forkortede guttebøker, til og med som tegneserier (Illustrerte klassikere). Forskjellige utgivere har tillatt seg å lage tilpassede tekster, forkortet og banalisert, uten smålige hensyn til forfatterens opprinnelige åndsverk.

                Jeg klandrer dem ikke. Litteratur er lesestoff, og alt stoff kan bearbeides. Men litteratur er også åndsverk, med krav på respekt for sin egenart. Det går an å anta at det finnes et dannet lesende publikum som ønsker å vite hva Jules Verne virkelig skrev. Oversetteren må få frem den hvitmalte, grovskårne veggen på Eidsvoll, slik den faktisk var.

                Jules Verne er en faktaorientert forfatter, men det er ikke fritt for at han også fabulerer. Han gestalter sin tids ånd og formidler sin tids kunnskap. Noen ganger tar han rett og slett feil. Hundre og femti år etter besitter vi en viss etterpåklokskap, som det er fristende å tilføre den gamle teksten. Det skal man være forsiktig med. Jules Vernes romaner er historiske monumenter som man skal vokte seg for å modernisere. De må heller renoveres tilbake. Make it old!

                Det hevdes ofte at en oversettelse må se ut som om den var skrevet av en norsk forfatter. Jeg tror ikke jeg uforbeholdent er enig i det. Hvilken norsk forfatter skulle i så fall ha skrevet Jules Vernes bøker? Jonas Lie? Jan Kjærstad? Kjartan Fløgstad? Stilen er mannen, sa en fransk stilist. Vinjes språkvettregler gjelder ikke Proust. Jules Verne, som først og fremst er en historieforteller og formidler av kunnskap, har også sin stil. Når den får skinne gjennom i den norske oversettelsen, ser det mer ut som om boken er skrevet av en norsk oversetter, det vil si en selvutslettende, respektfull og kreativt imiterende skribent.

Med sommerfugler som brilleglass

Jeg nevnte for Vindtorn en gang at han hadde en navnebror i middelalderen, trubaduren Ventadorn. Det lot han som han ikke hørte. Det var heller ikke andre vitner, ingen andre som fikk vite det. Opplysningen ble henlagt som irrelevant, for ikke å si at den ble tiet i hjel på stedet. Og jeg har til nå holdt saken for meg selv.

                Jeg traff Kjell Erik første gang sommeren 1973. Da visste jeg ikke hvem han var. Men sant å si: Ingen visste den gangen hvem han var. Han var da heller ikke blitt den han kom til å være. Han var ikke seg selv ennå. Jeg tror likevel det var første gang jeg så en mann i skinnbukser. Svarte, tettsittende nappaskinnbukser i sommersol ved Eikeren. Det så varmt ut. Slik jeg husker det, satt jeg selv i shorts. Med joggesko, i kontrast til hans spisse støvletter med hæler.

                Poenget er at Vindtorns antrekk husket man.

                Han hadde utgitt en diktsamling og var godt i gang med nummer to. Manuskriptet var så å si ferdig, han skulle bare luke ut alle genitivs s’ene. Det skulle ikke bli ”tunnelenes solbriller”, som modernistene muligens ville sagt i femtiåra. Genitiv var bannlyst fra hans diktning. Dette imponerte meg. Han sa han leste alt som ble utgitt av norsk lyrikk. Det imponerte meg også, det var snakk om ganske mange bøker i året. Det måtte bety at han hadde lest min debutsamling, slo det meg. At han unnlot å kommentere den, anså jeg for en vennligsinnet gest.

                Den gangen var han bare enda en lovende ung lyriker med halvlangt hår. Med årene ble han også mye annet. Han iscenesatte seg selv og ble en persona som sto i stil til den særegne diktekunsten han utviklet, fra et tilsynelatende meningsløst ordgyteri til et finslipt instrument … nei, finslipt er kanskje ikke ordet her. Men effektivt, mer og mer effektivt og kraftfullt. Ikke en kunst for sarte sjeler, men publikum består jo av mye annet. Han ble en stjerne, han fikk fans og beundrere  i et mer eller mindre hoderystende publikum.

                Det fortelles om Wergeland at han en gang red tvers gjennom folkemengden på en markedsplass med en naken kvinne foran seg i salen. Historien er apokryf og må forstås symbolsk. Det samme gjelder kanskje historien om den unge Kjell Erik, som kjørte naken på motorsykkel over Drammensbrua med en like naken jente bak seg. Det er best om den kan forstås på et høyere plan, som metafor.

 Legenden er sannheten, sa Oscar Wilde og føyde til: You must never kill legends.

             Ida Marie Brown, som nettop har utgitt den første biografien om Triztan, ser ut til å gå god for denne mytiske motorsykkelturen. Hun er gjennomgående med på alle Triztans noter. Det er ikke hun som skal rive ham ned fra pidestallen (i den grad han står på pidestal). Hun er snill, omsorgsfull og forståelsesfull overfor sitt objekt, skjønt hun antyder nennsomt at han også hadde sine sider.

                Hun er også svært hensynsfull overfor mannens omgivelser. Til og med hans to sønners mor skal slippe å få se sitt navn på trykk, og ikke et ondt ord er å finne om hans avdøde mor, som man ellers aner at han hadde et vanskelig forhold til.

                Jeg savner noen saftige anekdoter om Wenche Foss. Noen slåsskamper med Anders Bye. Litt mer om Vindtorns liv som bigamist, fordeler og ulemper ved å leve et dobbeltliv.

                Men jeg skal ikke anmelde boka. Arild Linneberg sa ved lanseringen at det er blitt en svært god bok. Det får være nok. Forfatteren har i noen partier latt seg smitte av Vindtorns overdådige billedfantasi, det er dristig gjort. I mange tilfeller går det overraskende fint. Men det som virkelig fungerer godt, er de mange løsrevne sitatene i teksten. De er velvalgte og to the point. Det er kanskje den beste måten å lese Vindtorn på. Hele verket blir for mye, men det fins gullkorn strødd utover med raus hånd.

                For raus var han. Og nøyeregnende. Og noen ganger så han verden gjennom sommerfugler.

Blåfargen hinsides

Kjell Nupen var allerede død da intervjuet med ham kom på trykk. Der snakker han om den blåfargen han liker best: Det er noe som heter ”Nupen-blått”, sier han, det viser til en farge som på fransk heter ”l’autre mer”, som betyr ”det andre havet”. Slik jeg leser dette intervjuet, er det for ham en metafysisk lengsel i denne fargen. Det andre havet er en parallell til landet som ikke er. Dit kan man lengte, men aldri dra. Jeg forstår det slik at Nupen har villet uttrykke lengselen etter et annet hav, når han så ofte har brukt denne mørke dypblå, intense fargen i sine bilder. Problemet er at fargen autremer ikke finnes. Det er en misforståelse, eller en feiloppfatning, det kan se ut som en trykkfeil. Fargen heter outremer. Den kalles ultramarin på norsk. Det slår meg at mange kunstnere kan ha et skarpt blikk for form og en utsøkt sans for farge, men likevel en tendens til å blingse på bokstaver, kanskje også ta feil av språklyder. Det er kort vei fra autre til outre. Det hjerteskjærende, tenkte jeg, var at Nupen tilsynelatende hadde bygd sin palett på en språklig misforståelse, som en kunstnerisk livsløgn, og at han døde uten å få oppklart saken. Jeg kjente ikke Nupen, men jeg tror han var typen til å sette opp en kraftig latter, hvis noen hadde påpekt dette mens han ennå var i live. Fargens navn forandrer ikke bildets karakter. Men nå til de tørre fakta. Outre-mer er ordet man bruker om oversjøiske besittelser. Bleu outremer er fargen på havet rundt palmeøyene i det fjerne. Ultramarin er latin for det samme. I denne sammenheng betyr det franske outre og det latinske ultra nokså nøyaktig det Nupen sier. Det er blåfargen bortenfor, hinsides blått.

Camilla på trappa

Enkefru Collett

Camilla Collett-året var i fjor, men det er aldri for sent å kolportere noe gammelt sladder. Det handler om den godt voksne Camillas hysteriske forelskelse i en ung dikter, Bjørnstjerne Bjørnson. Her tror du kanskje jeg går surr i store dikternavn? Det var jo Welhaven Camilla svermet for, kan du si.

                Og du har rett. Men det ble aldri noe med Welhaven, og Camilla fikk en Collett isteden, og så døde han, og dermed ble hun enke. Det er noe alle vet.

                Enkens forhold til den mye yngre Bjørnson er mindre kjent. Edvard Hoem, som er den som vet mest om dikterhøvdingen, og som har fortalt nesten alt han vet i fire store bind, nevner ikke noe om det. Camillas biografer har også fortiet saken, enten av bluferdighet, av pietetsfølelse eller av uvitenhet. Andre grunner finnes det vel ikke til å holde tett om en såpass pikant affære.

                ”Hun hadde forelsket seg i far. Og sendte ustanselig brev og blomster og bilder av seg selv.”

Bjørnson jr.

Det er Bjørnsons sønn, Bjørn, som er vår kilde. Han anslår seg selv til å være ni år den dagen den forelskede enkefru Collett kom på døren og ville inn. Det tidfester episoden til  året 1868. Enken var da 55 år, mens Bjørnstjerne må ha vært 36. Som fremadstormende dikter og teatermann var han sjelden hjemme hos kone og barn på dagtid.

                Det var bare fru Karoline, piken og niåringen Bjørn, kanskje noen mindre søsken, som var hjemme da enkefru Collett, født Wergeland, forlangte å bli sluppet inn. Da hun ble avvist, la hun seg på matten som en hund, og ble liggende. Bjørnsons bodde i Akersgaten, i tredje etasje. En venn av huset kom på visitt og fikk se den kjente kristianiadamen ligge på dørmatten.

                Er De syk? spurte han, men hun svarte bare: Jeg vil inn! Da han spurte om hun var gal, svarte hun det samme. Den 55 år gamle damen: Jeg vil inn! Jeg vil inn!

Trappegudinne

Den unge Bjørn så ikke hva som skjedde, han bare hørte det gjennom entrédøren. Skrik og leven, og plutselig et vindu som ble revet opp … Så lå Camilla Collett nede i gården og jamret. Hun hadde brukket benet, mente hun, og forlangte å bli båret opp til Bjørnson. Men Karoline sto i vinduet og nektet henne adgang.

                ”De er en djævel! hvinte Camilla W. opp til mor. Og nidskrek. Mor lukket vinduet.”

                Så langt Bjørnson junior. Han ble en betydelig teatermann med sans for drama og kvinnehistorier, ikke ulikt faren. Som voksen traff han fru Collett igjen mange ganger. ”Hun var alltid like nervøs og hysterisk,” slår han fast.

                Og senior, hva sa han? ”For et stort trold hun var,” sa Bjørnson og ristet godmodig på hodet.



Plankekjøring

Plankekjører

En kjent språkmann forklarte en gang – i Språkteigen på P2 – at plankekjøring var noe man drev med på Vestlandet, der det ofte kan være vått og trått å kjøre trillebår: Da la man, aldri rådløs, en planke over myra eller på det rotblaute jordet, og så gikk trillebåren så lett og fint, det var rene plankekjøringen!
Kommentatoren røpet med dette at han aldri hadde lest Asbjørnsens beskrivelse av plankekjørerne, en klassiker i østnorsk litteratur. Disse bøndene som kjørte lass på lass med planker inn til hovedstaden, de var et råbarket folkeferd. De hadde ingen lett og behagelig jobb, men den var ikke verre enn at de kunne utføre den i fylla. De kunne slippe tømmene og sove ut rusen underveis. Hesten fant veien, det var rene plankekjøringen. Et ensformig, lite utfordrende arbeid.

Filologi er et fag, og leksikografi en spesialitet, men etymologi er åpenbart en hobby. Vi har alle våre sære teorier om hvor ordene stammer fra, og hvordan de er beslektet. Rett som det er har vi også våre helt subjektive oppfatninger av hva de betyr. Her kan det være stor forskjell ikke bare på øst og vest, men også fra høyre til venstre side av gata. Bror kan stå mot bror, og sønner mot fedre, og særlig kan gamle stå mot unge.
De unge er, som vi vet, både tankeløse og giddeløse. De tar seg ikke bryet med å lese historien om den tamme bjørnen som ville gjøre sin eiermann en tjeneste. Det er dumt av dem. De ville straks ha skjønt hva en bjørnetjeneste er. Eller rettere sagt, hva det var. Ordet betyr nå det motsatte av seg selv.
Akkurat som ordet forfordele, som jo alltid har vært nokså uforståelig. Lenge hadde det likevel en fastlagt betydning. Da ble man fornærmet hvis man ble forfordelt. Dagens ungdom vil snarere bli fornøyd og med lett hjerte innfinne seg i det, som de kanskje tror det heter.
Verdens største og tyngste etymologiske ordbok på norsk ble lansert tidligere i høst. Ved den anledning var det noen som uttrykte bekymring for at dette ville bety slutten for alle selskapelige diskusjoner om ordenes opprinnelse og betydning. Den frykten tror jeg er overdrevet. Språket er en historie uten ende. Folk kommer til å stå på sitt, samme hva et leksikon sier.

Dikteren Mallarmé hevdet en gang at verden er til for å munne ut i en stor bok. Det kan det sikkert være noe i. Men jeg kan ikke tro at han mente en ordbok.

Etymologi for alle

Etymologi for alle

I begynnelsen var det bare ett ord, og det ordet var hos Gud, og det ene ordet inneholdt all verdens betydning. Siden ble de mange, hver og ett med sin lille betydning, og alle skiftet mening gjennom århundrene, og det oppsto en babelsk forvirring. Dette har vi leksikografer til å holde rede på; de har sine metoder. Vi andre, hjemlige etymologer, kommer langt med vår bare intuisjon. Ofte ser vi sammenhenger der vitenskapen har gitt tapt.

Nylig har en autodidakt utlending utgitt et 2,7 kilos norsk etymologisk oppslagsverk, der han allerede på første omslagsside påstår at ordet skipsrederi kommer av verbet å ri.

Boka koster 220 kr kiloen, det er i grunnen ikke så dyrt til god bok å være, men det er nok til å utsette handelen til en vakrere dag. Jeg har altså til gode å slå opp ordet ”rederi” i det nyutkomne verket. Men vi vet jo fra før at man ligger som man reder. Ikke som man rir.

Og redere ligger godt. Det har de råd til. De har folk til å re opp for seg. En skipsreder er (opprinnelig) en som utruster skipet med årer, seil og mannskap, for det er jo en skips-utruster han er. Ikke en ridder, ikke en rytter. Det er bare ordene rede og ride som er i slekt, som språklige fettere og femmenninger.

Å skipa, det er å reida. Til sammen blir de to verbene et skipreide. Kongen påla alle kystdistrikter å stille et mannskap og gjøre klar et skip til krigstjeneste. Kysten ble delt opp i skipreider, som utrustet de norske kongenes krigsflåte. Det var på sett og vis kommunale skipsrederier, for ikke å si reiarlag. I senere tid ble både ordet og virksomheten privatisert med tanke på profitt og akkumulering av kapital.

Når Yann de Caprona, mannen bak Norsk etymologisk ordbok, påstår at den maritime virksomhetens navn er avledet av det landlige verbet å ri, har han nok sitt på det tørre. En sjømann er ofte en forhenværende landkrabbe. Båten er en hest på bølgene. Det ser ut som et paradoks at ordet ekvipasje, som kommer fra fransk og betyr skipsmannskap, lånes inn i norsk med betydningen hestekjøretøy. Også om denne sammenhengen har jeg en egen teori, men det får bli en annen gang. Det blir ikke slutt på diskusjonene rundt hjemlige etymologers middagsbord med dette.

PS

Etter at ovenstående sto på trykk på baksiden av en riksdekkende dagsavis, har en leser (ja, bare én, men muligens på vegne av vanvittig mange) etterlyst en utredning av det franske ordet équiper, som kommer av det norske (nåvel, det norrøne) å skipa. Fra fransk kommer det tilbake til oss, påpeker leseren, både som ekvipasje og ekvipering.

Leseren har et poeng, og han har rett. Og med dette bekrefter han påstanden i innlegget. Diskusjonene går videre.
PS2
Bildet av en minimal truse dukker opp når man søker ("googler") på Etymologisk ordbok. Man spør seg hvorfor. Ordet er beslektet med mar. trosse og eng. trousers. Det franske verbet trousser er, ved idéassosiasjon, beslektet med det norske subst. truse.